Interpellasjon om vekst og fordeling

Vekst og fordeling - Svar på interpellasjon fra stortingsrepresentant Peter Skovholt Gitmark. 

                                                                                     Sjekkes mot framføring

 

Hvordan vurderer statsråden forholdet mellom det å legge til rette for økonomisk vekst og det å skulle gripe inn med fordelingstiltak internt i mottakerland som del av norsk utviklingspolitikk? (Peter Skovholt Gitmark)

President,

Jeg vil takke representanten Gitmark for å gi meg anledning til å orientere nærmere om min vurdering av forholdet mellom det å legge til rette for økonomisk vekst og det å skulle gripe inn med fordelingstiltak internt i mottakerland som en del av norsk utviklingspolitikk. Stortinget vil motta en melding fra Regjeringen om dette og tilknyttede problemstillinger, men jeg setter pris på muligheten til å gi en foreløpig vurdering her og nå.

President,

Det overordnede målet med norsk utviklingspolitikk er fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling. Grunnen er at det å slåss for samfunn med små forskjeller, er å slåss for samfunn der det er mer tillit mellom mennesker. Tillit mellom mennesker er avgjørende for å ha gode samfunn der mennesker kan leve gode liv, og det er også avgjørende for økonomisk vekst. American Economic Review nr. 100 slo fast at tillit mellom mennesker i et samfunn er den enkeltstående viktigste faktoren for å skape vekst i et samfunn – ikke oppsiktsvekkende. Dette er verdier vi også setter høyt i det norske samfunnet.

La meg først slå fast at økonomisk vekst er nødvendig for fattigdomsreduksjon. Det viser både vår egen historie og utviklingslandenes erfaring i nyere tid. Som kjent har mange  utviklingsland nå opplevd høy økonomisk vekst gjennom en årrekke. Dette har bidratt betydelig til at den ekstreme fattigdommen i verden har gått ned både i absolutte og relative tall. Verdensbanken mener at FNs tusenårsmål nummer 1, at andelen fattige i 2015 skal være halvert i forhold til 1990, ble nådd allerede i 2010.

Da er fattigdom definert som å ha under 1,25 dollar om dagen å leve for. Verdensbanken anslår at det i 2008 var 620 millioner færre mennesker som levde under denne fattigdomsgrensen enn i 1990. Antallet lavinntektsland ble halvert mellom år 2000 og 2011, fra 66 til 32. Dette er en meget positiv utvikling.

Men Verdensbankens beregninger viser også at det er blitt langt flere som har bare litt over 1,25 dollar om dagen å leve for. Det betyr at det som har skjedd, bare er en begrenset levestandardheving for de fattigste. Faren for tilbakefall er stor. I tillegg har den langt største fattigdomsreduksjonen skjedd i Asia, og spesielt i Kina. Spesielt Afrika henger etter, ikke minst på grunn av høy befolkningsvekst.

President,

Nå bor langt flere enn før av verdens fattigste i de 108 land som i følge Verdensbanken var mellominntektsland i 2011. Faktisk gjelder dét mer enn sju av ti av dem som lever på under 1,25 dollar om dagen. Selv om det kan høres paradoksalt ut, betyr dette at vi i større grad må jobbe mot mellominntektsland for å nå det store flertallet av de fattigste. Men det betyr også at vi må rette større oppmerksomhet mot fordeling innad i land enn vi før har gjort.

Dette er også viktig fordi nyere forskning i regi av Verdensbanken viser at høy økonomisk vekst i seg selv ikke fører til bedre fordeling innen land. Andelen fattige i et land blir med andre ord ikke nødvendigvis mindre selv om landet opplever høy økonomisk vekst og antallet fattige faller. Det viser seg dessuten at desto høyere de økonomiske ulikhetene i et land er i utgangspunktet, jo høyere må veksten være etterpå for å oppnå nedgang i andelen fattige.

