Åtte teser om fremtidens bistand

Takk for at jeg ble invitert til Norad-konferansen og spesielt for at jeg får muligheten til å snakke om fremtidens bistand. Vi lever i en tid med mye debatt om utviklingspolitikken og bistanden, og dette er en god anledning til å presentere noen av de tanker jeg har gjort meg.

Mitt bidrag her vil være å legge fram åtte teser om fremtidens norske bistand. La oss, for å holde oss til det noenlunde overskuelige, si at med «fremtid» mener vi ca. ti år frem i tid. Min hovedtese er at i perioden frem til da vil det internasjonale fokuset flytte seg enda klarere fra bistandseffektivitet til utviklingseffektivitet. For norsk bistand er min påstand at den da i enda større grad vil ha fokus på norske erfaringer og verdier vi fra norsk side legger vekt på.

Underveis vil jeg bruke Tanzania som eksempel. Norsk bistand til Tanzania har som Norad, femtiårsjubileum i år. Ingen land har siden starten i 1962 fått så mye norsk bistand som Tanzania: 25 milliarder kroner. 25 milliarder kroner er i og for seg veldig, veldig mye penger. Men som det heter i den svenske filmklassikeren «Mitt liv som hund»; Man måste jamföra. Jeg tror det var Norad-direktør Villa Kulild som påpekte at vår samlede bistand til Tanzania gjennom femti år, tilsvarer i underkant av tre undervisningsbudsjetter i Oslo kommune.

Tanzania er også interessant fordi det fortsatt er et lavinntektsland, men har gjort store funn av naturgass. Inntektene kan etter hvert tilsvare hele dagens tanzanianske statsbudsjett. Norsk bistand kan bli avgjørende for at pengene blir vel anvendt og landet unngår den såkalte ressursforbannelsen. 

1. Det vil fortsatt være stort behov for norsk bistand

Min første tese er at det også om ti år vil være stort behov for norsk bistand. Dette til tross for at vedvarende høy økonomisk vekst i utviklingsland de siste ti-tjue årene har bidratt til en betydelig fattigdomsreduksjon. Først og fremst er det andelen fattige som har gått ned, men også antallet. Verdensbanken mener tusenårsmål 1, å halvere andelen fattige i forhold til 1990 innen 2015, ble nådd allerede i 2010.

Tanzania har hatt en årlig vekst på sju prosent siden årtusenskiftet, og den høye veksten vil trolig fortsette de nærmeste årene. Vekst i tjenesteytende næringer har bidratt mest. Derimot har utviklingen i jordbruket, som sysselsetter bortimot åtte av ti tanzanianere, vært svak. Tanzania har hatt en reduksjon i andelen fattige fra 73 prosent i 1992 til 68 prosent i 2007, det vil si de som har under 1,25 dollar om dagen å leve for. På grunn av befolkningstilveksten har imidlertid antallet fattige økt fra 19 til 28 millioner i samme tidsrom.

Tanzanias regjering satser på at den høye veksten og naturgassinntektene skal gjøre landet til et mellominntektsland innen 2025. Dermed ønsker man også å bli mindre bistandsavhengige. Men det er stor usikkerhet knyttet til naturgassen, og landet er så fattig i utgangspunktet og befolkningsveksten så høy at, det er alt for tidlig å tenke på bistandsuavhengighet. 

2. Utviklingspolitikken vil legge større vekt på å bekjempe ulikhet

Min andre tese er at utviklingspolitikken og bistanden må legge større vekt på å bekjempe ulikhet, fordi langt flere av verdens fattigste nå bor i mellominntektsland (108 land i 2011). Faktisk gjelder dét mer enn sju av ti av dem som lever på under 1,25 dollar om dagen. Det betyr at den voksende velstanden i slike land blir veldig skjevt fordelt. En mer aktiv omfordelingspolitikk kunne ha gitt både færre fattige og høyere økonomisk vekst.  

Også i lavinntektslandet Tanzania er reduksjonen i andelen fattige liten i lys av at brutto nasjonalinntekt ble mer enn doblet fra 1992 til 2007. Faktisk økte forskjellene noe i perioden.

Stor grad av ulikhet kan hemme økonomisk vekst. Det kan bidra til redusert samhold og tillit i samfunnet, til konflikt og til å svekke institusjoner, demokratisk ansvarlighet, åpenhet og kritikk. Stor ulikhet i tilgang på utdanning og helse kan svekke vekstevnen fordi det skaper ulikhet i muligheter. Derfor ser vi at selv den økonomiske liberalismens fanebærer fremfor noen, magasinet Economist, argumenterer sterkt på lederplass for å gjøre noe med de økende forskjellene.

