Halvårlig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker for Stortinget

EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU ligger til grunn for regjeringens europapolitikk. EØS-avtalen har vært i kraft i 19 år og virket i en periode som har vært preget av stabilitet og økonomisk vekst for Norge. Den har vært og er viktig for utviklingen i norsk økonomi, næringsliv og utenrikshandel. EØS-avtalen har også vist seg å være robust i møte med de store endringene i EU-samarbeidet som har funnet sted siden avtalen ble inngått.

Hovedprinsippet i EØS-avtalen er et enhetlig regelverk for det indre marked. Norge er gjennomgående tjent med utvikling av felles regler og standarder for virksomheten i det europeiske markedet. Norske bedrifter sikres likebehandling med EU-bedrifter i det indre marked bestående av hele 30 europeiske land. EØS-avtalen gir også nordmenn mulighet til å arbeide, studere og etablere seg i alle EØS-land.

Debatten i Stortinget den 9. april om Meld. St. 5 for 2012–2013 og utenriks- og forsvarskomiteens innstilling bekreftet den brede enigheten i Stortinget om EØS-avtalen og andre avtaler med EU som grunnlag for norsk europapolitikk. Jeg er glad for den enigheten.

Norge har valgt å utvikle samarbeidet med EU også på områder utenfor selve EØS-avtalen. Det omfatter Schengen-medlemskapet, annet justis- og politisamarbeid, asyl- og innvandringsspørsmål samt samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Regjeringen bygger videre på disse samarbeidsområdene. Samarbeidet med EU på justisområdet bygger på en erkjennelse av at grenseoverskridende utfordringer som kriminalitet bare kan møtes gjennom internasjonalt samarbeid.

På Stortinget: Utenriksminister Espen Barth Eide legger fram sin halvårlige redegjørelse om EU- og EØS-saker. (Foto: Fra Stortingets nett-tv)

Samarbeidet med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er mindre formalisert og uten overgripende avtaler. Likevel er det nært. Det skyldes at det svært ofte er sammenfallende syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål. Begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet. EU lytter når Norge har noe å fortelle.

Som første norske minister har jeg ved et par anledninger blitt invitert til møter i Political and Security Committee, PSC, som er den faste komiteen for utenrikssaker i Brussel. Her har jeg fått muligheten til å legge fram norske vurderinger og synspunkter på bl.a. nordområdene og viktige utenrikspolitiske temaer som Midtøsten og Myanmar. På tilsvarende måte har både min forgjenger og jeg møtt i utenrikskomiteen i Europaparlamentet. Slike møter med sentrale EU-fora er også en del av regjeringens aktive europapolitikk.

Vår aktive og gode dialog med EU om arktiske spørsmål over tid har bidratt til at EUs syn har utviklet seg i en meget positiv retning. Samarbeidet med EU på dette området har blitt sterkere og dypere de siste åtte årene. Jeg har lyst til å minne om at senere i dag begynner et viktig møte i Arktisk råd, der bl.a. spørsmål om EUs observatørskap skal diskuteres. Norge har et utenrikspolitisk handlingsrom i sitt samarbeid med EU som regjeringen bruker aktivt.

Regjeringen har gjennom de siste åtte årene arbeidet målrettet for å ivareta norske interesser overfor EU. Arbeidet med EUs kjemikalielovgivning, Reach, innsatsen på mattrygghetsområdet og arbeidet med forbrukerrettighetsdirektivet er gode eksempler på konkrete resultater av dette. Aktiv norsk tilnærming i tidlig fase basert på gode faglige argumenter har bidratt til løsninger i tråd med norske interesser.

Hjemfallsretten, gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift og muligheten til å videreføre en restriktiv alkoholpolitikk viser også at regjeringen har lyktes i å bruke handlingsrommet som EØS-avtalen gir, for å sikre sentrale norske interesser og verdier.

Det er som kjent delte meninger i Stortinget om norsk EU-medlemskap. EØS-avtalen har imidlertid vært et grunnlag som seks norske regjeringer har kunnet basere seg på. EØS-avtalen knytter oss til et europeisk samarbeid som er i konstant utvikling. Vi blir ikke bare berørt av denne utviklingen; vi er en del av den. For å sikre norske interesser er vi derfor helt avhengig av å ha en aktiv europapolitikk.

