Hva skal jeg bli?

Utdanning: Unge mennesker i Norge står friere enn de fleste når de skal velge utdanning og jobb. Men når de tar sine valg, fortjener de å vite hvilket samfunn vi ønsker å bygge for framtida slik at lyst kan kobles til virkelighet.

Noe positivt skjer med tida; før traff mange unge sine utdanningsvalg ut fra hva foreldre fortalte dem at de «burde» eller «måtte». For mange førte det til valg som ikke stemte, verken med motivasjon eller evner. I dag er det gjengse rådet til unge som lurer på hva de skal studere at de bør følge sine lyster. Dessuten er det så vanskelig å gjette på hva det norske arbeidsmarkedet vil trenge om 10-20 år.

Men er det egentlig så vanskelig? Er vi blitt for forsiktige med å tenke framover - og signalisere utad - om hva samfunnet vil trenge av kunnskap og kompetanse i de neste tiår? Jeg møter unge mennesker som slår ut med armene når voksne begrenser sine råd til at de bør ta den utdannelsen «de har lyst på». For hvilket kompass er lysten, om den alene skal gi retning?

Det er umulig å spå nøyaktig hvor mange leger, ingeniører, helsearbeidere, jurister, fagarbeidere, økonomer eller sosiologer Norge vil trenge i 2030. Vi trenger ikke vite det heller. Men vi vet noe om morgendagens brede behov og det kan vi snakke høyere om. Vi vet at vi vil trenge varme hender og kloke hoder til en sektor som skal gi pleie, omsorg og trygghet til mennesker i alle aldre, og i økende antall til de eldste blant oss. Her skapes uvurderlige verdier for oss som enkeltmennesker - og som samfunn.

Men jeg vil fokusere på en annen side av verdiskapingen - den vi med stor sikkerhet vet vil være konsentrert rundt leting, funn, produksjon, videreforedling, markedsføring og salg av naturressurser, fornybare som ikke-fornybare. Vi er ikke ved slutten av historien om Norge som en nasjon med unike naturressurser. La oss snarere se oss ved starten. Om vi godtar det perspektivet, blir kontrasten tydeligere til det jeg vil kalle en tiltakende forvaltningskultur i samfunnet; der det er som om vi har funnet det som skulle finnes, oppdaget det som skulle oppdages, eller som Erlend Loe formulerte det for sin generasjon; hva skal vi bygge, alt er jo bygget?

Men mye skal fortsatt bygges. Utviklingen i nordområdene tydeliggjør et nytt kapittel i en lang fortelling om Norge, om hvordan kombinasjonen av ressurser, kapital, arbeid, kunnskap og internasjonal eksponering utgjør selve kjernen i norsk arbeid og verdiskaping, og dermed fundament for både velferd og sikkerhet. Det vil fortsette, om vi evner og om vi vil - og om unge mennesker ser at her ligger noen av framtidas mest spennende jobber.

Noen stikkord: I noen generasjoner framover kan vi gjøre nye oppsiktsvekkende funn av olje og gass på norsk sokkel, vi kan utvikle teknologi for å redusere - og en dag eliminere - utslipp av klimagasser, vi kan lede an i utvikling av fornybar energi, vi kan etablere en helt ny næring - marin bioprospektering - som utnytter organismene på de store havdyp (det skal finnes rundt 10.000 av dem), vi kan bli ledende på både klimakunnskap og klimapolitikk basert på lærdom fra hav og is i nord, vi kan utvikle nye oppdrettsmuligheter, vi kan lede an i fortsatt bærekraftig høsting av rike fiskeressurser, vi kan utvikle en unik mineralnæring, et eksotisk reiseliv, vi kan videreutvikle vår evne til å bearbeide, markedsføre og selge, vi kan styrke språk- og kulturkunnskaper til å mestre de viktigste markedene internasjonalt. For å nevne noe, og det er selvsagt mer.

Kunnskap er navet i denne fortellingen. Vi bør formidle de brede samfunnsbehovene bedre og sikre at lærestedene, helt fra videregående skole, har tilbud og føringer som gjør at norsk ungdom kan forberede seg på morgendagens jobbmarked og Norges behov - innen både realfag, samfunnsfag og omsorgsfag.

Noen snakker om hva vi skal leve av etter oljen. Det er en feilslutning. Vi lever ikke av olje. Vi lever av kunnskap, teknologi og arbeid som skaper verdier, blant annet av olje. Denne epoken begynte da Norge ble en energinasjon med vannkraften tidlig på 1900-tallet. Vi trengte kompetanse og kapital utenfra da Norge ble en olje- og gassnasjon. Ingeniørene, geologene, juristene og statsviterne som var formet av den norske vannkraftepoken ble viktige i olje- og gassepoken, og slik vil nye generasjoner ta Norge videre, ut av en fossil tidsalder og inn i en fornybar. Energinasjon vil vi være lenge, lengre enn langt.

Men vil nordmenn utdanne seg til disse jobbene, vil de søke og ønske dem? Vi bør si og handle basert på at svaret er ja. I dag strømmer fagfolk hit fra andre EØS-land. De mangler arbeid hjemme, mens vi har jobber i Norge. Unge mennesker i Norge står friere enn de fleste når de skal velge utdanning og jobb. Den friheten er verdifull. Men de fortjener og bør kunne forvente tydeligere tale om hovedsporene for norsk verdiskaping de neste 10-30 årene. Slik at lyst kan kobles til virkelighet.