Innlegg under interpellasjonsdebatt om Arktisk råd

Interpellasjon fra representanten Ivar Kristiansen (H) til utenriksministeren:

«Arktisk råd opplever økt internasjonal oppmerksomhet. En del større lands økte interesse for de arktiske områder, særlig rettet mot mineraler, energi og nye seilingsruter, kan potensielt bidra til å skape politiske spenninger i nordområdene med påfølgende sikkerhetspolitiske konsekvenser. Blant annet synes Kina å ønske et større fotavtrykk på Svalbard og nordområdene for øvrig. De arktiske land med kyster inn i Polhavet er enige om at folkeretten skal legges til grunn for løsning av konflikter i Arktis. Samtidig eksisterer det fortsatt uavklarte sokkelavklaringer mot Nordpolen. Både EU og Kina ønsker observatørstatus i Arktisk råd.

Hva er regjeringens ambisjon og strategi for Arktisk råd, med tanke på utviklingen i regionen?» 

Utenriksministerens hovedinnlegg: 

Representanten Kristiansen reiser en rekke viktige spørsmål. De har i stor grad sammenheng med de nye mulighetene og utfordringene som følger av klimaendringer i tidligere isdekte områder i nord. 

Representanten Kristiansen oppfordrer meg og regjeringen til å tenke strategisk. Det er svært viktig å tenke strategisk om disse spørsmålene. Det er nettopp derfor den opprinnelige Soria Moria-erklæringen fra 17. oktober 2005 sier at nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Dette ble også gjentatt i den neste regjeringsplattformen, altså den som kom i 2009. Siden det har dette vært det viktigste spørsmålet på vår dagsorden, nettopp av nøyaktig de samme grunner som Kristiansen nå trekker opp, at dette er et område med en stor og viktig og dynamisk utvikling, med betydelige muligheter både for Norge og for de andre landene, og også betydelige utfordringer om situasjonen ikke håndteres på riktig måte.

Regjeringen har derfor konsekvent arbeidet for å fremme fred, stabilitet og utvikling på grunnlag av havretten. Det gir et FN-basert, helhetlig og forutsigbart folkerettslig rammeverk for havområdene. I nordområdene har vi et effektivt og forpliktende internasjonalt samarbeid som fremmer en ansvarlig ressursforvaltning. Nye reguleringer utvikles dessuten i takt med voksende behov og innenfor rammene av folkeretten.

I et globalt perspektiv er det grunn til å fremheve denne graden av enighet i nord. Det gjelder de prinsipielle rammene, men også dybden i det mellomstatlige samarbeidet. Vi ser det ikke minst mellom de berørte kyststatene. Samarbeidet reflekteres bl.a. i Ilulissat-erklæringen fra 2008. Her bekreftet de fem polhavstatene at det er FNs havrettskommisjon som angir det bindende rammeverket for aktivitet i Polhavet.

La meg her skyte inn til representanten Kristiansens påpekning av at land ikke alltid har sammenfallende interesser, at det er meget riktig sagt. Det er en av grunnene til at vi driver utenrikspolitikk. Men jeg har lyst til å skille mellom ulike interesser på to nivåer. For det har definitivt både vært slik og vil være slik at man f.eks. kan ha overlappende krav til samme område. Da har man per definisjon ulik interesse, fordi man altså har interesse for det samme området og det vil ikke gå opp. Samtidig kan man ha en felles interesse i at det skal være forutsigbare kjøreregler for hvordan man løser det spørsmålet.

Det vi har sett de siste årene er at det er stadig færre spørsmål som står igjen som uløste, fordi man gjennom de institusjonene og de regler som fremkommer i FNs havrettskommisjon, altså har klart å løse dem. Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland er et viktig eksempel på det, men også det nylige gjennombruddet når det gjelder avklaring mellom Danmark og Canada om delelinje i Lincolnhavet.

Norge er den første arktiske staten som har fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense etter godkjenning av Kontinentalsokkelkommisjonen i 2009. Canada har frist til 2013, Danmark til 2014. Russland vil legge fram supplerende informasjon til sitt opprinnelige framlegg i løpet av 2013.

USA på sin side er ikke part i Havrettskonvensjonen. Landet er ikke bundet av fristene, men anser likevel at konvensjonens regler i vesentlig grad er uttrykk for bindende sedvanerett. USA samarbeider derfor om havrettsspørsmålene på havrettens grunnlag. Det er derfor grunn til etter hvert å forvente ordnede avklaringer av alle de gjenstående kontinentalsokkelspørsmålene i Polhavet.

Delelinjeavtalen fra 2010 mellom Norge og Russland er ikke bare en milepæl i det bilaterale forholdet, men også et mer allment uttrykk for praktisk samarbeid om fiskeri- og energispørsmål tuftet på FNs havrettstraktat. I samsvar med Ilulissat-erklæringen prioriterer også andre kyststater i Polhavet å få avklart sine grenser til havs.