En aktiv europapolitikk stiller krav til at vi tidlig og presist ser hvordan Norge berøres av nytt regelverk og av nye initiativer. Vi har god anledning til å delta i viktige EU-prosesser. Slik kan vi fremme norske vurderinger og interesser og samtidig bidra konstruktivt til gode europeiske helhetsløsninger.

EØS-tilknytningsformen gir oss riktignok ikke stemmerett i EUs organer, men vi har en rekke muligheter til å påvirke regelverksutviklingen i EU/EØS likevel. Ett eksempel er deltakelse i ekspertgrupper og komiteer.

Det krever årvåkenhet og kapasitet for å komme fram til de riktige norske posisjonene. Det er ikke bare en utfordring for embetsverket og politikere i regjeringsapparatet; det er en utfordring for hele det politiske Norge. Debattene må begynne tidligere, også i Stortinget, i partiene og i det offentlige ordskiftet. Dersom vi skal kunne påvirke, må vi ha klare oppfatninger. Vi må komme tidlig nok på banen. Bevisstgjøring, kunnskap, informasjon og engasjement om EØS utover de politiske organene er derfor en sentral del av en aktiv norsk europapolitikk.

I Norge har vi tradisjon for at norske synspunkter i viktige saker skal være bredt forankret og godt diskutert. Det betyr at vi ikke kan starte de europeiske debattene her hjemme først når direktivene foreligger. Debattene må heller ikke bare dreie seg om hvorvidt vi skal godta eller forkaste resultatene etter at EUs prosesser er ferdige. Europapolitikken krever mye av mange. Å påvirke EU som et ikke-medlemsland er mer omstendelig og mer krevende enn det er for et medlemsland.

Dette er en utfordring denne regjeringen har tatt på alvor – ikke minst gjelder dette i forhold til Stortinget. To stortingsmeldinger om norsk europapolitikk er lagt fram, i tillegg til omfattende oppfølgingstiltak. Innføringen av denne halvårlige redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker og jevnlige møter i Stortingets europautvalg har styrket informasjonen til Stortinget. Dette har gitt Stortinget bedre mulighet til å engasjere seg i norsk europapolitikk.

I Soria Moria-erklæringen fra 2005 varslet regjeringen at den ønsket å organisere og systematisere EU/EØS-arbeidet bedre. Målet var å fremme norske interesser overfor EU på en mer offensiv måte. Denne målsettingen ble lagt til grunn i St.meld. nr. 23 for 2005–2006, Om gjennomføring av europapolitikken, som inneholdt en omfattende handlingsplan. Tiltakene omfattet bl.a. tiltak for bedre samordning, kompetanse, åpenhet og dialog. Alle tiltakene i planen er i dag gjennomført eller under gjennomføring.

I 2010 oppnevnte regjeringen et forskningsbasert utvalg for å foreta en samlet gjennomgang av EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Utredningen ble videre fulgt opp gjennom Meld. St. 5 for 2012–2013, EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU, som vi nylig har behandlet i denne sal. Meldingen innebærer ikke noen grunnleggende endring i europapolitikken. Den gir i stedet en grundig gjennomgang og vurdering av hvordan utviklingen i EU påvirker EØS-samarbeidet, og hvordan vi kan møte dette på en måte som ivaretar norske interesser.

Med EØS-meldingen har vi lagt en klar ramme for europapolitikken til en ny rød-grønn regjering. Sentralt står bevisstgjøring, involvering og kunnskap. Regjeringen ønsker å trekke berørte parter mer systematisk og tidligere inn i arbeidet med EU- og EØS-saker. Vi mener det er viktig for å sikre at alle berørte får kunnskap. Det er rett og slett sentralt for at vi skal ha et velfungerende folkestyre i landet vårt.

Det sivile samfunn har gjennom sine nettverk betydelig informasjon. De kan gjøre vurderinger som vil kunne styrke norske innspill i Brussel. Nye initiativer bør derfor drøftes bredt med de berørte, samtidig som de behandles i EU – og altså ikke etter at direktivene og forordningene allerede er vedtatt.

