Afrika i vekst – hvordan kan privat sektor og investeringer bidra til å avskaffe fattigdom?

Sjekkes mot framføring

(I)

De siste 25 årene har andelen dypt fattige i verden gått kraftig ned -  som følge av industrialisering og annen produksjonsvekst i utviklingsland. Verdensbanken mener at FNs tusenårsmål nummer 1 – at andelen fattige i 2015 skal være halvert i forhold til 1990 – ble nådd allerede i 2010. Da er fattigdom definert som å ha under 1,25 dollar om dagen å leve for. Like fullt er det fortsatt mer enn en milliard mennesker som lever i dyp fattigdom.

Jeg er overbevist om at fattigdommen bare kan avskaffes ved at det skapes en sterk og vedvarende økonomisk vekst. Men veksten må omfatte det brede lag av befolkningen i utviklingslandene. Det viser vår egen historie, og det viser utviklingslandenes erfaring fra nyere tid. Inntektsbringende arbeid er det som aller mest påvirker folks levekår. For å sikre at økonomisk vekst gir folk bedre liv, er anstendige lønns- og arbeidsvilkår en nøkkel. Jobbene som skapes må være til å leve av. Det ligger verdighet i å ha en anstendig jobb å gå til. En anstendig jobb betyr at du kan ta vare på deg selv og din familie.

Mange land i Afrika har hatt god økonomisk vekst de siste 10 årene. Det er riktignok store variasjoner mellom landene, men syv av de ti land i verden som har raskest økonomisk vekst afrikanske. Dette er veldig bra, for det gjør det mulig for de ca. 400 millioner afrikanerne som i dag må klare seg på mindre enn 1,25 dollar om dagen å bedre sine levekår.

Men så langt har ikke den økonomiske veksten skapt på langt nær nok nye arbeidsplasser. Det finnes ingen holdbare tall for arbeidsløshet i Afrika, men mindre enn 10 % av unge afrikanere mellom 15 og 24 år har i dag en lønnet jobb i formell sektor. Hvert år melder det seg mer enn 10 millioner nye jobbsøkere på arbeidsmarkedet (African Economic Outlook 2012). De representerer en stor ressurs, for stadig fler av dem har videregående eller høyere utdanning. Utfordringen for utviklingslandenes ledere - og for oss som ønsker å bistå dem – er å få satt denne menneskelige ressursen i produktivt, inntektsskapende arbeid.

Her har privat næringsliv en nøkkelrolle. Landene trenger tusenvis av nye virksomheter som øker verdiskapningen, produktiviteten og sysselsettingen. Derfor står flere investeringer og økt handel på toppen av ønskelista når afrikanske politiske ledere forteller hva de ønsker seg fra Norge og andre kapitalsterke land.

(II)

Vi svarer offensivt på denne anmodningen. Regjeringen ønsker å stimulere norske og utenlandske private selskaper til å engasjere seg i afrikanske markeder. Derfor har vi satt i verk en rekke tiltak som på ulike vis skal bidra til å redusere investors risiko tilstrekkelig til at det utløser økte private investeringer.

For det første er UD i gang med å styrke hele utenrikstjenestens, og særlig ambassadenes, samarbeid med norsk næringsliv. Vi styrker kompetansen hos staben, og vi jobber med å få inn mye mer informasjon av interesse for næringslivet på ambassadenes hjemmesider. Vi gjør dette i nært samarbeid med andre fagdepartementer, først og fremst Nærings- og handelsdepartementet, og med Innovasjon Norge, Intsoc, Intpow og andre organisasjoner som jobber med å fremme norske bedrifter i utlandet. Vi ønsker dialog med næringslivet om dette. Derfor inviterte utenriksministeren, sammen med nærings- og handelsministeren, næringslivet til en stor innspillskonferanse, som ble holdt i dette rommet i begynnelsen av desember.

For det andre bruker vi en del av bistandsbudsjettet til å ta ned risikoen, eller på andre måter stimulere kommersielle selskaper til å investere i de minst utviklede markedene, der behovet for utenlandske investeringer er størst, men rammebetingelsene er aller mest krevende. Vi styrker Norfund, gjennom å øke deres kapitalbase slik at de kan stille risikokapital til flere investeringsprosjekter i lav- og mellominntektsland. I år tilfører vi dem nesten 1,2 milliarder kroner i ny kapital. Vi viderefører Norads støtteordninger for bedrifter som etablerer seg i utviklingsland, og tar sikte på å etablere flere Business MatchMaking programmer i Afrika. Regjeringen har et særlig engasjement i å bidra til at man når målet om tilgang til moderne energiformer for alle innen 2030. Derfor gir vi topp prioritet til tiltak som kan stimulere private investeringer i fornybar energiproduksjon i utviklingslandene.

