Svar på interpellasjon om Natos toppmøte i Chicago

Interpellasjon fra Ine M. Eriksen Søreide (H):
20. og 21. mai avholder Nato sitt toppmøte i Chicago. Møtet vil være en oppfølging av møtet i Lisboa i 2010. Sentrale temaer på dagsordenen er Natos forpliktelser i Afghanistan gjennom og etter transisjonen, styrking av Natos globale nettverk av partnere og nødvendige kapasiteter for å beskytte Natos befolkning og territorium. Til det siste punktet hører også den meget viktige diskusjonen om såkalt Smart Defence som i forbindelse med toppmøtet er tenkt gjort til en langsiktig strategi. På hvilken måte forholder Norge seg til de temaene som reises på Natos toppmøte i Chicago?

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Under toppmøtet i Lisboa i desember 2010 satte Nato-landenes stats- og regjeringssjefer kursen for de neste ti årene med å vedta et nytt strategisk konsept, hvor Norge fikk gjennomslag for et fornyet fokus på Natos kjerneoppgaver og forsvar av egne nærområder. Under møtet i Chicago vil gjennomføringen av konseptet stå sentralt.

Hovedspørsmålet er: Hvilket Nato skal vi ha i fremtiden? Flere utviklingstrekk setter dette spørsmålet på spissen.

For det første er det et faktum at en rekke allierte tvinges til å redusere sine forsvarsbudsjetter på grunn av den alvorlige økonomiske krisen.

For det andre nærmer vi oss slutten på den internasjonale stabiliseringsstyrken Isaf i Afghanistan, som har vært Natos dominerende militære operasjon de siste årene, som interpellanten pekte på. To spørsmål melder seg da: Hvordan skal vi ta vare på våre styrkers evne til samhandling når de ikke lenger opererer daglig sammen ute i felt? Og hvordan skal vi best ta vare på samarbeidet med Isaf-partnerlandene, som har gitt uvurderlige bidrag til Natos siste operasjoner?

For det tredje ser vi en geografisk forskyvning med framvekst av nye stormakter, noe vi har debattert ved flere anledninger i Stortinget. Det sikkerhetspolitiske fokus, i likhet med det økonomiske og utenrikspolitiske, dreier østover mot Asia, noe som bl.a. kommer til uttrykk i USAs nye strategi. Disse overordnede, sentrale problemstillingene danner bakteppet for toppmøtet i Chicago. Møtet vil drøfte løsninger og svar på mange av disse utfordringene. Fra norsk side har vi gjennom lengre tid arbeidet systematisk og gått i bresjen for flere av de initiativene som nå tas.

La meg framheve noen hovedsaker, først forsvarspakken. Utgangspunktet er at alliansen må settes i stand til å møte hele spekteret av fremtidens utfordringer. Pakken inneholder tre hovedelementer:

For det første en mer rasjonell tilnærming til samarbeid og spesialisering. Ikke alle allierte trenger å drive med alt, for å si det på den måten. Ved at medlemslandene bistår og utfyller hverandre på en mer gjennomtenkt måte, får vi bedre ressursutnyttelse. Denne formen for «smart forsvar» er logisk og rasjonell, enten de økonomiske tidene er gode eller dårlige. Vi må styrke samhandlingen, og vi må bli bedre på oppgavedeling og derigjennom utnyttelsen av de samlede, felles ressurser. Alliert patruljering av enkelte medlemslands luftrom, som F16-fly fra Norge har deltatt i over Island, Litauen, Latvia og Estland, er ett eksempel på «smart forsvar».

Forsvarspakken vil også inneholde et klart mål for hva slags utstyr og kapasiteter Nato trenger i 2020, og en bedre oversikt over de samlede ressursene, slik at alliansen lettere kan ta stilling til hvem som anskaffer hva.

Libya-operasjonen var på mange måter vellykket, men den avdekket også hull i alliansens verktøykasse, særlig hos de europeiske allierte, som interpellanten var inne på.

Forsvarspakkens tredje element skal ivareta den evnen til god samhandling som Nato-landenes styrker har opparbeidet seg i Afghanistan. Det innebærer at det vil bli økt fokus på trening, samtidig som antallet øvelser økes. Norge har i denne sammenheng foreslått at de nasjonale hovedkvarterene knyttes tettere til Natos kommandostruktur, noe som også vil bidra til smartere ressursutnyttelse. Samlet sett vil denne forsvarspakken gjøre Nato bedre rustet til å ivareta medlemslandenes sikkerhet og møte vår tids nye utfordringer. Pakken samsvarer godt med Norges nærområdeinitiativ.

