Debatt om Syria i Stortinget

Sjekkes mot fremføringen

 

Spørsmål fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H):

Mitt spørsmål går til utenriksministeren. Jeg hadde kanskje ikke forventet at det skulle bli så historisk, men stiller det selvfølgelig likevel.  

Situasjonen i Syria går nå fra vondt til verre. Kampene sprer seg, overgrepene blir mer brutale, og konflikten får et stadig mer sekterisk preg over seg. Det er stadig klarere indikasjoner også på bruk av kjemiske våpen, og regionale aktører som Iran og ikke minst Hizbollah-militsen i Libanon tar nå stadig mer aktiv del i kamphandlingene. Etter at EU opphevet sin våpenembargo 31. mai, er det også klare forventninger om at det vil flomme enda mer våpen inn i Syria, samtidig som Russland fortsetter å bevæpne Assads hær. Det er snart 80 000 drepte, det er millioner på flukt i Syria og fra Syria.

Nabolandene mottar i overkant av 8 000 mennesker hver eneste dag, og mottaksapparatet i nabolandene, som har tatt et stort ansvar, er nå i ferd med å bryte fullstendig sammen. Utenriks- og forsvarskomiteen besøkte selv en flyktningeleir i Kilis i Tyrkia, ca. en time fra Aleppo, i november, og så og hørte, selvfølgelig, hvordan dette påvirker mennesker som har mistet alt, og som har måttet flykte fra alt.

Det er en stor fare for at konflikten nå også vil spre seg i en region som allerede er ustabil, som mer eller mindre står i brann, og særlig gjennom det som nå skjer i Libanon, et land som i seg selv har potensial for å være en kruttønne, der man nå ser man kamper. Det vil være interessant å høre hvordan utenriksministeren vurderer situasjonen videre, og ikke minst hva det internasjonale samfunnet nå kan gjøre, og hvordan Norge kan bidra. Det viktige her er jo at konflikten ikke sprer seg ytterligere.

Svar fra utenriksminister Espen Barth Eide:

La meg først få si at jeg er glad for at det i den siste spørretimen i denne stortingsperioden, at det også ble litt fokus på verden der ute. Og jeg vil si til spørsmålet fra Eriksen Søreide at jeg deler fullt ut analysen av hvor alvorlig det er. Det har definitivt gått fra vondt til verre, det er en betydelig risiko for regional spredning, og en rekke aktører, både Iran og Hizbollah, men også en rekke arabiske land, bruker nå Syria som oppmarsjområde for sine historiske konflikter. Så dette er en internasjonal konflikt, som foreløpig finner sted på syrisk territorium, men allerede nå med «spillover» inn til f.eks. Libanon.

Jeg kommer for øvrig i nær fremtid til å besøke en flyktningeleir i Jordan sammen med høykommissæren for flyktninger, og vi er jo fra norsk side en meget stor aktør. Bare i 2013 har vi allerede gitt 310 mill. kroner i humanitær bistand. Det er nødvendig, men det løser ikke problemet.

Til spørsmålet om kjemiske våpen: Jeg hadde så sent som i går møte med generaldirektøren i det som heter OPCW, som altså er organisasjonen til oppfølging av forbudet mot kjemiske våpen, som har vært på besøk i Norge nettopp for å snakke om hvordan vi skal stramme opp arbeidet med å hindre bruk av kjemiske våpen inn i Syria, men også sørge for mer informasjon om hva som faktisk er gjort av hvem. Det er et svært viktig arbeid, og det er et absolutt krav til syriske myndigheter at de lar inspektørene slippe inn. Syriske myndigheter hevder jo selv at de ikke har brukt kjemiske våpen. Da burde de åpne opp og la FN eventuelt verifisere det.

Når det gjelder utsikten til løsning, så er jo de foreløpig ganske bleke, men det russisk-amerikanske samarbeidet om en fredskonferanse er noe vi støtter varmt opp om. Det er viktig at partene bruker den anledningen til å sette i gang en form for politisk dialog, for mer våpen, mer vold vil bare føre til enda mer ødeleggelser, enda mer hat og fiendskap, og enda større risiko for spredning. Så det er det ene håpet vi har akkurat nå.

