Debatt om den utenrikspolitiske redegjørelsen

Sjekkes mot framføringen

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg vil først uttrykke takknemlighet over de positive ord som ble sagt, ikke minst fordi jeg tror vi står oss godt på å markere også for verden utenfor oss at det er bred enighet om de lange linjene i norsk utenrikspolitikk. At det kommer til uttrykk i en slik debatt, er viktig for oss alle – og ikke minst for utenriksministeren. 

(Nord-Korea, utviklingen i Asia)
Jeg har lyst til å begynne litt med noen refleksjoner i forlengelsen av det jeg sa om Asia. Flere har med rette vært inne på bekymringene knyttet til Nord-Koreas atomprøvesprengninger. I redegjørelsen på tirsdag la jeg vekt på betydningen av at et samlet verdenssamfunn reagerte spontant og enhetlig på det. Det gledet meg at det litt senere på dagen – ikke nødvendigvis fordi jeg hadde sagt det i min redegjørelse, men likevel – var slik at Sikkerhetsrådet samlet seg om en meget tydelig uttalelse.

Samtlige medlemmer, og ikke minst samtlige faste fem medlemmer, har også senere gitt uttrykk for meget samstemte oppfatninger om dette og signalisert et ønske om å komme tilbake på et dialogspor mellom landene Nord-Korea, USA, Kina, Russland, Sør-Korea osv. Det er viktig. Det er viktig for å ta tak i utfordringene i Nord-Korea, men det er også viktig for å bremse den negative effekten prøvesprengningene og rakettutskytningene fra Nord-Korea har på den geopolitiske stabiliteten i Øst-Asia generelt.

En viktig del av min bekymring er at de helt logiske og fullt ut forståelige mottiltak som en rekke land i Nord-Koreas nærhet nå vil måtte treffe, vil kunne bidra til både våpenkappløp og nye spenninger mot tredjeland.

Derfor er det viktig for oss som europeere å erkjenne at mens vi i det forrige århundre var vant til å tenke at det geopolitiske sentrum på mange måter lå i Europa – i Tyskland, i delingen av Tyskland, i Berlin, i Checkpoint Charlie – er det ikke lenger slik. I den grad man har et slikt sentrum for hvordan verden utvikler seg i dag, tror jeg heller vi skal se til det østlige Asia for å se hvor de virkelig store spenningene er. Hvordan disse løses, kan enten bidra til mer samarbeid mellom de store landene eller mer spenning og konflikt. Det inkluderer selvfølgelig de maritime spørsmålene som ble berørt bl.a. av representanten Brekk. Vårt syn er at Norge aldri tar stilling direkte i andre lands havrettsdisputter, men vi oppfordrer alle land til å legge FNs havrettskommisjon til grunn for løsningen av denne type spørsmål, slik vi med hell har lyktes i å gjøre i Arktis. Jeg mener at suksessen fra Arktis-samarbeidet på dette området er en viktig modell også for andre havområder der spørsmålene er mer omstridt.

Som representanten Eriksen Søreide var innom, er det viktig å forstå hvordan utviklingen i regionen også styrker interessen for og ønsket om å knytte seg nærmere USA for en rekke land i Øst- og Sørøst-Asia som står oss politisk relativt nært. Det er det viktig at vi erkjenner som Nato-land, som alliert med USA.

Jeg tror at en av grunnene til at vi skal være glad for at det går den veien, er at den amerikanske sikkerhetsgarantien til land som Japan og Sør-Korea også bidrar til å dempe de kreftene i de landene som en dag måtte begynne å argumentere for en utvikling mot f.eks. egne atomvåpen. Derfor er USAs rolle i Asia av stabiliserende art, og det er helt logisk at USA legger mer vekt på dette nå.

(Iran, Afghanistan)
Vi er også opptatt av atomprogrammet i Iran. Det er en svært stor bekymring for hele det internasjonale samfunn. Vi støtter varmt opp om 3+3-forhandlingene, også kjent som 5+1, i Almaty – begge regnestykkene blir som kjent seks.

Vi er direkte involvert i en bred dialog med Iran også om en rekke andre spørsmål: flyktningspørsmål, narkotika, menneskerettigheter, regionale spørsmål, Afghanistan, f.eks., for det er viktig at vi har en bred agenda opp mot et Iran som er tungt til stede – og på mange måter med negativt fortegn – i flere konflikter i regionen.