Mange av dere som er her i dag har hatt nytte av disse bistandsfinansierte tiltakene, og det er bra. Jeg vil likevel minne om at de er finansiert over bistandsbudsjettet, og at målsettingen deres derfor er å fremme utvikling i u-landene - ikke å fremme norsk næringslivs interesser i utlandet. Derfor er de konsentrert til de land og regioner som har størst behov for risikoreduserende tiltak. Det er ikke nødvendigvis de landene norsk næringsliv finner mest interessante. Både Norad og Norfund skal gi topp prioritet Afrika. Av samme grunn er tiltakene ikke begrenset til å støtte opp under bare norske prosjekter og aktører. Jeg vil også understreke at den offentlige støtten kan bare gi en begrenset risikoavlastning: Selskapenes investeringer må være kommersielt motivert, og de må selv bære den vesentlige risikoen.

For det tredje forsøker regjeringen å øke handelen med utviklingsland. Vi har i en god del år hatt null-toll på alle varer fra de minst utviklede landene, og fra i år av er denne ordningen utvidet til alle lavinntektsland med mindre enn 75 millioner innbyggere. Dessverre kommer ikke dette i seg selv til å føre til noen dramatisk økning i importen fra lavinntektsland. Avstanden mellom våre strenge kvalitets- og sanitære krav til importproduktene, og ustabile vareleveranser og lav og varierende kvalitet på produktene i lavinntektsland er i dag større handelshindre enn tollsatsene. Derfor vil vi bistå lavinntektsland i å styrke sin eksportevne, og vil om noen måneder lansere en ny handlingsplan for handelsrettede bistand.

(III)

Olje- og gassektoren er uten sammenlikning der norske bedrifter er mest engasjert i Afrika. Norske selskaper har investert mer enn 60 milliarder kroner i oljesektoren bare i Angola, og en fersk studie utarbeidet av konsulentselskapet Rystad Energy (2012) anslår at norsk offshoreindustri i 2011 hadde en omsetning på mer enn 9 milliarder kroner til Vest-Afrika i 2011. Det aller meste var i Nigeria og Angola, men betydelige beløp også i Ghana. Det gjøres for tiden stadig flere gass- og oljefunn også i det østlige Afrika, og mange fler land vil de kommende årene utvikle en betydelig petroleumssektor. Det gjelder bl.a. Tanzania, Mosambik, Uganda og Kenya. Store petroleumsfunn kan både bli en velsignelse og en forbannelse for et lands innbyggere. I Norge har oljen i all hovedsak blitt en velsignelse – i alle fall dersom vi holder klima- og miljøaspektene utenfor. Hele landets befolkning nyter godt av den økte velstanden fra oljeinntektene. Men for mange land har store olje-/gassfunn snarere blitt en forbannelse. Nigeria holdes gjerne fram som eksempel på at oljeinntektene bare har kommet et svært lite mindretall til gode, og har ført til underinvestering og neglisjering av andre økonomiske sektorer, bl.a. landbruket. Dessuten har den ført til store miljøødeleggelser. Nigerianere flest har derfor fått det dårligere, ikke bedre, som følge av oljen.

Skal petroleumssektoren bli en velsignelse for et land, må to ting komme på plass:

1.     Det må skje en rettferdig beskatning, som sikrer at staten henter inn en rimelig andel av fortjenesten. Og disse inntektene må brukes til det beste for befolkningen – til velferdstjenester som helse og utdanning som kommer alle til gode.

2.     Det må skapes størst mulig økonomiske ringvirkninger av virksomheten i den lokale/nasjonale økonomien.

Her i Norge har vi klart begge deler ganske bra. Det har verden rundt oss oppfattet, og veldig mange land ønsker å lære hva vi har gjort riktig. Som svar på denne etterspørselen etablerte vi for noen år siden programmet Olje for utvikling, der vi deler våre erfaringer. Et grunnelement i den norske modellen er skattleggingen. Når jeg forteller afrikanske ledere at vi har 78 % skatt på oljeinntektene kan jeg nærmest se dollartegn i øynene deres!

Petroleumsutvinning skaper i seg selv få arbeidsplasser. Den blir, i likhet med gruvedrift, lett en isolert øy – en enklave – i samfunnet. De nye petroleumslandene er klar over denne faren, og legger stor vekt på å skape maksimal «lokalt innhold»: De krever at utvinningsselskapene bruker mest mulig lokal arbeidskraft, og de ønsker å få fram lokale selskaper som kan levere tjenester til oljesektoren.

Jeg ønsker at vi fra norsk side skal gjøre mer for at petroleumsutvinningen skal få store, positive ringvirkninger i landenes økonomi. Vi kan gjøre en del med bistandsmidler. Nkosoo 2015 i Ghana er et fint eksempel. Det er et Noradfinansiert program drevet av SINTEF og det ghanesiske forskningsinstituttet STEPRI som bistår 10 ghanesiske selskap i å profesjonalisere seg slik at de tilfredsstiller kvalitetskravene fra de internasjonale oljeselskapene og bli blant deres sentrale tjenesteleverandører. Selskapene viser god framdrift og flere av dem har allerede vunnet slike kontrakter.