Selv om ulike aktører kan ha ulike legitime interesser i nord, foregår det ikke noe kappløp om Arktis eller om ressursene i regionen. De største utfordringene i Arktis er knyttet til andre forhold, som klima og miljø, økt bruk av nye seilingsruter, økt turisme og økt olje- og gassvirksomhet. Denne økte aktiviteten er, som jeg innledningsvis nevnte, nettopp et resultat av at området blir mer tilgjengelig når havisen smelter. Her kreves egnet nasjonal lovgivning, men også samarbeid i de relevante internasjonale fora for å håndtere utfordringene.

Arktisk råd er den viktigste arenaen for å drøfte de felles utfordringene. Det er det eneste politiske sirkumpolare samarbeidsforum på regjeringsnivå. Arktisk råd er også det eneste organet som samler alle de arktiske statene og representanter for urfolk. Samarbeidet i rådet har endret seg i takt med endringene i Arktis. Fra å være et miljøvernprogram i 1996 har det utviklet seg til å utgjøre det ledende samarbeidsforum for arktiske spørsmål.

Det er noen ganger også nyttig å minne om hva Arktisk råd ikke er: Det er ikke et forvaltningsorgan, men nettopp et råd i ordets bokstavelige betydning. Arktisk råd kommer med anbefalinger i arktiske spørsmål av felles interesse for medlemmene og av betydning for berørte internasjonale organisasjoner. Et eksempel på dette er samarbeidet med Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO, om regelbehov for skipsfarten.

Forskning og kunnskapsinnhenting i regi av Arktisk råd har stått sentralt i å legge føringer for konklusjonene i FNs klimapanel. Det er viktig at Arktisk råd fortsetter å være ledende på å samle og formidle kunnskap om klimaendringene i Arktis. Vi ser imidlertid andre utviklingstrekk i rådet som er viktige og riktige. Dette er en utvikling som Norge har vært pådriver for.

For det første har vi i Arktisk råd vist at vi evner å møte nye utfordringer med mer forpliktende samarbeid. Dette ser vi bl.a. gjennom framforhandling av juridisk bindende avtaler. På initiativ fra rådet har de arktiske statene framforhandlet en avtale om søk og redning i Arktis. Den ble undertegnet i Nuuk i mai i 2011 og vil tre i kraft om to dager, den 19. januar 2013. Videre har rådet gjennom en egen arbeidsgruppe framforhandlet en avtale om oljevernberedskap for håndtering av oljeforurensning i arktiske farvann. Det tas sikte på undertegning av denne på utenriksministermøtet i Kiruna i mai i år.

For det andre fører den økte interessen for Arktis til at flere stater og organisasjoner søker observatørstatus i Arktis råd. Det gjelder bl.a. EU, India, Italia, Japan, Kina, Singapore og Sør-Korea. Norge støtter opptak av nye observatørstater så lenge de oppfyller Arktisk råds egne kriterier. Disse kriteriene omfatter bl.a. anerkjennelse av arktiske staters suverene rettigheter og en anerkjennelse av at havretten utgjør det rettslige fundamentet for Arktis. Opptak av nye faste observatører vil forhåpentligvis bli besluttet på ministermøtet i Kiruna til våren.

For det tredje er etableringen av det permanente sekretariatet for Arktisk råd viktig for ytterligere å styrke rådets arbeid. Etableringen i Tromsø er også en klar bekreftelse på Norges rolle i Arktis. Lokaliseringen i den arktiske hovedstaden vil bidra til å styrke Tromsø som et av de fremste kunnskapssentrene på arktiske spørsmål. Det permanente sekretariatet vil være klart til drift i mai i år, når Canada overtar formannskapet i Arktisk råd. Om noen dager, den 21. januar, skal jeg undertegne vertslandsavtalen for sekretariatet på Framsenteret i Tromsø. Vi og øvrige Arktisk råd-land vil sørge for at sekretariatet får den nødvendige kapasiteten til å utøve sine funksjoner overfor formannskapet og medlemslandene.

Norge har vært en aktiv pådriver for å styrke Arktisk råds stilling som den viktigste internasjonale møteplassen for drøftelsene av utfordringer i Arktis generelt og langs de tre nevnte hovedlinjene spesielt. Samtidig er det vesentlig at rådet fortsetter å være ledende på produksjon og sammenstilling av kunnskap knyttet til klimaendringer, levekår, helse, miljø og sikkerhet i nord. Men regjeringen mener også at det er viktig at Arktisk råd støtter opp om næringsutvikling i takt med den økte menneskelige aktiviteten i nordområdene.

For å oppsummere vil jeg understreke hvor viktig det er med et tett internasjonalt samarbeid basert på forutsigbare rettslige rammer for å sikre fred og stabilitet i en region i endring. I en hverdag der Arktis er høyt på dagsordenen, og der internasjonale medier ofte ynder å dramatisere utviklingen i regionen, er det viktig at vi kommuniserer at Arktis er en fredelig region preget av mer og mer internasjonalt samarbeid. Samarbeidet er tuftet på en felles anerkjennelse av havretten og at dette er det viktigste rettslige rammeverket som arktiske farvann skal forstås ut fra. Arktisk råd er blitt mer politisk relevant. Styrkingen av rådet gir forutsigbarhet. Arktisk råd er derfor et viktig bidrag til moderne sikkerhetspolitikk.