Aktuelle tiltak for mer rettferdig fordeling kan være direkte overføringer gjennom kontantstøtte, mer progressiv beskatning til finansiering av velferd, styrking av kvinners rettigheter og muligheter, reform av jordeierskap og av tilgang til naturressurser, investering i småskalajordbruk, forsert utbygging av skoler, helsevesen og energiforsyning for å nå de fattigste, mottiltak mot ulovlig kapitalflyt, større åpenhet om offentlige inntektsstrømmer, bedre styresett og mer demokrati. 

3. Et hovedmål for norsk bistand vil fortsatt være å legge til rette for økonomisk vekst og bidra til at veksten fordeles rettferdig

Når det er sagt, er min tredje tese at økonomisk vekst fortsatt er det mest effektive virkemidlet for fattigdomsreduksjon, spesielt for de fattigste landene, som Tanzania. Norsk bistand må bidra til dette. Norsk bistand må også bidra til å sikre at denne veksten fordeles.

Norge er et land med relativt små forskjeller. Jeg mener at dette verken er et resultat av en magisk hånd eller mer eller mindre abstrakte trickle down-effekter. Den norske likhetsmodellen er i all vesentlighet et resultat av politisk vilje og gjennomføringskraft.

Denne erkjennelsen er også utgangspunktet for at vi til våren vil legge fram en stortingsmelding om rettferdig fordeling. Men før fordeling kan skje, må det altså være noe å fordele. Det er det i økende grad. Kinas, Indias og andre «nye» utviklingsaktørers erfaring og deres engasjement i Afrika minner oss om hvor viktig produktiv sektor er for utvikling. Økonomisk vekst, styrking av infrastruktur, næringsutvikling, yrkesutdanning, handel og investeringer er uomgjengelig for fattigdomsreduksjon.

Tilbake i Tanzania ser vi at ikke minst infrastrukturen for elektrisitet og samferdsel fortsatt svært mangelfull. Det er dessuten et enormt behov for utvikling av mer produktivt og arbeidsintensivt næringsliv, særlig innen industri, turisme og eksportlandbruk. Dette er desto viktigere sett i lys av befolkningsveksten og de stadig flere unge som vil trenge arbeid. 

4. Bistand er ikke nok

Selv om norsk bistand fortsatt må bidra til vekst i utviklingsland, er min fjerde tese at bistand fortsatt ikke vil være nok. Femti til seksti års bistandsvirksomhet har lært oss at bistand bare er én utviklingsfaktor, om enn viktig. Bistanden må være en katalysator som mobiliserer andre inntekter som investeres i lønnsom og bærekraftig utvikling og som på sikt kan erstatte bistanden. Derfor har vi fått en fornyet oppmerksomhet om betydningen av handel, investeringer, overføringer, ulovlig kapitalflyt, nye finansieringsmekanismer, skatt, utvikling av eget næringsliv, spesielt innen naturressurser, en samstemt utviklingsfremmende politikk i Norge, og mye mer.

Tanzania har satt seg som mål å redusere internasjonal bistands andel av brutto nasjonalinntekt til seks prosent innen 2025. En rekke tiltak har allerede redusert bistandsandelen betydelig de siste årene. Når produksjonen av gass starter, vil inntekter fra naturgass etter noen år kunne overgå bistanden. Men det er uansett avgjørende at Tanzania unngår ressursforbannelsen og at inntektene brukes klokt til å utvikle annet næringsliv. Her kan Norge tilby nyttige erfaringer og kompetanse. 

5. Norsk utviklingspolitikk vil fortsatt basere seg på verdier Norge legger vekt på

Min femte tese er at de verdiene som er grunnleggende for oss, om ti år fortsatt vil stå sentralt i norsk utviklingspolitikk, og at disse vil være minst like relevante for utvikling som før. Med verdier vi legger vekt på mener jeg demokrati, menneskerettigheter, godt styresett, rettferdig fordeling, likestilling, anti-korrupsjon, rettsstat. Og dessuten innsats som retter seg spesielt mot de aller fattigste, kvinner, barn og ungdom innen helse og utdanning, samt progressiv beskatning og andre former for omfordeling. 

Dette gjelder selv om nye stormakter, med Kina i spissen, nå markerer seg stadig sterkere som utviklingspartnere i våre samarbeidsland, ikke minst i Afrika. Noen mener nye stormakter som utviklingsaktører utfordrer verdigrunnlaget til tradisjonell, OECD/DAC-basert bistand. Samlet sett er likevel OECD-landene stadig Afrikas klart største partner, og vil være det i overskuelig framtid. Dette gjelder spesielt bistand. Det betyr at den norske og vestlige utviklingsagendaen fortsatt vil ha atskillig tyngde bak seg.