Men norske og internasjonale selskaper olje- og leverandørselskaper kan og bør også gjøre mye. De har selv interesse av at kompetansen hos den lokale arbeidskraften heves, for det er stor knapphet på sveisere, elektrikere, ingeniører og mange andre yrkesgrupper. Det er også rimeligere for dem å kjøpe varer og tjenester lokalet enn å importere. Det er i selskapenes egen interesse å bidra til å maksimere «lokalt innhold». Jeg mener dette er et innsatsområde der norske bedrifter og myndigheter kan gjøre en felles innsats, selvsagt i nært samarbeid med myndigheter og lokale partnere i de nye petroleumslandene.

(IV)

Angola er et trist eksempel på at økonomisk vekst og relativt høy brutto nasjonalinntekt per innbygger ikke er noen garanti for at folk flest får ta del i velstandsøkningen. Angola tilhører i dag gruppen av høyere mellominntektsland, men hele 60 % av angolanerne må leve på mindre enn 1,25 dollar om dagen. Og Angola er ikke noe unntakstilfelle. Langt fler enn før av verdens fattige bor i de 108 land som i dag er klassifisert som mellominntektsland. Det betyr at vi må rette større oppmerksomhet mot fordeling innad i land enn vi før har gjort.

Nyere forskning i regi av Verdensbanken viser at høy økonomisk vekst i seg selv ikke fører til bedre fordeling innen land. Økonomisk vekst fører til størst fattigdomsreduksjon i land med stor grad av økonomisk likhet. I land med stor ulikhet har vekst ingen eller liten virkning på andelen som er fattig. Stor grad av ulikhet kan dessuten hemme økonomisk vekst: Det kan bidra til redusert samhold og tillit i samfunnet, til konflikt og til å svekke institusjoner, demokratisk ansvarlighet, åpenhet og kritikk. Stor ulikhet i tilgang til utdanning og helse kan svekke vekstevnen, fordi det skaper ulikhet i muligheter.

Derfor: Økonomisk vekst er en nødvendig forutsetning for fattigdomsreduksjon. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Effektiv fattigdomsreduksjon krever inkluderende vekst og aktiv omfordelingspolitikk. En rekke tiltak er aktuelle. Alle må tilpasses den nasjonale sammenhengen, og det finnes ingen mirakelmedisin. I et langsiktig perspektiv er det dessuten avgjørende at den økonomiske veksten er mest mulig arbeidsintensiv så det skapes flest mulig nye arbeidsplasser. I Afrika må det stå helt sentralt å utvikle av et mer produktivt landbruk, og at dette knyttes til lokal industriell bearbeiding av landbruksvarer.

I tillegg kommer vi gjennom norsk utviklingspolitikk til å ha aktiv dialog med andre lands myndigheter om fordelingspolitikk som kan sikre en økonomisk vekst som får med alle; mer progressiv beskatning; styrking av kvinners rettigheter og muligheter; reform av jordeierskap og tilgang til naturressurser; investering i småskalajordbruk; forsert utbygging av skoler, helsevesen og energiforsyning for å nå de fattigste; mottiltak mot ulovlig kapitalflyt; større åpenhet om offentlige inntektsstrømmer; bedre styresett og mer demokrati. Vi ønsker også å bidra til å fremme sosial dialog gjennom oppbygging av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.

Regjeringen vil i vår presentere en ny stortingsmelding om rettferdig fordeling, der vi lanserer en rekke tiltak i tråd med dette.

(V)

Norske selskaper som investerer kommersielt i utviklingsland forventes ikke å bedrive veldedighet. De engasjerer seg der fordi de forventer å tjene penger. Det er som det skal være. Men det er regjeringens klare forventning at de norske selskapene utviser samfunnsansvar også når de arbeider i fattige land, der standardene er lavere og håndhevelsen av lover og regler er mye svakere enn i Norge. Bedriftene skal bl.a. ha gode HMS-standarder, og de skal respektere arbeidstakernes rettigheter. Regjeringens forventninger til norske selskap er formulert i Regjeringens strategi for anstendig arbeidsliv (2008) og i Stortingsmelding 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi.

Som jeg sa innledningsvis: det er gjennom anstendige jobber at folk for en jobb de kan leve av. Og i det norske samfunnet har vi skapt anstendige jobber ved at arbeidstakere og arbeidsgivere snakker sammen. Når dere som bedrifter tar steget ut på den internasjonale arena går jeg derfor ut fra at det det beste fra norsk arbeidslivskultur: anstendige forhold for arbeiderne, anstendige lønninger som man kan leve av og som øker når produktiviteten øker, konstruktivt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, et klart NEI til korrupsjon og snusk. Dette er verdier som er riktige, men de er også lønnsomme. Jeg tror det vil gi gi bedre avkasting for bedriften – særlig på litt lengre sikt. Og det bidrar utvilsomt positivt for utviklingen i det aktuelle landet fordi man får til god fordeling av den økonomiske utviklingen.

En viktig grunn til at Norge går så bra er at vi har klart å beholde forholdsvis små forskjeller på fattig og rik. Skaper tillit mellom folk og ledere. Ta med denne tankegangen når dere satser i landene som var fattige i går men de mest spennende nye markedene i morgen.