***

Replikk fra representanten Ine M. Eriksen Søreide (H):

Utenriksministeren nevner Russlands rolle, som har endret seg litt den siste tida. Men det er jo ikke tvil om det at medlemmene av Sikkerhetsrådet har et særlig ansvar, og at russernes holdning så langt har vært særdeles ødeleggende med tanke på å finne løsninger. Senest nå på lørdag, 1. juni, blokkerte Russland i Sikkerhetsrådet en resolusjon som tok til orde for å beskytte og skåne sivile i Qusair, og det er jo en linje som etter min oppfatning viser at man ikke har noen stor intensjon om å få til en løsning. Utenriksministeren har i tidligere runder her i Stortinget også forsikret om at regjeringa tar det opp med Russland og også vist til det nære bilaterale forholdet Norge og Russland har. Og i den sammenheng er jo selvfølgelig spørsmålet på hvilken måte Norge nå tar det opp og hvordan man formulerer seg overfor Russland for å få Russland til å velge en mer konstruktiv linje med tanke på en politisk løsning.

Svarreplikk fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Det skal jeg svare på meget konkret. Jeg møter utenriksminister Lavrov om noen timer i Kaliningrad, og vi har bilateralt møte i kveld, og jeg kommer til å snakke om Syria-situasjonen med ham, både påpeke det vi allerede har sagt om vår holdning til at Sikkerhetsrådets medlemmer må snakke seg sammen til en felles holdning, at vi har støttet arbeidet med å få en resolusjon om humanitær adgang, at vi ønsker å bygge på det at også russerne uttrykker bekymring for kjemiske våpen – bruk av kjemiske våpen, men også kjemiske våpen på avveie – som en inngang, og at vi støtter arbeidet som mine kollegaer Kerry og Lavrov gjør sammen for å få til en fredskonferanse, men at det må gå fort og det må være reell vilje. Og alle parter, ikke minst Russland, må legge press på dem de snakker med i Syria, for å få dem til på kort sikt leve opp til humanitærhetens grad, og på lang sikt være villige til en dialog, for det er bare gjennom en forhandlet løsning at dette kan løses. Det ser ikke ut til å være utsikter til en militær seier for opposisjonen, men heller ikke for en militær seier for posisjonen.  

***

Oppfølgingsspørsmål fra representanten Ivar Kristiansen (H):

Det er all grunn til å ønske utenriksministeren lykke til med sine samtaler med Lavrov, og jeg går ut fra at utenriksministerne klart gir uttrykk for at Norge, som resten av verden, forventer mer av Russland. Syria-tragedien har vart i to år nå, med de fatale konsekvensene dette har fått. I denne runden har Hizbollah avslørt seg som det den organisasjonen virkelig er, en sjiamuslimsk terrororganisasjon. Jeg legger til grunn at Norge ikke lenger bidrar med noen form for økonomisk støtte direkte eller indirekte til denne organisasjonen og ber utenriksministeren kommentere dette med de mulighetene for at konflikten nå sprer seg inn på libanesisk grunn, med de konsekvensene dette blir. Da kommer Midtøsten virkelig til å bli satt i full fyr.

Svar fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg takker for lykkønskningene. Det kan trenges i denne saken. Vi er definitivt av den oppfatning at Russland kan gjøre mer. Det kan også andre medlemmer av Sikkerhetsrådet, for det er viktig at de snakker seg sammen. Fraværet av en enighet i Sikkerhetsrådet er et problem i seg selv. Det er nesten slik – som også forrige spørrer var inne på – at nesten en hvilken som helst uttalelse som de klarte å samle seg om, ville være et fremskritt, fordi det sender et veldig negativt signal at Sikkerhetsrådet er splittet. Og der har Lavrov og Russland en viktig jobb å gjøre. Det går langs de spor – for å si det – koblet på arbeidet mot kjemiske våpen, hvor vi er enige med Russland. Vi har også hatt gode møter med Lavrov på Nato/Russland-området i akkurat det spørsmålet, selv om vi er uenige om andre ting. Jeg vil også understreke at vi naturligvis ikke på noen som helst måte støtter opp om Hizbollah – det skulle da også bare mangle.