Dessuten mener jeg større økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og en voksende middelklasse vil gjøre «vår» utviklingsmodell mer, ikke mindre, relevant. Vår politisk og sosialt orienterte utviklingsagenda kan utfylle de nye stormaktenes innsats i afrikansk produktiv sektor. I Tanzania gjør vi en spesiell innsats for barne- og mødrehelse. Jeg tror norsk bistand til utdanning og helse fortsatt vil stå sterkt om ti år. 

6. Norsk bistand vil legge større vekt på norske erfaringer

Min sjette tese er at norsk bistand de neste ti årene vil legge økende vekt på å utnytte norske erfaringer. Det vil si at vi enda større grad anvender norske erfaringer og norsk kompetanse som er særlig relevant for samarbeidslandene.

Dette er fornuftig ikke bare sett i et norsk perspektiv. Med store bistandsvolumer og stadig flere utviklingsaktører er vi blitt mer oppmerksomme på betydningen av samordning og effektivitet. Alle kan ikke være alt for alle over alt. Blant annet derfor fikk vi tusenårsmålene og Paris-agendaen. Dét er også en grunn til at vi har lagt større vekt på å bruke norske erfaringer og spesialkompetanse i utviklingsinnsatsen.

7. Norsk bistand vil legge større vekt på god forvaltning av naturressurser

Det leder meg til min sjuende tese: Norsk utviklingspolitikk vil legge økende vekt på bistand til god forvaltning av naturressurser. Norges erfaringer innen forvaltning av vannkraft, fiskeri og petroleumsressurser har preget den norske statlige bistanden gjennom 60 år og har vært en viktig del av Norads 50-årige historie. Slik vil det fortsatt være.

Tanzania har hittil tjent for lite på utvinningen av både fornybare og ikke fornybare ressurser slik som skog og gull. Det er nå viktig å sikre at fattige tanzanianere får sin rettmessige del av naturgassinntektene. Derfor trapper vi opp innsatsen til Olje for utvikling- og Skatt for utvikling-programmene i Tanzania.  

8. Sist, men ikke minst: All utviklingspolitikk må ta hensyn til klimautfordringene

Dermed kommer jeg til min åttende, siste og kanskje viktigste tese: All utviklingspolitikk må i overskuelig fremtid ta hensyn til klimautfordringene. En stor del av bistanden vil gå direkte til klimatiltak.

Den norskstøttede klima- og skogsatsingen i Tanzania har allerede bidratt til økt bevissthet både nasjonalt og lokalt om klimaspørsmål og skogområdenes betydning i denne sammenheng.  Dette gjenspeiles i Tanzanias nasjonale Redd-strategi, der blant annet tiltak for forbedrede landbruksmetoder og tilgang til nye energibærere står sentralt.

Fordi vi sammen tar tak i årsakene til avskoging og støtter gode alternativer, opplever vi nå en ny tro på at arbeidet med vern og bærekraftig forvaltning av skog skal lykkes i Tanzania. Den fornøyde bonden som Stortingets utenrikskomité nylig møtte på landsbygda der er et godt eksempel: hun fortalte stolt at hun tidligere produserte tre sekker mais mens hun nå, på samme areal, får 18 sekker. 

La meg oppsumere:

Jeg tror norsk bistand i overskuelig fremtid fortsatt vil ligge på et høyt nivå sammenliknet med andre giverland. Det er kanskje ikke spesielt imponerende spådomskunster, gitt at vi lever i et land der selv de argeste bistandskritikerne - les Frp - mener at vi skal bruke en langt større andel av BNI på bistand enn det de fleste andre rike land gjør.

Vi vil legge økende vekt på rettferdig fordeling, men også på fortsatt økonomisk vekst. Bistanden vil i økende grad bli brukt til å mobilisere andre finansieringskilder for utvikling. Utviklingseffektivitetet vil bli vektlagt fremfor bistandseffektivitet.

Samtidig vil norsk bistand i enda større grad søke å fremme de verdier vi vektlegger og utnytte særskilte norske fortrinn og erfaringer. Det betyr ikke minst at vi vil satse mer på bistand til forvaltning av naturressurser. Vi må også satse minst like mye som nå på å møte klimautfordringene.

Jeg tror at Tanzania fortsatt vil være et av våre viktigste samarbeidsland i det tiårsperspektivet jeg her har lagt til grunn. Men trolig ikke om femti år. Da vil nok Tanzania se svært annerledes ut, slik det i dag fortoner seg annerledes enn da vi begynte vårt samarbeid for femti år siden. Tanzania om femti år vil neppe være som Norge, ei heller som Sveits eller Sverige, men annerledes og bedre enn i dag.

Takk!