For det andre skal Natos nye plan for Afghanistan vedtas under toppmøtet. Ved at Isaf-operasjonen avvikles i 2014, vil Natos engasjement i Afghanistan etter dette bli begrenset og med vekt på trening og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrker. Toppmøtet vil sende et tydelig politisk signal om at Nato inngår en langsiktig forpliktelse med Afghanistan. Norge vil opprettholde et betydelig bidrag fram til avviklingen av Isaf-operasjonen, og vi vil forplikte oss til en forutsigbar og langsiktig finansiering av de afghanske styrkene. Jeg vil komme nærmere tilbake til omfanget av denne støtten i redegjørelsen om Afghanistan den 29. mai her i Stortinget.

Det er ingen tvil om at Afghanistan-innsatsen har vært krevende. Samtidig viser afghanske styrkers håndtering av flere av den senere tids aksjoner fra opprørsgrupper og andre militante opprørere at vårt arbeid har gitt og fortsatt gir resultater. Vi erfarer at de afghanske sikkerhetstyrker blir stadig bedre i stand til å håndtere komplekse operasjoner og angrep.

For det tredje vil vi i Chicago avholde flere møter med Natos samarbeidsland. Deltakelsen i de militære operasjonene i Kosovo, Afghanistan og senest i Libya har vist hvilken verdifull rolle partnerlandene spiller. Forsvarspakkens forsterkede fokus på øvelser vil også komme partnersamarbeidet til gode. Afghanistans naboland er også invitert til et møte som vil legge vekt bl.a. på de praktiske sider ved Isafs uttrekning og på behovet for regional støtte til stabilitet i Afghanistan.

En av de største truslene som alliansen står overfor – og som verden står overfor – er spredning av masseødeleggelsesvåpen og nye trusler fra langtrekkende raketter. Derfor besluttet Lisboa-toppmøtet i 2010 å utvikle et alliert missilforsvar. Vi er nå kommet til igangsettelse av første fase, som innebærer en begrenset evne til å overvåke og skyte ned raketter over visse deler av Natos territorium.

Missilforsvaret er ikke rettet mot Russland, og Norge har hele tiden, sammen med mange allierte, vært opptatt av åpenhet, og at man så langt det er mulig samarbeider med Russland. Missilforsvaret alene er ikke svaret på faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Regjeringen vil derfor fortsette med et aktivt engasjement for å styrke ikkespredningsregimet, hvor NPT-avtalen spiller en hovedrolle, og arbeide for kutt i de kjernefysiske arsenaler. Det er helheten i vårt engasjement som vil gi uttelling, og vi er tilfreds med at stadig flere allierte ser behovet for en aktiv rolle også for Nato på nedrustningsområdet.

Som femte hovedtrekk vil jeg framheve gjennomgangen av Natos strategi for forsvar og avskrekking. Dette ble innledet i forbindelse med vedtakelsen av Natos nye strategiske konsept på Lisboa-toppmøtet. Hovedanslaget i rapporten som legges fram i Chicago, er at Nato må tilpasse seg et moderne trusselbilde for å kunne forbli en effektiv forsvarsallianse. Rapporten vektlegger det samlede bidraget fra konvensjonelle styrker, kjernefysisk avskrekking og missilforsvar. I tillegg har Norge, sammen med andre land, fått støtte for at nedrustning, ikke-spredning og rustningskontroll bidrar til sikkerhet og stabilitet, og for at man skal arbeide for å redusere antallet taktiske kjernevåpen i Europa. Det opprettes nå en permanent nedrustnings- og ikkespredningskomité i Nato – det er bra. Rapporten bygger på det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen, samtidig som det fortsatt legges stor vekt på behovet for en troverdig avskrekkingskapasitet. Det er et viktig signal fra Natos side at alliansens strategi nå refererer til kjernevåpenstatenes såkalte negative sikkerhetsgarantier. Dette er en forpliktelse til å avstå fra bruk av kjernevåpen mot land som ikke selv har slike våpen, og som har sluttet seg til Ikke-spredningsavtalen, og som overholder sine ikkespredningsforpliktelser. Norge har sammen med en gruppe av medlemsland arbeidet aktivt for å få til denne referansen.

For det sjette har Norge vært en pådriver for Natos oppfølging av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Før toppmøtet har vi tatt initiativ til at det opprettes en egen stilling som spesialrepresentant på høyt nivå for arbeidet med resolusjon 1325 i alliansen. Forslaget er blitt godt mottatt.