Regjeringens mål er å styrke kunnskapen i befolkningen om vårt samarbeid og våre avtaler med EU. Vi vil kjempe for å ivareta norske interesser i hele bredden av Norges forbindelser med EU. Samtidig er det viktig å konsentrere den politiske innsatsen for å oppnå konkrete resultater. Regjeringen vil videreutvikle det årlige EU /EØS-arbeidsprogrammet til et mer strategisk verktøy. Vi vil bl.a. legge opp til en årlig identifisering av nye initiativer i EU, hvor berørte aktører trekkes inn i prosessen.

God forvaltning av Norges avtaler med EU forutsetter bevissthet og kunnskap om hvilket handlingsrom vi har. Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke EU/EØS-kompetansen på alle nivåer i forvaltningen. Dette vil vi gjøre gjennom opplæringstiltak og bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse.

Jeg vil særlig understreke betydningen av de norske nasjonale eksperter som tjenestegjør i Europakommisjonen og i EUs byråer. De opparbeider seg verdifull kompetanse, og er et sentralt uformelt kontaktpunkt til EU som vi bør utnytte fullt ut.

Regjeringen vil også styrke Norges tilstedeværelse i Europaparlamentet ved å sekundere en nasjonal ekspert fra Utenriksdepartementet fra høsten av.

EU ser meget positivt på forholdet til Norge. Konklusjonene fra EUs råd 21. desember i fjor, om forbindelsene med Efta-landene, og Europakommisjonens arbeidsdokument, med vekt på EØS-samarbeidet, er oppløftende sett med norske øyne. Det vises til bredden og dybden i samarbeidet mellom Norge og EU. Konklusjonene understreker at forholdet til Norge er kjennetegnet av høy grad av stabilitet og tett samarbeid gjennom EØS og øvrige avtaler med EU. Norges finansielle bidrag gjennom EØS-midlene samt våre store bidrag til Det internasjonale pengefondet, IMF, etter finanskrisen, høster anerkjennelse.

Både EUs råd og Europakommisjonen viser til gode erfaringer med Norge. De ønsker å styrke ytterligere samarbeidet på det justispolitiske, det utenrikspolitiske og det forsvarspolitiske området med oss. Videre vil EU videreføre det gode samarbeidet vi har om energi-, klima-, miljø- og ressursforvaltning for fisk. Ikke minst ivrer EU for å styrke samarbeidet i nordområdene og i Arktis.

Europakommisjonens arbeidsdokument slår fast at EØS-samarbeidet har fungert godt og vært tilstrekkelig fleksibelt til å tilpasse seg utviklingen i EU siden EØS-avtalen trådte i kraft. Samtidig er Europakommisjonen opptatt av utfordringer i den løpende forvaltningen av samarbeidet. Det dreier seg spesielt om å sikre en effektiv forvaltning av avtalen, slik at man oppnår såkalt rettshomogenitet i EØS-området. Regjeringen er enig i at en effektiv forvaltning av avtalen er viktig, og at begge parter har ansvar for å sikre dette.

Europakommisjonen påpeker videre i samme rapport at de vurderer det slik at den sveitsiske løsningen, basert på en lang rekke bilaterale enkeltavtaler med EU, har kommet til veis ende. Sveits har som respons til dette sagt seg villig til å innlede samtaler med sikte på å finne fram til et alternativt institusjonelt rammeverk.

Regjeringen har tatt grep for å redusere antall utestående saker. Samtidig må EØS-avtalens natur tas i betraktning. Innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen vil finne sted etter at EU har vedtatt nytt regelverk. Dette skyldes at Efta-statene ikke er del av EUs beslutningsprosesser. Det vil derfor alltid være et visst antall rettsakter som er vedtatt i EU, men som ennå ikke er tatt inn i avtalen. Dessuten kan som kjent det være faglige, rettslige eller politiske utfordringer som gjør at det tar noe tid å få sakene avklart. Innsatsen for å redusere antall utestående saker har så langt gitt gode resultater.

EU har med virkning fra 1. januar 2011 etablert en ny tilsynsstruktur på finansmarkedsområdet. Formålet er å styrke tilsynet med hele den europeiske finanssektoren. Dette er svært viktig og riktig, og har vår fulle støtte. Om et slikt organ hadde eksistert før 2008, kunne mye ha sett annerledes ut i dag. Gjennom EØS-avtalen vil Norge kunne ta del i dette arbeidet. De tre nye tilsynsmyndighetene kan gi bindende pålegg til nasjonale myndigheter og individuelle markedsaktører. Dette reiser prinsipielle spørsmål knyttet til Grunnloven og til EØS-avtalens topilarstruktur. Løsningen må finnes innenfor våre konstitusjonelle rammer. Saken har vært grundig utredet, og diskusjoner med EU pågår fortsatt.