Vi arbeider også med dette i IAEA, og jeg skal besøke IAEA i neste uke nettopp med oppmerksomhet på hvordan vi kan gå videre der parallelt med det som skjer i de internasjonale forhandlingene som vi ikke er med på, men som vi støtter varmt opp om.

Jeg slo fast at jeg ikke kom til å bruke mye tid på Afghanistan i denne redegjørelsen, rett og slett fordi jeg har bedt om å få redegjøre spesielt for Afghanistan. Men jeg føler behov for å si at jeg opplever at det faktisk er grunn for mer optimisme enn for bare få år siden.

Stikk i strid med det inntrykket som hæren av dommedagsprofeter sprer hver gang man åpner en avis, er mitt inntrykk at det er mer sannsynlig at man får en bred politisk forsoning. Taliban-kontoret i Doha ligger an til å åpne snart, det har ikke minst USA vært sterkt opptatt av å få til. Vi har kvalifisert grunn til å tro at de nå signaliserer at de er rede til å diskutere direkte med afghanske myndigheter, med det såkalte High Peace Council, og at de også kommer til å markere sitt klare og definitive brudd med internasjonal terrorisme. Det har vært et av de viktige krav, i tillegg til sivile rettigheter, kvinners rettigheter osv.

(Mali, Afrika)
Jeg vil bruke anledningen til å takke for de ordene som representanten Høybråten og flere andre ga både om betydningen av verdibasert utenrikspolitikk, og om det som ble sagt om Mali. Både representanten Skei Grande og representanten Høybråten var innom det faktum at det er betydelig kompetanse om Mali i Norge, og viktige norske organisasjoner som har vært tungt til stede i mange år.

Jeg og Utenriksdepartementet har snakket med disse organisasjonene den siste tiden, og vi opplever at det er ganske bred enighet i disse miljøene om den tilnærmingen vi nå tar – at vi skal ta en rolle, men også at vi skal vise varsomhet for å støtte opp om noe som ville se ut som en ren vestlig, langvarig intervensjon. Dette må forankres i Mali, i nabolandene, i Afrika og i FN, og jeg er glad for den brede støtten som dette synet har fått i dag, og også i kommentarer tidligere.

(Midtøsten, palestinske medier, menneskerettigheter, høyreekstremisme)
Vi hadde en lang runde i spørretimen i går om hatefulle ytringer rettet mot jøder i palestinske medier. Jeg vil bare gjenta at dette ikke er noe vi kan akseptere, dette er noe vi tar skarp avstand fra, noe vi har tatt avstand fra, og noe vi kommer til å fortsette å ta avstand fra. Det kan ikke reduseres bare til et uttrykk for konflikten. Jeg mener naturligvis fortsatt at konflikten gjør ting verre, og at en løsning på selve grunnkonflikten vil gjøre det lettere å bekjempe dette.

Når det er sagt, føler jeg behov for – kanskje enda tydeligere enn i går – å understreke at det ikke er vår oppfatning at det går mot det verre. Tvert imot har jeg nå sett ganske nøye på mange av de prosjektene vi har vært direkte involvert i, og snakket med våre folk i regionen som mener at det sannsynligvis er slik at undervisningen om holocaust nettopp i de palestinske skolene kanskje er den beste i den arabiske verden. Det er nettopp på grunn av vårt og andre internasjonale giveres sterke engasjement for hvordan undervisning skal gis. Undervisning i menneskerettigheter – en rekke konkrete prosjekter – har faktisk påvirket dette slik at man både på Vestbredden og i Gaza nå både har læreplaner og praksis som legger mer vekt på individuelle rettigheter, mer vekt på menneskerettighetenes universalitet, og mer vekt på historiske forhold som holocaust, enn hva som er vanlig i andre arabiske land.

Det viser at svaret på dette ikke bare er å protestere, men også å gjøre noe. Det mener jeg er et viktig tema. Uten å bruke mye tid på det, vil jeg si at i denne regionen er hatefull tale og fiendtlighet mot andre grupper ikke isolert til den ene siden av debatten – for å si det forsiktig.