Verden er i forandring, og Nato må være i stand til å tilpasse seg, ikke ved å kullkaste velprøvde ordninger og prinsipper, men ved å ta vare på det beste og tilføre nye. Norge har grunn til å være fornøyd med det som skal vedtas i Chicago. Vi får gjennomslag for et fornyet fokus på Natos kjerneoppgaver og utfordringer i våre nærområder. Det samme gjelder våre synspunkter innen nedrustning, kvinneperspektivet og koblingen av nasjonale hovedkvarter til Natos kommandostruktur. Alt dette støtter opp om arbeidet med å utvikle det som kalles en «smartere» og mer moderne allianse.

Samtidig som vi opprettholder evnen til å ta hånd om kjerneoppgavene, i en tid med trang økonomi for mange av alliansens medlemmer, må vi også ha en beredskap for at uventede situasjoner kan oppstå, og som kan kreve at Nato og det internasjonale samfunn, med FN i spissen, reagerer raskt og effektivt.

Vi har en forsvarsallianse som bidrar til å bekjempe internasjonal terrorisme, som styrker en svekket statsmakt i Afghanistan, som heiser felles flagg for å motvirke sjørøveri utenfor Afrikas horn, og som grep inn overfor et libysk regime som begikk overgrep mot sitt folk.

Samtidig vender Nato nå en større del av oppmerksomheten hjemover, mot kjerneoppgaven: artikkel 5 og forsvar av eget territorium. Dette styrker solidariteten og oppslutningen i medlemslandene og svekker ikke Natos evne til å ta ansvar også for global sikkerhet.

Vår økte fokusering på nærområdene er også i tråd med den bredere nordområdepolitikken, utviklingen av forholdet til Russland og vårt nordiske forsvarssamarbeid. Godt naboskap er et effektivt sikkerhetspolitisk virkemiddel.

I møte med den nye tid er alliansens grunnverdier urokkelige. Solidariteten og det demokratiske rotfestet er alliansens plattform.

Samarbeidet med partnerne er også et uttrykk for at dette ikke er en vestlig allianse som står i noe slags «motsetningsforhold» til resten av verden. Nato samarbeider konstruktivt også med land utenfor partnersamarbeidet, som India og Kina, og med regionale organisasjoner, som Den arabiske liga og Den afrikanske union.

USAs økte oppmerksomhet mot Asia og de fremvoksende økonomier er helt naturlig. I en globalisert verden kommer ethvert bidrag til fred og stabilitet i statene ved kystene av Stillehavet og Det indiske hav også det transatlantiske fellesskapet til gode.

Internasjonal politikk er ikke lenger et nullsumspill – om det noen gang har vært det – og økt vekt på Asia går ikke nødvendigvis på bekostning av Europa. Tvert imot understrekes det fra amerikansk hold at USA trenger Nato for å stå sterkere i det sikkerhetspolitiske samarbeidet med landene i Asia.

Det som gjør det attraktivt for partnere og andre å samarbeide med Nato, er ikke bare organisasjonens militære ressurser, men også den politiske styrken som følger av alliansens samhold og verdigrunnlag. Parallelt med tilpasning til en ny tid tar vi vare på alliansens fremste kapabilitet: samholdet og samlingen rundt demokratiske verdier.

***

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
La meg i dette innlegget takke interpellanten for å ha reist denne interpellasjonen, som jeg mener er en veldig god måte å få snakket om Nato på, og som er meget tidsrelevant, siden vi har et kommende Nato-toppmøte.

Representanten, komiteens leder, sier at det er en følsom fase i Afghanistan vi går inn i – kombinert med uttrekk, politisk ustabilitet, presidentvalg og uklarheter rundt timetabell. Jeg er enig i den beskrivelsen. Jeg tror ikke vi skal svartmale den. Vi må gå til den prosessen med klare forventninger om at spilleregler følges.

Jeg er helt enig med representanten Eriksen Søreide i dette med en ordnet exit. Fra norsk side understreket vi for mange år siden betydningen «inn med de allierte, ut med allierte» – i samforstand med afghanske myndigheter. Vi har på mange måter satt vår ære i at dette skal være Norges måte å jobbe på. Vi skal holde også andre ansvarlige for å jobbe på den måten.

Jeg deler uroen som komiteens leder har, at dersom det skulle bli slik som det på et folkelig språk blir sagt, at det blir trangt i døra, at det blir et rush mot utgangen, blir det en uverdig og farlig måte å avslutte oppdraget på. Man har kunnet se tegn på og spekulasjoner om at det kan gå i den retning.