Som Stortinget er kjent med, er det viktig for regjeringen å bevare den norske innskytergarantiordningen for bankinnskudd på to millioner kroner per innskyter per bank. I EU er denne grensen nå fullharmonisert til 100.000 euro. En tilpasning til EUs nivå ville innebære en reduksjon på om lag 60 prosent i det norske dekningsnivået. Regjeringen fortsetter arbeidet med å ivareta den norske posisjonen.

La meg også nevne jernbanepakke IV, som inneholder forslag om åpning for konkurranse for nasjonal passasjertransport med jernbane. I pakken foreslås det også å innføre krav til obligatorisk bruk av konkurranse ved offentlige kjøpskontrakter. Jernbanepakke IV er en viktig sak fordi den berører en transportsektor som regjeringen satser på. Regjeringen vil arbeide for at Norge i det kommende regelverket har handlingsrom for å kunne tilrettelegge for gode jernbanetjenester og sikre et godt samferdselstilbud over hele landet. For å få til dette er det igjen avgjørende at vi er tidlig ute med å fremme våre synspunkter og forslag til endringer overfor EUs organer. Arbeidet med direktivet er ennå langt fra i mål. Regjeringen har derfor ikke tatt stilling til eventuell innlemmelse.

Regjeringen prioriterer en høy standard for helse, miljø og sikkerhet i norsk arbeidsliv. Vi mener det er avgjørende at alle som arbeider i Norge, skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringen har derfor lansert handlingsplanene 1 og 2 mot sosial dumping. Vi lanserer nå en ny handlingsplan 3. Blant tiltakene er overtredelsesgebyr for brudd på arbeidsmiljøloven, kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved brudd på innleiereglene og heving av straffenivået for brudd på allmenngjøringsloven og arbeidsmiljøloven.

La meg trekke fram eksempelet der ni verft anla sak mot staten ved Tariffnemnda fordi de mente allmenngjøringsforskriften var i strid med EØS-retten. Dom i denne såkalte verftsaken er nå avgitt. Høyesterett ga staten rett på alle punkter. Dommen var enstemmig og slår fast at allmenngjøringsforskriften for skips- og verftsindustrien er forenlig med EØS-retten. Verftsaken har stor betydning for arbeidstakersiden. Det er svært gledelig å kunne konstatere at det er helt i tråd med EØS-retten å ivareta arbeidstakeres rettigheter og motvirke sosial dumping. Dommen viser at EØS-avtalen gir oss et betydelig handlingsrom på dette området, og at muligheten til å bevare den norske arbeidslivsmodellen ivaretas.

En annen viktig sak på arbeidslivsområdet er forslaget til håndhevingsdirektiv. Direktivet skal sikre bedre håndhevelse av rettighetene til utsendte arbeidstakere, og at myndighetene i EØS-landene samarbeider tettere om dette. Vi arbeider nå aktivt for at direktivet ikke skal legge begrensninger på våre muligheter til å ha effektive og målrettede tiltak mot sosial dumping. Dette er en høyt prioritert sak for regjeringen. Arbeidsministeren diskuterte saken med ansvarlig kommissær Làszlo Andor, senest på det regionale møtet i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, i Oslo i april, og Efta-landene har utarbeidet en felles posisjon i tråd med den norske.

EØS-avtalen pålegger medlemslandene en plikt til å utbetale trygdeytelser til personer bosatt i andre EØS-land som om de var bosatt i utbetalingslandet, såfremt de øvrige vilkårene for ytelsen er oppfylt. Dette gjelder både pensjoner og andre trygdeytelser. Bilaterale trygdeavtaler og ILO-konvensjoner som Norge har inngått, innebærer også plikt til trygdeeksport, men begrenset til pensjoner. Disse avtalene sikrer også utbetalinger av ytelser fra andre avtaleland til personer bosatt i Norge.