Jeg har til slutt i denne omgang lyst til å understreke at når vi i minoritetsprosjektet om verdibasert og menneskerettighetsbasert utenrikspolitikk ser mot Midtøsten og den arabiske verden, og den arabiske våren, legger vi stor vekt på tros- og livssynsminoriteter – også kvinner og seksuelle minoriteter – og en rekke grupper som nå ikke bare har hatt det vanskelig, men som kanskje er i ferd med å få det vanskeligere.

Desto viktigere er det at vi også ser de alvorlige trendene som vi opplever på eget kontinent, og de kommer. Det er helt riktig at vi skal ta avstand fra ekstremisme i hvilken som helst form den opptrår, men det er en særlig grunn til bekymring for fremveksten av høyreekstremismen.

Det er en bekymring Europarådet har, det er en bekymring EU har, og det er ikke minst en bekymring for at det som begynner i små, isolerte grupper, går inn i bredere politiske grupperinger i en rekke europeiske land. Dette krever et klart og tydelig europeisk tilsvar. 

Morten Høglund (Frp):
(USA, EU, Efta, EØS)
Jeg utfordret i mitt innlegg utenriksministeren angående den påbegynnelse som vi nå ser, av en mulig frihandelsavtale mellom EU og USA, og hvordan Norge vil forholde seg til det. Vil utenriksministeren ta dette opp med sin kollega i regjeringen, statsråd Giske, slik at Norge utfordrer Efta på det neste ministermøtet i Efta til å sette i gang et arbeid for å sørge for at Norges og Eftas næringsliv kan få betingelser som er parallelle med dem EU etter hvert, forhåpentligvis, får med USA?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Svaret er ja, dette er høyt oppe på vår agenda. Det er helt riktig påpekt at når det nå ser ut til at det kan bli bevegelse i EU/USA-forhandlingene, må vi se hva det betyr for Efta, og hvordan vi kan ha en parallell prosess med Efta. Som representanten Høglund er vel kjent med, er det av og til slik at Efta går foran, og av og til slik at EU går foran, men det er ofte en betydelig parallellitet i disse prosessene.

La meg understreke betydningen av et nært økonomisk forhold til USA i årene som kommer. Selv om vi nå har hatt mye fokus på at det helt nye er Asia, Latin-Amerika og Afrikas framvekst, gjør rimeligere energi og bedre økonomisk styring – takket være en fornuftig amerikansk president som bruker statens virkemidler aktivt for å stimulere økonomien – at vi nå ser at det faktisk foregår industriproduksjon i USA igjen, på en måte som man for få år siden ikke trodde ville skje. Arbeidsplasser kommer tilbake til USA, altså er det viktig for oss som en liten, åpen økonomi å ha gode handelspolitiske forbindelser med USA.

Peter N. Myhre (Frp):
Jeg merker meg at utenriksministeren er veldig klar når det gjelder EØS-avtalen og Norges forhold til Europa. Når det gjelder Stortinget og europapolitikken, må man kunne si at det er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som er ryggraden i den EØS-linjen som Stortinget har lagt seg på. Jeg har lyst til å spørre utenriksministeren i det vi nærmer oss et stortingsvalg: Dersom det skulle gå så galt at det fortsatt er rød-grønt flertall i Stortinget etter valget, vil utenriksministeren garantere norsk tilslutning til å videreføre EØS-avtalen, uansett om Arbeiderpartiets to regjeringspartnere, Senterpartiet og SV, er tilhengere av å si hele avtalen opp?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg setter meget stor pris på enhver anledning til nok en gang å slå fast at det vil være uaktuelt for den neste rød-grønne regjeringen å gjøre noe annet enn å bygge videre på det som vi de to foregående periodene har bygd på, nemlig at EØS-avtalen ligger til grunn. Det har også statsministeren slått klart fast, og i den grad det fortsatt skulle være noen tvil om det, gjør jeg også gjerne det. Det er en problemstilling som ble avklart før Stoltenberg II-regjeringen ble til i 2005, bekreftet i 2009, og som gjelder, som den nylige debatt vel også har bekreftet, for den neste runden av Stoltenberg II-regjeringen.

