Åpning av ILPI Centre for African Studies

Sjekkes mot fremføringen 

Gratulerer med opprettelsen av ILPI (International Law and Policy Institute) Centre for African Studies. Det er viktig at vi styrker kompetansen på - og forståelsen av - Afrika som region og Afrika som regioner. Det er mange ulike dynamikker og trender i Afrika. 

Dette passer godt inn i den tekningen vi i Utenriksdepartementet er opptatt av globalt. Fremfor globalisering ser vi en økende tendens til regionalisering. Veldig mange politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske prosesser skjer i regioner og i møtefeltet mellom regioner, mer enn først og fremst på det globale plan gjennom multilaterale organisasjoner.  

Vi må bli bedre til å forstå regionale dynamikker. Afrika er mer enn summen av 54 stater.  

Det var også dette som preget AU-toppmøtet den 25. mai i år. Der diskuterte vi hva som har skjedd i Afrika på de 50 år siden organisasjonen OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) ble opprettet og på det tiåret som har gått siden OAU ble til AU. 

Den afrikanske union (AU) er en av verdens mest moderne organisasjoner - på papiret. Fra ekstrem ikke-intervensjon og statlig suverenitet til økt forståelse for gjensidig avhengighet. Det etableres felles verdier for demokrati, normer rundt maktskifter, for forholdet mellom stater og mellom stater og innbyggere. 

AU ligger foran
Dette er en veldig interessant utvikling, som det er viktig å se og erkjenne. AU praktiserer konsekvent et prinsipp om å suspendere medlemsstater der maktovertakelse skjer på ikke-demokratisk måte, dvs. ved kupp. Mest dramatisk og imponerende var at de gjorde det med Egypt – ett av de største landene i Afrika. Mange vestlige land var langt mer utydelige på hva vi skulle kalle det som skjedde i Egypt. Her ligger AU foran og det er et tegn på at det skjer en positiv utvikling. 

I tillegg til AU finnes en rekke sub-regionale organisasjoner, som Ecowas, East African Community, SADC, osv. Vi må forstå dynamikken og samspillet mellom disse organisasjonene.  

Afrika er mulighetenes kontinent. Jeg er optimist. Det er selvsagt fortsatt mange utfordringer, mange gjenværende problemer; fattigdom, styresett, konflikter, vanskelig transisjon eller tilbakegang i Nord-Afrika etter den «Arabiske våren». Sahel-beltet er problematisk. Vi deltar i den flerdimensjonale FN-operasjonen i Mali, Minusma. Det er en av de mest moderne FN-operasjoner vi har hatt. De første meldingene fra Mali om utviklingen der er ganske positive. 

Går vi lenger sør, sør for Sahara, så er hovedtrenden positiv. Det er den delen av verden med nest raskest vekst. Elleve av de 20 raskest voksende økonomier i verden ligger i Afrika. Flere land begynner å ta seriøst tak i styresettutfordringer. Flertallet afrikanske land har nå hatt demokratiske valg mer enn én gang.  

Mange muligheter
Denne utviklingen gir mange muligheter og har ført til økt økonomisk interesse for Afrika. På AUs jubileumstoppmøte var ledere fra land i Latin-Amerika, Asia, Europa og USA tungt til stede. Flere og flere fremvoksende økonomier viser interesse for Afrika. Vi har hørt mye om Kina i Afrika. Kinas tilstedeværelse har gitt økte investeringer, men også en del utfordringer. Land som India og Malaysia er tungt til stede, og Tyrkia bygger seg kraftig opp. Landene driver nå en langsiktig, strategisk satsing i Afrika. 

Interessen øker også hos oss. For eksempel kjøper KLP seg opp i afrikanske banker. Vi kommer til å se en tiltagende næringslivsprofilering. NABA (Norwegian-African Business Association) er aktive for å promotere interessen i norsk næringsliv i forhold til investeringer i Afrika. Vi er tunge innen energi. Angola er aller størst med et betydelig Statoil-nærvær. Vi er flere steder i Vest-Afrika, men nå også i Øst-Afrika. Tanzania vil bli en betydelig energipartner.   

Noe av det aller viktigste vi gjør, som er enda viktigere enn å gi å gi bistand – noe som fortsatt er veldig viktig – er å dele vår administrative og politiske kompetanse på forvaltning av ressurser. Mange afrikanske land har kraftig vekst, men ulikhetene øker. Derfor har vi i UD lagt stor vekt på fordeling i forhold til vekst. 

Hver gang vi får anledning deler vi erfaringen fra vårt eget land. Det er ikke slik at Norge først ble rikt og så begynte vi å fordele. Det var motsatt. Vi begynte å fordele mens vi ennå var fattige. Vi tenkte at alle skal med og alle skal inkluderes gjennom den nordiske modellen. På den måten klarte vi å løfte oss sammen, og både få et høyt gjennomsnittlig velferdsnivå og en av verdens beste fordelinger. Det er mulig også for land som i dag er fattige. Det er viktig å fortelle at vi begynte med det på 30-tallet, mens vi ennå var fattige.

På AU-toppmøtet spurte jeg AU-kommissæren for handel: Hva er viktigst; å fremme adgang til andre markeder, eller intra-afrikansk handel? Hun svarte umiddelbart at det viktigste var å ta bort interne handelsbarrierer. 

Ettersom man ikke kan garantere at de gamle vekstøkonomiene genererer varig etterspørsel lenger, må vi bli flinkere til å handle med - og produsere for - hverandre, i regionen, ikke bare ut av regionen. 

Mer optimistisk
Det er fortsatt en lang rekke konflikter som fortsatt pågår, og vi har eksempelvis jobbet masse med Somalia. Jeg er mer optimistisk på Somalias vegne nå enn for noen år siden. En av grunnene til det er fordi afrikanske land har tatt et stort ansvar for å hjelpe Somalia. Det har også FN, vi og andre gjort, men det har vært en betydelig forståelse for den regionale dynamikken. Det er et stort potensiale i at afrikanske land og organisasjoner tar et større helhetsansvar for ikke bare stoppe kriger, men også inkludere land i økonomisk samkvem slik at man får en bærekraftig fred. 

Vi er tungt engasjert på helseområdet. Det største nedslagsfeltet for den globale helseinnsatsen har vært Afrika, fordi utfordringene kanskje er aller størst her. Vi har kunnet utkvittere betydelige suksesser, målbar fremgang i folkehelse: Vaksineprogrammer, barne- og mødrehelse. Det er uendelig langt igjen, men trenden er positiv. Mens vi har fått hurtige løft i folkehelsen gjennom for eksempel vaksiner, rettes nå fokus i større grad mot systemutvikling; å lage universelle, bærekraftige helsesystemer. Vi har gode partnere, for eksempel president Goodluck Jonathan i Nigeria og president Joyce Banda i Malawi, som begge er tungt inne i arbeidet. De er medeiere, de tar ansvar for det videre arbeidet i partnerskap med det internasjonale samfunn. 

Afrika er mulighetenes kontinent. Det skjer mer der enn hvis man ser på Afrika kun med de gamle bistandsbrillene. Det betyr ikke at vi skal ta de av helt. Det er mye som fortsatt krever internasjonal innsats innenfor et bistandsparadigme, som utdanning og helsetiltak. Det forblir viktig. Men omfanget av vårt engasjement med Afrika er i ferd med å bli mye, mye bredere enn det. Næringslivet oppdager det, vi politikere oppdager det, den akademiske verden oppdager det. Vi har et kjempepotensial. Derfor er jeg så glad for å være akkurat her, og være med på åpningen av ILPI Center for African Studies.