Regjeringen er i ferd med å gjennomgå gjeldende bestemmelser om medlemskap i folketrygden og eksport av ytelser gitt i medhold av folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven. Arbeidet er forankret i Arbeidsdepartementet, men utføres i samarbeid med andre berørte departementer.

Norge har vært fullverdig medlem av mange av EUs programsatsinger siden EØS-avtalen trådte i kraft. Dette er en viktig del av vårt samarbeid med EU. Gjennom programmene bidrar vi til grunnlaget for politikkutviklingen i Europa. Programmene sørger også for kunnskapsutveksling mellom norske og europeiske miljøer og gir oss muligheten til å bygge viktige nettverk. Norge har hatt stor nytte av deltakelsen i forrige programperiode. De fleste av EUs programmer avsluttes i 2013. EU utvikler nå nye programmer for perioden 20l4–2020. Fra 2014 vil det bl.a. komme et felles rammeprogram for forskning og innovasjon kalt Horisont 2020. Forskningsprogrammet sto for om 1ag 70 pst. av det totale programbudsjettet i forrige periode. Prioriteringene i det nye programmet samsvarer godt med norsk forskningspolitikk. På norsk side arbeider vi nå med å vurdere EUs nye programmer og hvilke vi ønsker å delta i. Regjeringen vil i nær framtid komme tilbake med en endelig avgjørelse om norsk deltakelse.

Kroatia blir som kjent medlem av EU 1. juli 2013. Landet har søkt om tilslutning til EØS-avtalen i henhold til EØS-avtalens artikkel 128. Vi innledet formelle forhandlinger om utvidelse av EØS med Kroatia 15. mars i år. Forhandlingene forventes å være avsluttet i løpet av våren. Den nåværende perioden for EØS-finansieringsordningene og enkelte kvoter for fisk til EU utløper 30. april 2014. Regjeringen er i gang med å forberede seg til de kommende samtalene med EU om mulige løsninger for perioden etter 30. april 2014.

La meg også nevne den historiske avtalen mellom Serbia og Kosovo om å normalisere forholdet mellom landene. EU har her spilt en sentral rolle som tilrettelegger for samtalene. Avtalen er en viktig milepæl også for EUs nye utenrikstjeneste og for høyrepresentant Catherine Ashton, som har ledet dialogen.

Et sentralt element i avtalen er opprettelsen av et forbund for de serbisk dominerte kommunene i Kosovo, som nå skal gis økt grad av selvstyre. Som et resultat av avtalen åpnes det nå for medlemskapsforhandlinger med Serbia og en stabiliserings- og assosieringsavtale med Kosovo. I tillegg skaper avtalen et grunnlag for større politisk stabilitet og styrket økonomisk utvikling i hele regionen. Dette er en svært positiv utvikling.

Energi- og klimapolitikk er og forblir sentralt i Norges og EUs samarbeid. Dette fikk vi sist bekreftet under en større konferanse om gassens framtidige rolle i Europa, som Norge og Europakommisjonen holdt i Brussel i vinter. Norge er tett integrert med EU på energisektoren. Vi har felles interesser med EU i utvikling av et reelt indre energimarked med stabile og forutsigbare rammevilkår.

Samtidig er det behov for å justere virkemiddelbruken i EU/EØS-området slik at vi kan oppnå langsiktige og felles målsettinger. Situasjonen i dag er at prisen for CO₂-utslippskvoter er svært lav. Lav økonomisk aktivitet, som har gitt mindre utslipp enn forventet, er en vesentlig årsak til den lave kvoteprisen. Et så lavt prisnivå vil imidlertid svekke insentivene til utvikling og bruk av ny og mer klimavennlig teknologi. Norge støtter Europakommisjonens framstøt for å finne effektive tiltak som kan gi høyere kvotepris. Vi har i brev til Europakommisjonen gitt uttrykk for dette. Regjeringen foretrekker sletting av et visst antall kvoter, eventuelt i kombinasjon med en større årlig reduksjon av den samlete kvotemengden. Høyere priser er viktig for å styrke tilliten til kvotehandel som et virkningsfullt klimapolitisk instrument.