Ivar Kristiansen (H):
(Nordområdene)
Utenriksministeren viste i sin redegjørelse til det forhold at vi har et styrket militært nærvær i nord. Men er dette i tråd med virkelighetens verden, når vi ser på den kapasiteten vi har til disposisjon: fem fregatter, seks kystkorvetter, bare halvveis bemannet og med mangelfullt integrert utstyr – vi ser at Kystvakten fortsatt seiler uten helikopter, vi har redningshelikopter med svekket beredskap, og det er færre Orion-flytimer i våre nordområder. Derfor er mitt spørsmål: Er det virkelige bildet, hvis man skreller bort kommunikasjonsrådgivernes påtegninger, at det er et styrket norsk militært nærvær i nord?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Dette gir en tidligere forsvarsminister en god følelse, for denne debatten føler jeg at jeg kjenner igjen. Vi har hatt en kraftig opptrapping i forsvarsbudsjettet i Norge de siste årene, stikk i strid med hovedtrenden i Nato. Norge er det landet i Europa som bruker mest penger på forsvar per innbygger. Vi er nest størst i alliansen etter USA, og vi er sjuende størst i verden. I tillegg har vi gjennomført en omstilling av Forsvaret som nesten savner sidestykke i andre europeiske land. Det er ikke mine ord, det er Natos ord, senest bekreftet av Natos visegeneralsekretær da han var her tidligere denne uken: Dette ser man til, på mange måter, som et eksempel.

Vi har gjort massive investeringer i nytt materiell. Det vi, som representanten Kristiansen vel godt vet, nå arbeider med, og hvor min kollega Strøm-Erichsen har sitt særlige fokus, er en personellreform. Forsvarets prinsipale problem i dag er ikke mangel på penger eller hjemler, men at det er vanskelig å få og beholde det riktige personellet som kan bruke alt dette utstyret. Derfor har vi spesielt fokus på det i neste runde av utviklingen av Forsvaret.

Peter Skovholt Gitmark (H):
(Myanmar)
Jeg er glad for at utenriksministeren viet oppmerksomhet til Burma i sin redegjørelse. Jeg forundrer meg like fullt over at utenriksministeren ikke var tydeligere når det gjelder gjeldsslette. Bakgrunnen for dette er jo helt klar: en fabelaktig fremgang i Burma, fra et veldig lavt nivå. Sannheten, som også ble gjengitt i et Aung San Suu Kyi-sitat, er at generalene nå har byttet fra uniform til sivilt. Det har vært store positive fremskritt, men ingen vet hva fremtiden vil bringe. Så spørsmålet til utenriksministeren må ganske enkelt være: Hvorfor velger regjeringen en gjeldsslette uten noen krav knyttet til seg?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Vi har jobbet svært mye med Myanmar, som det nå heter offisielt, i de siste årene. Jeg tror at vi har spilt en viktig rolle i å støtte opp om de tidlige reformforsøk vi så i 2011, og som nå har slått ut i full blomst. Jeg tror det er full enighet mellom representanten Skovholt Gitmark og meg selv om at det er veldig langt igjen, men retningen er klart positiv, og bevegelsen har gått sjelden langt på bare et par år.

Når det gjelder gjeldssletten, er det i sin helhet rester fra skipseksportkampanjen på 1970-tallet. Det er, for å si det forsiktig, et av de mindre fornuftige handelspolitiske tiltak som har oppstått i dette landet noensinne. Vi har slettet all annen skipseksportgjeld – vi har aldri fått igjen noen penger – men holdt tilbake på Sudan og Myanmar i 2007, da de andre landene ble slettet. Det er bare den type gjeld. Nesten alt er renter, ikke gjeld som sådan, men renter på en helt urealistisk gjeld. Det var ikke en opsjon å ettergi den i småbiter.

Det er altså én gjeld, og den er ettergitt. Vi mener at det er fornuftig å gjøre det som vi har gjort med alle andre land som var utsatt for denne skipseksportkampanjen.

Dagfinn Høybråten (KrF):
(norske næringsinteresser, handel, bistand)
Utenriksministeren skal ha ros for å legge vekt på den verdibaserte utenrikspolitikken. Det er viktig at vi ikke slipper taket i den. Samtidig tok han til orde for en kobling mellom norske næringsinteresser og utviklingspolitikk som er kraftigere og sterkere enn jeg har hørt fra noen utenriksminister tidligere. Det er mulig jeg har hørt det fra utviklingsminister Solheim, men ikke fra noen utenriksminister. Jeg vil gjerne høre utenriksministerens refleksjoner om hvordan han vil motvirke faren for at våre nasjonale egeninteresser blir styrende, på tvers av interessene til de land vi samarbeider med.

