Den vanskelige ytringsfriheten

Utenriksministeren trakk frem følgende hovedpunkter i sin åpningstale:

Amnesty er en viktig, nyttig og effektiv partner som viser at engasjement nytter. Amnesty har en viktig rolle som uavhengig pådriver. Dette er viktig i en åpen og demokratisk stat, der vi sammen kan fremstå sterkere.

Amnesty bidrar til å sette fokus på enkeltsaker og store og viktige temaer. Ikke minst vil jeg trekke frem det viktige samarbeidet mot dødsstraff.

Norge skal ligge helt i front på menneskerettigheter. I utenrikspolitisk redegjørelse nylig ble det lagt stor vekt på menneskerettigheter generelt og ytringsfrihet spesielt.

Verden er i grunnleggende forandring. Vi må se på nye partnerskap, nye allianser og nye arenaer. Både vi, som stat, og dere i Amnesty, som aktivister, må se hvor vi kan finne nye partnere, nye muligheter.

Vi ser noen negative trender når det gjelder situasjonen for menneskerettighetene noen steder i verden. Selv om vi har et godt stat til stat forhold, ser vi for eksempel en generell negativ trend for menneskerettighetene i Russland. Vi ser også tilstramminger i flere asiatiske land, inkludert i Kina.

I denne situasjonen er det interessant å se Mongolias positive rolle, klemt inn mellom Russland og Kina. Landet har en positiv demokratisk utvikling og avskaffer dødsstraff. Vi har også et nært samarbeid med Indonesia som på flere områder har utviklet seg positivt og er med på å sette agenda i regionen. Landet organiserer Bali Democracy Forum, der jeg har deltatt, og Bali Media Forum, det siste med støtte fra Norge, - et forum for journalister fra regionen som arbeider for å styrke ytringsfriheten.

Asean (Association of Southeast Asian Nations) er blitt en viktig aktør. Vi ser at utviklingen i Myanmar er svært positiv, selv om landet ennå har lang vei å gå. Asean har sagt at de vil bistå Myanmar i utviklingen fremover.

I Nord-Afrika ser vi utviklingen av demokratier i betydningen flertallsstyre. Vi må følge ekstra godt med på at dette ikke er en utvikling som skjer på bekostning av minoritetene og at resultatet blir innskrenkinger av deres rettigheter.

Ytringsfrihet ikke absolutt
Respekten for ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett og en betydelig forutsetning for øvrige menneskerettigheter. Den er fundamental for vårt åpne demokratiske samfunn. At man først må etablere økonomiske og sosiale rettigheter før man får sivile og politiske rettigheter mener jeg er en konstruert motsetning. Disse rettighetene må etableres parallelt. Sivile og politiske rettigheter er i mange tilfeller fundamentalt for å få på plass de økonomiske og sosiale rettighetene.

Ytringsfriheten som grunnleggende verdi må beskyttes. Likevel kan ikke ytringsfriheten være ubegrenset. Vi har begrensninger i straffeloven på enkelte type utsagn, som for eksempel direkte å oppfordre til vold eller drap. Det må derfor legges begrensninger på noen typer ytringer. Dette er krevende og vi må hele tiden diskutere hvor grensene går. Vi må sikre at det er rett autoritet som står for begrensningene. Denne grensedragningen er det viktig å diskutere.

I bloggsfæren ser vi en underskog av hatefulle ytringer. Det er viktig å møte dette med motargumenter. Rasistiske uttalelser er direkte skadelige. Det er svært velkomment at Amnesty nå setter disse tema på dagsorden. I den vanlige medieverden har vi redaktører med et viktig redaktøransvar, og institusjoner som pressens faglige utvalg (PFU), som fungerer som pressens egne normative selvkontroll. Etterhvert vil dette også gjelde den digitale sfæren.

Vi må være oppmerksomme på at noen nye demokratier benytter ytringsfriheten til å blusse opp undertrykte etniske motsetninger, og dette er en farlig situasjon.

Europa, hatefulle ytringer og fremvekst av høyreekstremisme
Det er viktig at vi også holder fokus på våre nærområder, inkludert Europa. På det europeiske kontinentet er noen av historiens beste og verste kapitler i menneskerettighetens historie skrevet. Dette gjelder både de lange linjene og fremveksten av demokrati og pluralisme, og Stalins og nazistenes herjinger.

De økonomiske innstrammingene og arbeidsledigheten vi nå ser kan sammenlignes med den økonomiske krisen i Europa på 1930-tallet. Dette fører til sosiale konsekvenser som endrer den politiske situasjonen. Det er ekstra viktig å følge med på denne utviklingen og Utenriksdepartementet har derfor etablert et prosjekt som ser spesielt på hatefulle ytringer og fremveksten av høyreekstremisme i Europa. Prosjektet fokuserer særlig på forfølgelse av minoriteter, som romfolk, LHBT-personer og muslimer.

Hva gjør Norge?
Det er viktig å si fra om menneskerettighetsbrudd, også der det er krevende og ubehagelig. Vi må ikke slå oss til ro med selve protesten. Engasjementet må gå mye dypere. Vi må også følge opp med å være tilstede der beslutninger fattes. Et eksempel er i Nord-Afrika, der endringene akkurat nå fører til store omveltninger.

Menneskerettigheter har kommet høyere opp på FNs agenda etter reformen i 2005. Vi er aktive i FNs menneskerettighetsråd og leder der arbeidet med menneskerettighetsforsvarere gjennom en resolusjon om dette. Dette er krevende arbeid. Ikke alle land deler vår forståelse av begrepet menneskerettighetsforsvarer.

Utenrikstjenesten lager egne veiledere for arbeid med og oppfølging av menneskerettighetene gjennom ambassadene. Så langt har vi laget veiledere for arbeidet med LHBT, menneskerettighetsforsvarere og mot dødsstraff. Disse er tilgjengelige på internett. En ny veileder for arbeidet med religiøse minoriteter er snart ferdig. Vi benytter oss også aktivt av landhøringsmekanismen UPR, universal periodic review i FN.

Bevilgningen til Utenriksdepartementets arbeid med menneskerettigheter globalt er i år økt med en tredjedel, og stadig mer av de norske EØS-midlene som går til prosjekter i Sentral-Europa er øremerket til menneskerettigheter. Ti prosent av disse går nå til å bedre situasjonen for romfolk i Europa. Vi samarbeider stadig tettere med Europarådet om disse spørsmålene. 

*****