EU har nylig lagt fram en grønnbok om en klima- og energipakke fram mot 2030, en melding om framtiden for karbonfangst og lagring, CCS, i Europa og en rapport om utviklingen innen fornybar energi. Scenarioer både fra EU og Det internasjonale energibyrået, IEA, indikerer at fossile energikilder fortsatt vil spille en vesentlig rolle både i Europa og globalt i lang tid framover. Hvis vi skal kunne imøtekomme klimautfordringene, må derfor CCS bli en del av løsningen. Norge vil politisk og gjennom EØS-midlene arbeide videre for at CCS-teknologi utvikles og tas i bruk også i Europa. EUs målsettinger for CCS demonstrasjonsanlegg er ennå ikke realiserte.

Fra norsk side støtter vi opp om tiltak som kan bidra til at det indre energimarkedet fungerer bedre. Et eksempel på dette er den tredje energimarkedspakken, som nå er i EØS-prosess. Et resultat av de nye elkablene som er planlagt fra Norge til Tyskland og Storbritannia, er mer velfungerende markeder.

Eurokrisen krever fortsatt ekstraordinære tiltak i flere land. I mars ble det enighet om en støttepakke for Kypros for å hjelpe landet med å håndtere krisen i landets store banksektor. Eurolandene har gitt løfte om opptil ti milliarder euro i lån. Det er ventet at én milliard av dette beløpet dekkes av IMF. Flere av de største bankene på Kypros var ikke lenger solvente etter store tap bl.a. på greske statsobligasjoner og hadde ikke lenger tilgang til lån i markedet. Svake offentlige finanser og stort behov for ny kapital til bankene gjorde det nødvendig med bistand fra det internasjonale samfunnet. I den løsningen som til slutt ble funnet, må både aksjeeiere, obligasjonseiere og innskytere ta store tap. Det begrenser byrden som kypriotiske skattebetalere må bære. Det er positivt at innskudd under 100.000 euro ble beskyttet i den endelige avtalen i tråd med intensjonene i EUs innskuddsgarantidirektiv. Norge bidrar også sammen med gruppen av EU-medlemsland som tilbyr faglig bistand til Hellas med reform av statlig forvaltning.

Arbeidet med å rydde opp etter finanskrisen har gitt ny framdrift i kampen mot skatteunndragelser og hvitvasking knyttet til skatteparadiser. Dette er problemer Norge lenge har vært opptatt av å løse. Det er derfor positivt at det innad i EU nå går i retning av mer informasjonsutveksling av bankdata, slik Luxemburg nå bl.a. har sagt seg villig til.

Høy korrupsjon og svake styresett er et problem i mange land i Europa. Det svekker tilliten til demokratiet og begrenser evnen til å håndtere krisen. En annen viktig utfordring for demokratiet er ekstremisme – og da særlig høyreekstremisme. Det truer Europa dersom hatretorikken øker og får bredere plass i den allmenne politiske debatten.

Regjeringen følger denne utviklingen nøye. Gjennom EØS-midlene styrker vi innsatsen for å forsvare fundamentale rettigheter og bekjempe hatefulle ytringer i alle relevante programmer i de 15 mottakerlandene. I den støtten som gis til sivilt samfunn, stiller vi krav om å bidra til å bekjempe diskriminering og hatefulle ytringer. Vi stiller også krav om særskilte tiltak mot rasisme, xenofobi, anti-semittisme, anti-rom og hatefulle ytringer i sosiale medier. I dette arbeidet samarbeider vi nært med Europarådet.

Europarådet spiller en stadig viktigere rolle i å bekjempe ekstremisme og verne om våre europeiske demokratier. Jeg kommer til å delta på ministermøtet i Europarådet om to dager, den 16. mai. Der vil jeg legge vekt på at alle medlemsland i Europarådet må leve opp til de standarder for demokrati og menneskerettigheter som de forpliktet seg til da de gikk inn i organisasjonen.

La meg også minne om regjeringens arbeid for romfolket ute i Europa gjennom EØS-midlene og Europarådet. I Bulgaria skal f.eks. ti prosent av EØS-midlene knyttes til relevante tiltak for romfolket. Målet er å bedre levekår, styrke integreringen og bekjempe diskriminering. Programmer og prosjekter er under stadig utvikling. Fram til 2016 skal vi bruke om lag 300 millioner kroner på ulike tiltak som er rettet mot rombefolkningen i ti av mottakerlandene i Sentral- og Sør-Europa. I Romania og Bulgaria skal vi minst bruke 205 av disse millionene. Vi skal også ta initiativ til en dialog med EU og aktuelle mottakerland om muligheten for å bruke eventuelle ubrukte EØS-midler i inneværende periode til økt innsats for romfolket.