Utenriksminister Espen Barth Eide:
For det første har representanten Høybråten oppfattet meg riktig. Dette er et klart og tydelig signal. For det andre vil jeg si at dette er en reell problemstilling som vi tar på alvor, og må ta på alvor. For å si det mest formelle først: Det er klart at midler som rapporteres som ODA-godkjent bistand, selvfølgelig skal gå til det, innenfor de kriterier som gjelder. De skal ikke brukes til næringsfremme som sådan – det er andre penger på andre kapitler. Det må vi være tydelige på alle sammen, ellers blir det en utilsiktet blanding.

Men så vil jeg si at siden jeg faktisk mener at handel er enda viktigere enn bistand, er det f.eks. å legge til rette for handel og investeringer gjennom bistand som kommer alle til nytte, også bra for norsk næringsliv.

Hvis vi f.eks. – vi var nettopp inne på Myanmar – har vært i stand til å bidra til en bedre telelovgivning i Myanmar, slik at det går an å få til internasjonal konkurranse på klare vilkår, er ikke jeg lei meg for at Telenor bruker den muligheten som oppstår. Det er to forskjellige ting, men de henger sammen på en måte som jeg mener er høyst forsvarbar.

Trine Skei Grande (V):
(menneskerettigheter)
Jeg hadde flere spørsmål i innlegget mitt som jeg egentlig hadde ventet at statsråden skulle svare på. Jeg vil likevel bruke denne replikken til å løfte en av de tingene som jeg syns er viktigst. Norge har jo en tradisjon for å ha en høy stjerne internasjonalt når det gjelder menneskerettigheter. Samtidig er det sånn at vår fremste institusjon på området, nemlig Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, har mistet A-statusen sin som FN-organ. Statssekretær Gry Larsen har sagt at Norge gjerne vil ha en MR-institusjon med A-status, og at departementet er i prosess for å få dette til. Burde ikke departementet ha gjort det litt tidligere og vært litt mer proaktivt, sånn at vi faktisk til enhver tid sørget for at vi hadde en nasjonal MR-institusjon med talerett i de relevante FN-organene?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg vil understreke at dette har ingenting med menneskerettighetstilstanden i Norge å gjøre, det har å gjøre med institusjonens grad av tilknytning til andre offisielle institusjoner, herunder Universitetet i Oslo.

Dette har vært en lang debatt, og det er nå en helt konkret prosess, som berører alle interesserte parter – herunder de miljøene som er mest opptatt av menneskerettigheter – for å finne en ny tilknytningsform som gjør at man oppfyller de kriteriene til uavhengighet som har ligget til grunn hele veien.

Det mente man jo ved utviklingen av den forrige modellen – som det var bred politisk enighet om for øvrig, og som jeg husker at Venstre engasjerte seg sterkt i den gangen – at vi hadde. Nå har vi altså sett at man må gjøre selve tilknytningen på en annen måte, og det kommer til å skje i rimelig nær framtid.

 *** 

Utenriksminister Espen Barth Eide:
(Asia, Europa, Ukraina, Aserbajdsjan, demokrati og menneskerettigheter)
Jeg vil først få lov til å kvittere for hyggelig innlegg med gode ord fra representanten Ellingsen, og ikke minst si at det hørtes ut som et slags ekko av Dag Hammarskjöld, som minte oss om at FN ikke ble skapt for å ta oss til himmelen, men for å beskytte oss fra helvete. Det er vel fortsatt et utsagn som står ved lag. Det ble også gitt uttrykk for et engasjement for folk mange steder i verden. Siden Laos ble nevnt, har jeg lyst til å nevne at det er et av de landene vi styrker samarbeidet med gjennom vår økte fokusering på ASEAN-regionen, og at vi både styrker bilaterale relasjoner og relasjonen til organisasjonen ASEAN for å støtte opp om institusjonsbygging som også innebærer fremme av demokrati og fredelige forhold mellom land i Asia. Så det er godt eksempel på det. 

Jeg har også lyst til å bruke anledningen til å si om utviklingen i Europa, som flere har vært inne på – særlig det østlige Europa – at jeg for det første fullt ut deler bekymringen for det som skjer i Ukraina, som Eriksen Søreide har tatt opp tidligere i dag. Det at Efta har en avtale som EU ikke har, har rett og slett å gjøre med at Efta framforhandlet sin avtale tidligere. Mye av den negative utviklingen har jo skjedd senere, og derfor er det en viss logikk i at EU setter på vent noe som Efta tidligere var ferdig med. 