Jeg er mer håpefull enn det. Det er jeg på bakgrunn av hva jeg erfarte på utenriks- og forsvarsministermøtet i Nato i forrige måned, og på bakgrunn av det vi ser når det gjelder hvordan landene i realiteten innretter seg. Men helt sikker kan vi ikke være, og derfor må dette være Norges klare budskap og også måten Norge opptrer på. Jeg mener at når vi nå legger oss i selen for å avslutte PRT-oppdraget vårt i Meymaneh tidligere enn planlagt, så er det i forståelse med og etter ønske fra den samlede Isaf-planleggingen, og vi skal da gjøre oss relevante på andre områder. Den alliansesolidariteten er det helt avgjørende å holde fast ved. Det er selvsagt slik at nedtrekksfasen også er sårbar når det gjelder det som er av usikkerhet på bakken i Afghanistan, og fortsatt må det være slik at vi prioriterer våre folks sikkerhet aller, aller øverst.

Til sist vil jeg bare si at når det gjelder byrdefordeling, er det en viktig debatt som alltid har vært i Nato og en debatt jeg mener Norge kan stå veldig opp i, når vi ser på det vi har lagt fram i langtidsplanen, det vi har gjort de siste ti årene med omforming av vårt eget forsvar, det nivået vi er på i å satse på vår egen sikkerhet, og det vi viste i form av Norges evne til raskt og effektivt å være en bidragsyter i operasjonen i Libya. Da ble det påpekt fra mange at det var hull i Natos planlegging og svakheter ved Natos kapabiliteter. Ingen ting av den kritikken var relevant for Norge – tvert imot ble det fremhevet fra mange at norske og danske fly var blant dem som gjorde jobben fullt ut. Byrdefordeling er viktig for Norge, det har med alliansens sikkerhet og sikkerhetens udelelighet å gjøre.

***

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttinnlegg):
Også jeg vil takke for debatten og på regjeringens vegne bare si at statsministeren, forsvarsministeren og jeg får med oss mange gode momenter her til toppmøtet i Chicago. Det blir ett toppmøte, men det blir også en del møter i randen av det, som vi nå er godt forberedt til å delta i, både med tanke på Norge som Nato-medlem og det jeg opplever med den politisk plattformen. Så vil jeg gi noen korte kommentarer etter innleggene vi har hørt.

Når det gjelder nedrustning og atomvåpnenes rolle, har komiteens leder rett i at det er en ganske livlig debatt i Nato, og det er synspunkter – med litt ulik begrunnelse ­– som dekker de fleste sidene av den saken: tilhengere, motstandere, skeptikere, entusiaster. Man ser veldig mye av historien til Nato og historien til landene når man også ser standpunktene.

Når det gjelder Obamas tale i Praha, hvor han tar fram igjen visjonen om en kjernevåpenfri verden, opplever jeg det ikke slik at det har glidd i bakgrunnen. Men det er altså slik at Natos strategiske konsept er en kombinasjon av konvensjonelle våpen og kjernevåpen. Norge arbeidet for å få inn nedrustning definert som et tillitskapende, sikkerhetspolitisk fremmende tiltak. Det har vi lyktes med. Jeg opplever at vi har klart å bygge allianser med andre. Derfor er det polsk-norske initiativet viktig. Polen og Norge kan tradisjonelt ha inntatt noe ulike standpunkter på dette området. Vi finner det kritikkverdig at Russland både argumenterer med og ser ut til å gjennomføre utplassering av atomraketter i Kaliningrad som et sikkerhetspolitisk budskap til nabolandene. Det hører ikke hjemme i det moderne Europa, og det bør vi si klart fra om. Det understreker også Nato-solidariteten.

Så får vi se hvordan denne debatten vil gå. Jeg opplever i alle fall at det er en modernisering i tenkningen rundt det som er summen av det Nato kommer til å legge fram – først i det strategiske konseptet og så i spørsmålene om våre kapasiteter.

Så synes jeg representanten Skovholt Gitmark har et godt poeng når han påpeker det som skjer i nabolandene rundt Afghanistan. Det er klart at her blir vi utfordret, i den forstand at i alle fall for Norge, når vi tenker transitt, handler det om å få utstyr sikkert hjem og å avslutte oppdraget i Afghanistan på en sikker måte. Men det gir også anledning til å sette spørsmålet på dagsordenen i forhold til stater som vi nok kan få en type avhengighetsforhold til over kortere tid, fordi situasjonen i regionen er vanskelig. Men jeg er helt enig i – som jeg også avsluttet min interpellasjon med – at grunnlaget for Nato er ikke det enkelte våpen og den enkelte soldat; det er verdigrunnlaget. Det er kravet for å komme inn i alliansen, og det er limet som binder alliansen sammen. Takk for debatten, og takk til interpellanten for å ha reist den få dager før toppmøtet i Chicago.

For alle de øvrige innlegg - se Stortingets nettsider.