EØS-midlene fokuserer på sosialt utsatte og sårbare grupper. Arbeidsledighet og økonomisk nedgang preger mange av landene som mottar EØS-midler. Det er naturlig å se på hvordan vi gjennom programmene kan ivareta det sosiale aspektet og motvirke fattigdom.

Vi tar også dette med oss i det videre arbeidet med EØS-midlene. Regjeringen har innledet et forberedende arbeid med sikte på kommende forhandlinger med EU om mulige løsninger etter 30. april 2014 når nåværende finansieringsordninger og fiskekvoter opphører. Et tilsvarende forberedende arbeid foregår også på EU-siden. Det foreligger ennå ingen tidsplan for når slike forhandlinger kan forventes innledet. Jeg vil komme tilbake til Stortinget om hva som vil være norske målsettinger i disse forhandlingene på det tidspunktet dette vil være aktuelt.

La meg også nevne at EU og Europarådet er blitt enige om et avtaleutkast om EUs tiltredelse til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Forhandlingene mellom EU og Europarådets medlemsstater har vært ledet av Norge. Nå skal EU-domstolen uttale seg om utkastet før Europarådets medlemsstater blir forelagt avtalen for tilslutning. Avtalen vil innebære en vesentlig styrking av menneskerettighetsvernet i Europa.

Krisetid er også endringstid. Selv om den økonomiske krisen i Europa langt fra er over, begynner vi allerede nå å se konturene av et endret EU. Dette påvirker Norge og er noe vi må forholde oss til.

Allerede før eurokrisen var det klart at Europa sto overfor store utfordringer med å sikre velstand, stabilitet og velferd i den stadig tøffere globale konkurransen. Mange europeiske land var preget av lav økonomisk vekst og svekket konkurranseevne. I tillegg hadde det bygd seg opp betydelige makroøkonomiske ubalanser internt i euroområdet. Krisen forvandlet flere av disse utfordringene til presserende, dagsaktuelle spørsmål som undergravde mye av tilliten til eurosamarbeidet. Høy statsgjeld, høy og stigende arbeidsledighet og fall i produksjonen har ikke gjort det lettere å løse eurokrisen.

Samtidig som det er helt nødvendig å løse den akutte krisen, må vi også ha blikket rettet mot de langsiktige konsekvensene. Skritt for skritt har EU fått på plass framtidsrettede tiltak, som vil ha virkning også lenge etter at krisen er over. Men for å sikre framtidig stabilitet i eurosamarbeidet må samordningen av den økonomiske politikken bli vesentlig bedre enn den var i årene før krisen. Det pågår nå en fordypning av samarbeidet i EU. Vi ser strengere regler komme og en større erkjennelse av at reglene faktisk må følges. Målet med å forsterke den økonomiske unionen er å gjenopprette tilliten til valutaunionen og styrke eurosamarbeidets bærekraft.

En følge av dette er at vi vil se et EU som beveger seg i ulike hastigheter, med større forskjell mellom landene som deltar i eurosamarbeidet og de som ikke gjør det.

Det er i eurosonen mye av utviklingen finner sted. Årsaken er ganske enkelt at mange av de mest presserende utfordringene gjelder nettopp eurosamarbeidet. Men også i et mer langsiktig perspektiv er det sannsynlig at eurosonen vil få både en raskere integrasjon og en annen type integrasjon enn EU for øvrig.

EU bygger nå nye og mer robuste strukturer for å bedre styringen i eurosonen. Regjeringen mener at dette er riktig og nødvendig for å støtte opp under økonomisk og finansiell stabilitet i hele Europa. Det er en erkjennelse i europeiske hovedsteder av at man også må gripe fatt i strukturelle utfordringer for å sikre vekst og sysselsetting. Men det haster. Vi risikerer at en hel generasjon unge arbeidsledige i Sør-Europa aldri kommer ut i arbeid. De sosiale konsekvensene av ungdomsarbeidsledigheten i land som Spania og Hellas er nesten ikke til å fatte for oss her hjemme.