Men vi har et stort engasjement for Ukraina. Vi bruker anslagsvis 40 mill. kr i tiltak for å fremme menneskerettigheter og demokrati der. Jeg tror det er viktig å forstå at den delen av Europa nå er midt oppe i et geopolitisk drama som man grovt sett kan si er mellom øst og vest. Der går Ukraina i motsatt retning av den vi har ønsket. Når det gjelder Georgia, forsøker vi aktivt å arbeide for at Georgia holder seg på den kursen de lenge har vært. Der er jeg for så vidt optimistisk, men vi har tatt opp de samme spørsmålene som her ble nevnt. 

Og siden Aserbajdsjan er framme, har jeg lyst til å si to ting jeg mener det er viktig å si om Aserbajdsjan. Det ene er at det er meget langt igjen til de oppfyller sine egne forpliktelser når det gjelder OSSE og Europarådets menneskerettighetskrav. Det har jeg hatt mulighet til å si til president Alijev ved flere anledninger, og det må vi forbli tydelige på. Også der er det lover på gang som vi er skeptiske til, og det sier vi fra om. Samtidig er det et land som har markert at de ikke ønsker å inngå i denne nye eurasiske unionen, men i geopolitisk forstand se vestover og bl.a. knytte sine handelspolitiske og energipolitiske relasjoner mot vest. Det tror jeg er bra. Derfor må man altså ha en sammensatt forståelse av et land som Aserbajdsjan. De uttalelsene som ble referert i Dagens Næringsliv, har nok i noen grad også vært en påminnelse om at man skal være forsiktig med ironi i omgang med journalister, men det er ingen tvil om at det er riktig å forstå helheten i dette. 

Så vil jeg sterkt understreke til Hauglis viktige innlegg at vi deler den bekymringen fullt ut. Det gjelder trusselen mot menneskerettigheter for alle mennesker, men det er et poeng også å trekke fram f.eks. seksuelle minoriteter for å presisere nettopp det. Jeg inviterer alle som er opptatt av å bekjempe antisemittisme, noe jeg er veldig engasjert i, til også å engasjere seg for situasjonen for romfolk, for andre minoriteter og for seksuelle minoriteter. 

Vi ser at det er nye allianser mellom sterkt konservative miljøer med både kristen og muslimsk bakgrunn som finner hverandre, i den – utenfra sett – underligste allianse, men som har som formål å slå tilbake mot framskritt som vi har hatt på den fronten. Det er det viktig å stå opp mot, og der tillater jeg meg å si at Norge nok i stor grad ligger i front. 

(handel)
Så til Skovholt Gitmarks poenger om handelspolitikk. Jeg har en fundamental tro på handel som noe som er bra. Det gjør i det lange løp alle land rikere, og det er bra for en global konkurranse å tilrettelegge for det. Jeg er mye mer opptatt av multilaterale handelsregimer enn av bilaterale. Jeg mener vi skal ta vare på EØS, og vi skal fremme WTO. Det jeg kan annonsere nå, som vel er nytt, er at regjeringen kommer til å inngå i det arbeidet som skjer i WTO, og, mens vi venter på framgang i Doha-runden, gå inn for såkalte plurilaterale avtaler med de land som vil gå lenger. Det er ikke en ideell situasjon, men bedre enn alternativet ingen framgang. Det er vårt hovedspor på den fronten. 

Det er riktig at man kan finne en budsjettpost som het «næringsfremme», som er gått ned. Men de pengene er overført til Norfund. Styrkingen av Norfund er større enn posten «næringsfremme», så her har vi satt handling bak ord, også på den delen av UDs budsjett. 

*** 

Utenriksminister Espen Barth Eide:
(interessepolitikk og engasjementspolitikk)
Jeg vil også takke for en meget god debatt og igjen si, som også representanten Svein Roald Hansen nettopp sa, at det er meget bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. De uenigheter som måtte være, er bare der for å gjøre den enda tydeligere og enda bedre, tror jeg. Dette er bra for oss alle i det lange løp. 

