Urolige tider 2.0

Det europeiske bakteppet i et norsk valgår blir dramatisk. En samfunnsmodell og et økonomisk system er utfordret. Er det like før noe skjer? 

Min sommerartikkel her i avisen i fjor handlet om urolige tider, den økonomiske krisen og politikkens evne til å møte den. Jeg vil ta opp tråden i dag. Nå ser vi at krisen i 2008 er noe mer enn en nedgangskonjunktur. Vi går mot dramatiske tider. 

Finanskrisen, som begynte med kollaps i bankene, har spredt seg til nasjonalstatene som tvinges til kraftige kutt og innstramninger. Resultatet er voksende arbeidsledighet, tapt velferd og politisk ustabilitet. Utviklingen vil ikke bare stoppe og gå tilbake til «normalen». Noe vil bli varig forandret. 

Norske bedrifter, særlig de som selger til Europa, merker krisen. Men noe mer grunnleggende er på gang. Rom-folk i teltleir er mer enn en folkegruppe på vandring. Det er uttrykk for at mennesker som rammes av krisen bryter opp. Det vil fortsette. Vi opplever et europeisk samtidsdrama. 

Er vi vitne til forvitringen av den europeiske velferdsstaten? I 2008 handlet det om å redde bankene. Nå strever et voksende antall regjeringer med å redde nasjonalstater. Høy gjeld og store underskudd er ikke bærekraftig for noen. Det må kuttes mer og lånes mindre, selv om det etter læreboka snarere burde investeres for å snu nedgangstidene. 

Men hvem skal betale når statskassa er tom og forgjeldet? I Europa vokser skepsisen for å betale for «andre» som har opptrådt «uansvarlig». Krisemøte etter krisemøte løser ikke euro-krisen. De mest utsatte statene må nå betale renter som ikke er bærekraftig. Mange banker har skjøre balanser. En dag vil noe ryke. 

Som konstruksjon er velferdsstaten et fint kompromiss, en samfunnskontrakt der orden i økonomien er avgjørende. I flere land, særlig i sør, er denne kontrakten i ferd med å rakne. Staten må frasi seg ansvar, ikke som et fritt politisk valg, men av økonomisk nødvendighet. 

Samtidig opplever vi dype strukturelle endringer i samfunnet. Den brede middelklassen, et stabilt fundament i vestlige demokratier, er under press. På den ene siden blir de aller rikeste enda rikere. Midt på 70-tallet tjente den rikeste prosenten av amerikanerne rundt ti prosent av inntektene, nå har tallet nådd nærmere 25 prosent. Den samme trenden ser vi i Europa. Samtidig blir det stadig flere uten fast jobb og med svak velferd, en voksende underklasse. 

Meningen med velferdsstatens idé er å sikre grunnleggende velferd og like muligheter til alle. Nå ser vi en stor gruppe av mennesker uten jobb og med svake eller ingen rettigheter. Hver fjerde spanjol, hver femte greker, hver sjuende portugiser er uten jobb. I Spania er ungdomsledigheten over 50 prosent, og utsiktene til at det skal komme nye jobber er dårlige. Mennesker som vil og bør arbeide og finansiere velferdsstaten blir gående ledige. Forskjellene øker, og tillitten reduseres. 

Dermed er en bærende idé i vår samfunnsetikk i ferd med å brytes; antakelsen om at den yngre generasjonen kan overta et bedre utgangspunkt enn foreldregenerasjonen. Sør i Europa tar et økende antall yngre velutdannede konsekvensen, langs spor vi har sett i tidligere tider: De utvandrer. Samtidig øker den sosiale misnøyen. Den vil søke sin vei og vil komme kraftfullt til uttrykk. 

Det har knapt skjedd i historien at en dyp økonomisk krise ikke får politiske konsekvenser. Europas økonomier er tett integrerte. Men velgerne sier sitt i hvert enkelt land og holder egne politikere ansvarlige. Det er grenser for hva en nasjonal regjering kan levere, og riktig ille blir det når det den leverer er vedvarende kutt og nedskjæringer. 

EU holder foreløpig stand. Men det finnes ingen quick fix i samarbeidet mellom land som retter opp det som går skeis internt i land. Svaret på mange av Europas økonomiske problemer bør trolig være mer integrasjon, særlig for å håndtere den felles valutaen, Euro. Men den politiske gjennomføringskraften er svekket. Folk og parlamenter roper ikke på mer EU. Partiene som har hatt regjeringsansvar taper, mens ytterfløyene vokser. I Ungarn og Romania kommer autoritære trekk til syne. I Italia og Hellas måtte politikerne be byråkrater ta over ansvaret.  

Jeg har tro på at europeiske demokratier kan få til mye, særlig i krisetid. Men jeg tror utviklingen fremover kan bli dramatisk og by på overraskelser, både innen politikken og økonomien. 

Norge på vei mot 2013 må sikre vår egen velferdsstats bærekraft. En økonomisk sterk og handlekraftig stat er avgjørende i møte med krisetid. Vi må greie balansen mellom å skape og dele. Velferd og integrering må bygge på at alle har både plikter og rettigheter. Vi må holde fast ved et samfunn med små lønnsforskjeller og like muligheter. Det er avgjørende for samfunnets tillit og samhold. Men det er mer, skrudd sammen på en slik måte er velferdsstaten ikke bare en rettferdig konstruksjon, men også effektiv i møte med krisetider. Valget i 2013 vil handle om dette. 

Og til sist: Også vi må ha beredskap for å ta europeisk medansvar. For satt under stort nok press vil noe ryke i tiden som kommer. Innen politikk, økonomi eller politisk samarbeid.