Barentssamarbeidet 20 år
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Utenriksdepartementet
Kirkenes, 10. januar 2013
Tale/innlegg | Dato: 10.01.2013
- Folk i nord gikk i bresjen for å få Barentssamarbeidet etablert for over 20 år siden, og ingen er bedre rustet til å stake ut kursen videre fremover enn folk i nord, sa utenriksminister Espen Barth Eides i sitt innlegg under Barentssamarbeidets 20-årsjubileum.
Takk for at jeg får delta på denne flotte markeringen. Det er svært god deltakelse. Det er hyggelig. Vi er ved begynnelsen på et jubileumsår. Vi setter fokus mot hvor vi kom fra og hvor vi skal. Statsministermøtet skal holdes i juni, hvor en ny Kirkenes-erklæring skal vise veien videre.
Barentssamarbeidet ble til i en spesiell tid. Den kalde krigen var slutt. Det var spenninger, uavklarte grensekonflikter. Noen endte blodig. Andre ble løst. Noen land ble oppdelt, som for eksempel Tsjekkoslovakia. Det var en tid med massiv omkalfatring av internasjonal politikk, på lokalt, regionalt og globalt plan.
I denne konteksten var det som skjedde her nord viktig. Fylkene og kommunene i nord hadde allerede begynt sitt pioner-arbeid med samarbeid over grensene. Man hadde en visjon. Dette grunnlaget kunne Stoltenberg, Kozyrev, Väyrynen og de andre utenriksministrene utnytte da de etablerte Barentssamarbeidet for 20 år siden. De tok noen valg som man kanskje bare kunne tatt akkurat da. De traff tiden helt riktig. Men det var ikke alle som mente at dette ville gå. Det manglet ikke på advarsler, mange mente dette var farlig og var skeptiske til et slikt grenseoverskridende og visjonært prosjekt. Vi må huske at nordområdene var et viktig område for Nato og Sovjetunionen.
Pionérene var her i den nordlige landsdelen, godt å se at flere er tilstede her. Det var spesielt for meg å få møte tre veteraner i Barentssammenheng her i dag: Sigbjørn Eriksen fra Nordland, Roald Røkeberg fra Troms og Thor Robertsen fra Finnmark. Disse tre er eksempler på de pionérene som gikk i bresjen og la grunnlaget for det videre arbeidet.
Barentssamarbeidet representerte en ny måte å tenke utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk på. Menneskene ble satt i sentrum. Barentssamarbeidet ga regionene en rolle i samarbeidet med Russland. Beslutninger kunne fattes nærmere folk, og menneskene ble satt i sentrum. Folk-til-folk samarbeidet bygde ned gamle fordommer. Uten folk-til-folk-samarbeid hadde ikke alt det andre vi har fått til vært mulig. Det at folk-til-folk-samarbeidet kom først, var den riktige og logiske rekkefølgen.
Dere i Kirkenes har fått til utrolig mye. Dere drar i gang Barentsdager og Kirkeneskonferanse år etter år, og kulturfestivalen Barents Spektakel er viktig. Det er flott at dette trekker mange tilreisende og mange utenlandske journalister til Kirkenes, det er ypperlig norgesreklame og det er fint at vi i Utenriksdepartementet kan bidra til dette.
Jeg skjønner at mange er utålmodige etter å oppnå mer, men veldig mye av det vi ønsket å få til har vi fått til. Dette var en ny måte å tenke samarbeid på. Å arbeide konkret og lokalt for å bygge ned grenser og skape samhold på tvers av skillelinjer. Det har skapt resultater langt utover dem man ser i hver enkelt sektor – Barentssamarbeidet har vært veldig viktig for Norge som helhet. Samarbeidet har banet veien for visumlettelser og grenseboeravtalen. Jeg mener Rune Rafaelsen i Barentssekretariatet har rett: Barentssamarbeidet er det viktigste fredsprosjektet i og for Norge.
Barentssamarbeidet og nordområdepolitikken har vært en viktig plattform for Stoltenberg II-regjeringen; det viktigste strategiske satsingsområdet i utenrikspolitikken. Dette skrev Jonas Gahr Støre og jeg inn i Soria Moria hjemme på kjøkkenet til Jonas. Nordområdepolitikken er en direkte videreføring av Barentssamarbeidet, med noen ekstra tillegg.
Uten den tilliten som Barentssamarbeidet har skapt ville vi neppe fått til det som jeg ser på som den viktigste diplomatiske avklaringen for Norge på flere årtier – nemlig delelinjeavtalen. Denne har vært veldig bra for Norge, men også for Russland. Avtalen er ikke bare en milepæl i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, men viser også resten av verden hvordan naboer i nord løser uenighet på fredelig vis tuftet på havretten.