Verdensbankens analyser finner at økonomisk vekst fører til størst fattigdomsreduksjon i land med stor grad av økonomisk likhet. Derimot har vekst i land med stor ulikhet liten eller ingen virkning på andelen fattige. Forskernes konklusjon er at «vekstens evne til å redusere fattigdom avhenger av ulikhet».

To eksempler kan illustrere dette: Indonesia hadde negativ økonomisk vekst på slutten av nittitallet, men klarte likevel å redusere andelen fattige gjennom aktiv omfordelingspolitikk. I Peru derimot steg andelen fattige trass i nesten fire prosent gjennomsnittlig økonomisk vekst i tiåret etter 1997.

President,

Dette viser hvor viktig en aktiv fordelingspolitikk er. Det er de land som omfordeler til fordel for de fattigste som får til størst fattigdomsnedgang, uavhengig av nivået på den økonomiske veksten. Den økonomiske teorien som dominerte før (basert på den såkalte Kuznets-kurven), at økonomisk vekst automatisk vil føre til først større, men så minkende ulikhet, er svekket. Dét er også troen på at ulikhet er nødvendig for å frigjøre kapital til investeringer. Økonomisk ulikhet har tvert i mot en rekke veksthemmende virkninger.

Så ja, økonomisk vekst er en nødvendig forutsetning for fattigdomsreduksjon. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Effektiv fattigdomsreduksjon krever en aktiv omfordelingspolitikk. Som Asia-banken sier, kan vekst og likhet sees som deler av en god sirkel. Større likhet i samfunnet legger til rette for høyere vekst. Aktiv omfordelingspolitikk har tre gunstige virkninger: den reduserer fattigdom på kort sikt; den legger til rette for at framtidig vekst mer effektivt reduserer fattigdom, og den forbedrer mulighetene for langsiktig vekst. En doktoravhandling ved Universitetet i Oslo i 2010 fant for øvrig at den økonomiske veksten historisk sett har vært høyere i demokratiske enn i autoritært styrte land.  

Dette er særlig relevant for mellominntektsland, som har mer å fordele og der de fleste fattige altså nå bor. Gjennomsnittsinntekten her er høyere enn i de fattigste landene, men den er meget ulikt fordelt. Forskning antyder at omfanget av omfordeling i slike land ikke behøver være stort for å utrydde ekstrem fattigdom der. Mindre enn én prosent av brutto innlandsprodukt er blitt antydet.

En rekke tiltak for å redusere ulikhet er aktuelle. Alle må tilpasses den nasjonale sammenhengen, og det finnes ingen mirakelmedisin. Ikke minst må man ta hensyn til kultur. I et langsiktig perspektiv er det dessuten avgjørende for fattigdomsreduksjon i utviklingsland at den økonomiske veksten er mest mulig arbeidsintensiv og basert på høyere produktivitet.

Men i tillegg mener jeg at vi må vurdere mer aktive fordelingstiltak på kortere sikt, som direkte overføringer gjennom kontantstøtte, mer progressiv beskatning, styrking av kvinners rettigheter og muligheter, reform av jordeierskap og av tilgang til naturressurser, investering i småskalajordbruk, forsert utbygging av skoler, helsevesen og energiforsyning for å nå de fattigste, mottiltak mot ulovlig kapitalflyt, større åpenhet om offentlige inntektsstrømmer, bedre styresett og mer demokrati.

Den kommende meldingen til Stortinget om rettferdig fordeling i utviklingsland vil gå nærmere inn på disse problemstillingene.

President,

Jeg tror forholdet mellom rettferdig fordeling, demokrati og vekst vil stå stadig mer sentralt i internasjonal utviklingsdebatt. Maktforskyvningen i verden på grunn av fremgangen til nye stormakter har etter min mening ført til en for ensidig vektlegging av økonomisk vekst i kampen mot fattigdommen. Jeg ønsker at Norge skal være en spydspiss ikke bare for bærekraftig utvikling, men også for rettferdig fordeling og demokrati i utviklingslandene. Dette er ikke bare moralsk og etisk riktig. Det er faktisk også det som best fremmer både fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst.

Se referat fra debatten her:

www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2012-2013/121218/