 ***** 

Representanten Ivar Kristiansen (H) sitt svarinnlegg: 

Takk til utenriksministeren for et svar som jeg langt på vei deler de aller, aller fleste av konklusjonene i. Men jeg tror vi er ved et tidsskille, at den virkelige aktiviteten kommer i gang i løpet av ikke så altfor mange år frem i tid. Det er det som gjør at denne interpellasjonen fremmes. Min intensjon er at vi i samarbeid med alle berørte land som har fremtidig interesse i området, må sørge for at vi er best mulig skodd og rustet for å utøve næringsvirksomhet i området. 

Beskrivelsen til utenriksministeren av den betydelige fremgang for å få plass internasjonale avtaler er helt korrekt, og denne regionen er jo et mønster for hele resten av verden på hvordan man kan løse utfordrende grensetvister.

Jeg var på et møte i dag i Maritimt Forum. Et av budskapene der er et estimat om at man innen åtte år sannsynligvis nord i Barentshavet vil ha på plass anslagsvis rundt 20 plattformer, og man vil ha på plass anslagsvis rundt 5 000 mennesker som skal sørge for å drifte denne aktiviteten i klimatiske forhold som er barskere enn sannsynligvis noe annet sted i verden. Dette betyr at alle de fasilitetene som bør og må være til stede når denne aktiviteten er på plass, må komme på plass, og gjerne i samarbeid med andre nasjoner – satellittnavigasjon, kart, seilingsruter, søk og redning og alle de andre faktorene som må på plass. Når jeg tolker utenriksministeren positivt, er det fordi han bekrefter at regjeringen har en ambisjon om – selv om fokuset er høy aktivitet innenfor den arktiske politikk – å øke dette engasjementet.

Det andre som jeg har et fokus på, er Kinas økonomiske vogntog på vei nordover mot denne ressursbanken. Dette ser vi nå avspeile seg ikke minst i interessen for Grønland, man er på plass på Svalbard, man kjøper opp selskaper i Fastlands-Norge. Det skal ingen fantasi til for å se for seg at en gigantisk drift eksempelvis på Grønland må ha sin base på Svalbard. Mitt spørsmål til utenriksministeren er om denne kinesiske tilnærmingen er uproblematisk for utenriksministeren. 

Utenriksminister Espen Barth Eide sitt svarinnlegg:

Jeg vil slutte meg til den vurderingen at vi står ved et tidsskille. I min første tale om nordområdene som utenriksminister i høst, gjorde jeg nøyaktig det poenget – at nå er rammeverket bygd. Vi har skapt den internasjonale oppmerksomheten vi ønsket. Vi har også bidratt til at den oppmerksomheten nå rettes inn mot samarbeid og ikke konflikt. Vi har understreket betydningen av de internasjonale prinsippene som ligger i havretten, og vi har bygd institusjoner. Nå er tiden inne til å utnytte mulighetene for en betydelig større utvinning av ressurser – utnyttelse av fiskeriressursene, utbygging av olje og gass og ta tak i mineralressursene. Dette skal vi gjøre på en måte som er i pakt med en helhetlig og langsiktig forvaltning både av våre områder og av tilstøtende områder. For å få til det må vi ha betydelig aktivitet på både privat og offentlig side. Det er jo nettopp det som er poenget med nordområdesatsingen, at vi måtte gå den veien for å komme dit vi nå er. Jeg føler at vi nettopp er der. 

Jeg er enig med representanten Kristiansen når det gjelder både analyse og ambisjon, men jeg er litt overrasket over at dette rettes som et spørsmål som bærer preg av at vi burde ha oppdaget det, for det har vært vårt mest sentrale tema i godt over sju år å få til nettopp dette.

Det er – for å dele det med forsamlingen – en veldig positiv opplevelse å besøke Nord-Norge og ikke minst Finnmark. Det er et fylke hvor man – istedenfor arbeidsledighet – erkjenner at det prinsipale problemet nå er mangel på mennesker og mangel på mennesker med den rette kunnskapen. Man hadde fått til mye mer verdiskaping om man hadde fått de rette menneskene til å bosette seg der eller fått utdannet den befolkningen som allerede er der. Det er et eksempel på noe som er positivt, ikke negativt, men som selvfølgelig også krever en rekke tiltak.

Representanten Kristiansen kommer for øvrig selv fra Norges beredskapshovedstad – og den er blitt kraftig styrket de siste årene nettopp som en beredskapshovedstad. Der har vi Hovedredningssentralen i Nord-Norge, Forsvarets operative hovedkvarter, og vi har betydelig ressurser – BarentsWatch – som knyttes til dette. Det er en kraftig investering i store deler av Norge for nettopp å møte disse utfordringene bedre enn før og på en mer koordinert måte enn før.

I forrige sak minnet jeg om et nordisk forsvars- og utenriksministermøte som ble holdt i Bodø. Der var det betydelig oppmerksomhet fra våre kollegaer, bl.a. fra Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Han sa at det er få land som har den grad av integrert samordning av disse funksjonene som det vi har i Norge. Det er representert nettopp med det som har skjedd i Bodø.