De fem polhavsstatene bekreftet i Illulissat-erklæringen fra 2008 at det er havretten som gjelder for aktivitet i Polhavet. Det at havretten legges til grunn skaper klarhet og forutsigbarhet for hvordan uenighet kan løses. Se bare på utviklingstrekkene i Sør-Kina-havet. Her synes det å mangle tillit mellom partene og enighet om kjørereglene for å bilegge utestående spørsmål. Poenget er at uten enighet om det juridiske rammeverket og uten tradisjoner for tett dialog og samarbeid som i Barentssamarbeidet hadde vi ikke hatt den felles forståelsen og tilliten som ledet til delelinjeavtalen. Her er det en direkte sammenhenger.
Atomsikkerhetsarbeidet har også sprunget ut av Barentssamarbeidet. Det er et svært viktig arbeid som har vist gode resultater. Miljøsamarbeidet i regi av Barentssamarbeidet er tett og godt. Antallet «miljø-hotspots» er på vei nedover.
Så vi har fått til mye – utrolig mye. Men vi har ikke fått til alt. Utslippene fra Nikel har vært mye oppe, og jeg husker «Stopp dødsskyene» som var aktive i nord lenge. Vi er tydelige og klare på dette punktet: Eierne og myndighetene i Russland må ta et større ansvar.
Den kalde krigen ble oppfattet som et null-sum spill. Dersom jeg tjente på noe, ville den andre tape. Tapte jeg på noe, ville den andre vinne. Barentssamarbeidet endret dette. Helsesamarbeidet er en god illustrasjon. Dette samarbeidet er imponerende: en lang rekke avtaler på mange nivå. Senest har vi fått i stand et tuberkoloseprogram, som jeg har stor tro på. Tuberkolose er jo ikke noe problem i Norge, men skal man få bukt med smittsomme sykdommer må vi arbeide på tvers av grenser.
Transport er også viktig – ikke minst for næringslivet. Regjeringen har tatt initiativ til å få i stand en integrert transportplan for Barentsregionen. Også da den finske presidenten var på besøk i Oslo i høst snakket vi om behovet for bedre kommunikasjoner i nord.
Det er slik regjeringen har arbeidet med næringssamarbeidet i nord, og det er slik vi skal fortsette. Vi skal ta vekk hindringene for økt næringssamarbeid, og vi skal utvikle samarbeidspotensialet.
Her i Finnmark er det jo negativ arbeidsledighet – flere næringer mangler arbeidskraft. I møte med kompetansemiljøene i Finnmark tidligere i dag fikk jeg høre hvor viktig kompetanse er for landsdelen, men også at mange ikke fullfører den utdanningen de har startet på. Dette er en viktig utfordring som vi må søke å løse. Utdanning er viktig – ikke bare for kompetanse og innovasjon, men også for å sikre god forvaltning.
I dag er det fest for alt vi har oppnådd, og det er mye. Men det er jo ikke slik at alt er bra og at vi ikke har bekymringer. Ny NGO-lov i Russland er en potensiell utfordring i vårt folk-til-folk samarbeid. Jeg har tatt dette opp direkte både med guvernør Kovtun i Murmansk og med utenriksminister Lavrov. Det sivile samfunnet må få lov til å kritisere og påpeke forhold fritt. Vi følger med på utviklingen og vi mener noe om det som skjer. Vi er glade i vårt nabofolk, og vi ønsker at det gode samarbeidet skal fortsette. Derfor bryr vi oss. Barentssamarbeidet har sprengt fysiske grenser, og det har åpnet tankemessige grenser. Dette må vi verne om.
Vi har oppnådd mye. Nå må vi trekke opp ambisjonene for framtiden. Barentssamarbeidet er en grunnstein i dagens nordområdepolitikk, og Barentssamarbeidet har gitt oss en stor utenrikspolitisk kapital. Baretssamarbeidet skapes hver dag av alle oss som er en del av det.
Til slutt:
Barentssamarbeidet har lagt rammene for samarbeidet i nord. Neste fase nå er å utnytte de store mulighetene og naturressursene som finnes i nord. Fisk, olje, gass, mineraler gir muligheter som vi må utnytte på en langsiktig og god måte. Viktige avveininger vil komme. For å sikre at mulighetene mineralnæringen åpner for blir utnyttet på en god måte arrangerte vi et Barentsseminar i Tromsø i høst hvor myndighetene, mineralnæringen selv og urfolk fikk snakket sammen om mulighetene og utfordringene denne nye næringen gir. Det er viktig at vi har en god dialog om dette.
Folk i nord gikk i bresjen for å få Barentssamarbeidet etablert for over 20 år siden, og ingen er bedre rustet til å stake ut kursen videre fremover enn folk i nord. Regjeringen har bidratt – og skal bidra fortsatt i dette viktige arbeidet. Gratulerer med dagen!