Vendepunktet: 6. juli 1812

Bunnpunkt eller vendepunkt? Slaget i Lyngør i 1812 var et nasjonalt nederlag, men ble og starten på en lang reise mot nasjonal oppvåkning. 

*** 

Sommer er reisetid – i geografi eller i vår historie. Jeg sitter på hytta utenfor Tvedestrand og ser ut over havet. Det setter meg i en slags tidløs tilstand, for jeg tenker at det jeg ser akkurat nå må ha sett slik ut til alle tider - hav, himmel, skjærgård. Jeg tenker 200 år tilbake i tid – til 6. juli 1812 – da det midt i dette utsynet utspilte seg et av norgeshistoriens store dramaer. Om du hadde sittet på min lille knaus denne julidagen i 1812, ville du ha sett britiske marinefartøyer for fulle seil, anført av linjeskipet Dictator, på vei sørover langs den norske kysten. Du ville ha observert dem langt ute i havet og du ville ha blitt forundret over at de endret kurs, slo innover mot kysten med stor seilføring - for så å slå igjen, inn gjennom skjærgården i jakt på sitt bytte - den siste stoltheten i den dansk-norske marinen, den nybygde fregatten Najaden. 

Najaden lå innenfor Sandøya, litt nord for min knaus. Jakten hadde startet og den var nådeløs. Royal Navy sto inn mellom øyer og skjær. De ble beskutt fra kanoner ytterst i Tvedestrandfjorden og norske kanonjoller – ja, joller – rodde for livet for å komme på skuddhold. Men Dictator fortsatte ferden. Najaden oppdaget forfølgerne, lettet anker og sto nordvestover opp fjorden mot Lyngør. I en halsbrekkende manøver tok skipet seg inn mellom øyene for å søke ly i Lyngørsundet. Dette skulle være trygt, en uinntagelig skjuleplass. 

Men enda større risiko tok de britiske offiserene ombord i Dictator. Britene var - for å sitere Henrik Ibsens Terje Vigen - «på rov mellem norske skær». Den 24 år gamle kaptein James Stewart, eller Mad Jim som han ble kalt, fulgte Najadens kjølvann. Hans skip, med 64 kanoner ombord, var større, dypere og lengre, men mannskapet klarte den samme umulige manøveren mellom øyene og plutselig var linjeskipet innenfor – på Lyngør havn. Der åpnet Dictator alle kanonluker og fyrte av. «Najaden er ei mer», noterte den danske kaptein Hans Peter Holm på sitt skip. 133 mann ble drept og 102 såret av Najadens mannskap på 315. 

En fullstendig ødeleggelse. Men den britiske seieren var ikke komplett. I nattetimene måtte Dictator rømme til havs, uten å ha fått med seg noe krigsbytte. Det sørget de norske kanonjollene og kystforsvaret for. 

Neste sjøslag i norske farvann skulle finne sted nesten 128 år senere, natt til 9. april 1940. 

Slaget i Lyngør var et stort tap for marinen, men det var også en illustrasjon på hva Norge var – eller snarere hva Norge ikke var. I århundrer hadde Norge vært under Danmark. Vi var med i en storkonflikt vi knapt hadde noe med. Napoleonskrigene gikk mot slutten, og Danmark-Norge var på det tapende laget. Lenger ned var det knapt mulig å synke, kastet ut i en krig, vår kyst blokkert og «i landet var misvækst og nød, de fattige sulted, den rige led savn», som de kjente linjene i Terje Vigen beskriver. 

Men samtidig: Var dette bunnpunktet – dette nederlaget – et vendepunkt i vår nasjons historie? Det ble ingen full seier for britisk side. Skipet var tapt, men det norske kystforsvaret hadde bitt fra seg. Og omtrent her starter en lang reise mot nasjonal oppvåkning, selvbevissthet, integritet og eget styre. Offiserer, soldater og mannskap som kjempet mot britene 6. juli 1812 ble nøkkelmenn i en egen marine som gradvis kom på egen kjøl. I mai 1814 fikk vi på mirakuløst vis vår egen grunnlov. Selvstendigheten måtte vente nesten enda et århundre. Men bevisstheten var vekket. Kursen var satt. 

Altså to hundre år med Norges reise, fra det jeg vil kalle fra «objekt» til «subjekt» i historien, fra koloni til selvstendig stat, fra å være et av Europas aller fattigste land til verdens rikeste. En klassereise blant nasjoner.