***

Oppfølgingsspørsmål fra representanten Tom Staahle (FrP):

«Krigen i Syria er vår tids største katastrofe», sier FN-granskeren Pinheiro. De tallene som ble referert fra en tidligere spørrer her, understreker nettopp det faktum. Det at man nå mistenker bruk av kjemiske våpen, gjør situasjonen enda mer alvorlig. Sivilbefolkningen lever i et inferno, og antall døde og sårede eskalerer for hver dag. Hvordan ser statsråden på FN og verdenssamfunnets rolle og det virkemiddelapparatet som vi rår over, og vår manglende evne til å gjøre noe i alvorlige konflikter av denne typen?

Svar fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Hvis dette er et generelt spørsmål, vil jeg si at spørsmålet er meget sammensatt. FN har nettopp vist betydelig evne og vilje til å gjøre noe med krisen, i f.eks. Mali og Sahel. Samtidig har de vist sviktende evne til å gjøre noe med krisen i Syria. Og forskjellen på de to er at det er grunnleggende enighet om Mali og dyp uenighet når det gjelder Syria. Det reflekterer selvfølgelig i hva Sikkerhetsrådet bestemmer og autoriserer. Det er naturligvis andre sider av FN-systemet – f.eks. den tidligere nevnte FNs høykommissær for flyktninger, som gjør en veldig viktig jobb. OCHA – de andre delene av det humanitære apparatet – brukes nå for fullt når det gjelder å legge til rette for å håndtere den humanitære krisen. I bunn og grunn trenger vi en politisk enighet i Sikkerhetsrådet, og det er de fem faste medlemmene – og egentlig de alene – som nå virkelig kan bidra til at vi får den enigheten. Det har de så langt ikke klart. Det må være plan A. Men det er et fremskritt at Russland og USA har gått sammen om å innkalle til en fredskonferanse.

***

Oppfølgingsspørsmål fra Kjell Arvid Svendsen (KrF):

Jeg registrerer at det er stor enighet i alvoret i situasjonen i Syria, og det er klart en økende risiko for at konflikten sprer seg til andre land. Krigen har fått preg av å være krig ved stedfortredere. Vi har vært inne på at opprørere får støtte fra sunnimuslimske land – Saudi-Arabia, Qatar og Assad-regimet. De får materiell støtte fra sjiavenner i Iran, stormakten Russland og ikke minst kamptrenede soldater fra Hizbollah fra Libanon. Dette skaper ikke bare fare for destabilisering i den skjøre freden i Libanon, der Hizbollah nærmest har blitt en stat i staten. Det øker faren for at Israel kan trekkes inn i krigen. Og etter krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006 har Israel en økt bekymring for at Hizbollah – i strid med FN – skal ruste opp sin krigsmaskin til nye høyder.

Hvordan vurderer utenriksministeren faren for at Hizbollahs deltakelse i krigen kan destabilisere Libanon og da dra Israel inn i krigen?

Svar fra utenriksminister Espen Barth Eide:

Jeg vurderer faren for regional spredning som meget høy. Jeg mener – nettopp som spørreren – at Libanon kanskje er den fremste kandidaten. Der har vi allerede sett trefninger som er en direkte avledning av det som skjer inne i Syria. Vi ser at libanesiske aktører, som Hizbollah, er aktive inne i Syria. Vi har også sett en kraftig forverring i Irak, som allerede var på en negativ kurs, men som har blitt kraftig forsterket av det som skjer i Syria. Den regionale spredningsfaren er akutt og høy, og risikoen for at Israel vil bli direkte bandet inn, anser jeg foreløpig som noe mindre. Jeg oppfatter at Israel håndterer denne delen av sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på en fornuftig måte her og nå. Men det er klart at den indirekte effekten på også Israels sikkerhet om Libanon faller, er åpenbar, og det følger vi nøye med i. Det er en av grunnene til at det er viktig å bidra til å prøve å løse konflikten før dette blir enda verre enn det allerede er.

*****