Jeg opplever at det er en erkjennelse av at vi må forstå en verden i grunnleggende endring, at vi må tilpasse virkemiddelapparatet vårt – generelt og for min del Utenriksdepartementet – til det, at vi skal drive aktivt fremme av norske interesser, herunder næringsinteresser, at vi skal ha en verdibasert utenrikspolitikk og stå opp for våre prinsipper, verdier og normer både i tradisjonelle og i nye fora og formater. Det er veldig bra. 

Jeg hadde lyst til å komme med et par kommentarer til Torkil Åmlands innlegg om hvorvidt dette nå er en mer realpolitisk analyse, og at utopismen nå er forlatt. Jeg vil understreke at jeg opplever at i hele denne regjeringens periode, siden 2005, har vi snakket om interesser. Vi har snakket om en realistisk forståelse av verden. Jeg tror man kommer mye lenger hvis man legger til grunn at ting er som de er, og at maktforhold er som de er, og har de konsekvenser de har. 

Men det er ingen motsetning mellom det og det å være engasjert, det er faktisk tvert imot. Vi fremmer våre interesser med å være engasjert. Vi fremmer våre interesser ved at land og aktører vi er opptatt av av andre grunner, er interessert i de samme områdene som oss. Enhver norsk utenriksministers – uansett farge og bakgrunn – møte med enten det er EU eller USA, vil i stor grad dreie seg om Norges engasjementer i steder som Colombia, Myanmar, Midtøsten, Afghanistan osv. Dette er et kjent fenomen, og jeg vil gi litt honnør til en av mine forgjengere, Jan Petersen, som kom til den erkjennelse, og så sto fram med det og sa at hans tro på at det nå var nærområdene som gjaldt, kom fort i relieff når de store der ute først og fremst ville snakke om spørsmål som Colombia og Midtøsten med ham. Så det er en lang linje også i det. 

Det er også et viktig poeng å si at vi tar med oss prinsippene og verdiene inn i engasjementspolitikken. Siden Håbrekke var opptatt av Myanmar, mener jeg at Myanmar har tatt grunnleggende positive skritt – det hørte jeg også representanten Håbrekke sa – og at det er meget langt igjen. Vi stiller krav. Vi har etablert en dialog med reformmiljøene i Myanmar, men jeg vil først si at innenfor de nye styresmaktene har vi både mer og mindre reformvennlige miljøer. Presidenten tilhører helt klart det reformvennlige miljøet og har en krets av folk rundt seg som pusher på for reform. Vi trenger nesten ikke å stille krav til dem, for de kommer til oss hele tiden med innspill, ideer, forslag, spørsmål og ting hvor de ønsker våre råd i den reformen de driver fram. 

Det er det vi gjør, men vi gjør det på et litt annet språk enn språket «stille krav». Det mener jeg er nyttig og riktig å gjøre. Myanmars president kommer hit om et par uker, og da kommer vi til å ha mange anledninger til snakke mer med ham og hans følge om nettopp de spørsmålene. 

Så var Peter N. Myhre opptatt av det vi gjør i Colombia, som skulle være problematisk fordi vi allierer oss med Cuba, og vi bidrar til fred med en organisasjon som FARC. Da er det bare å si at der, som alle andre steder, er det partene som vil. Den folkevalgte presidenten Santos ønsker dette norske engasjementet. Hadde han ikke ønsket det, hadde det ikke vært noe engasjement, for da hadde det ikke vært mulig, men det er altså et ønske om noen andre. Det er i stor grad partene som kom til oss, ikke vi som kom til dem, og da mener vi at det er riktig å ta den muligheten. Det er kraftig støttet av FN, og det er støttet av framtredende internasjonale aktører for øvrig, f.eks. USA, at vi gjør det. Så det mener jeg at er riktig. 

Helt til slutt ble jeg utfordret av representanten Kristiansen til å sette nordområdene enda høyere på prioriteringslisten. Utfordringen med det er at det står øverst. Det er regjeringens førsteprioritet i entall, så rent praktisk er jeg ikke sikker på hvordan man skal gjøre det. Men jeg kan i hvert fall forvisse forsamlingen om at det kommer til å forbli det aller viktigste innsatsområdet for denne regjeringen, både i den perioden vi nå har igjen, og etter at vi blir gjenvalgt til høsten. Takk for en god debatt.