Foruroligende fra Matlary

Deretter kommer hun imidlertid med oppsiktsvekkende uttalelser om at ansvaret for å handle ikke opphører om Sikkerhetsrådet er ute av drift, men at «ansvaret går tilbake til FNs medlemsland». Dersom Matlary med dette mener at enhver stat, i situasjoner hvor Sikkerhetsrådet ikke blir enige, fritt skal kunne gå til de tiltak de vurderer som nødvendige og effektive, inkludert militær makt mot andre stater, er det svært foruroligende.

En slik fortolkning er selvsagt fullstendig uten dekning i folkeretten. I den såkalte «Uniting for Peace»-resolusjonen fra 1950 i forbindelse med Korea-krigen, uttrykte FNs generalforsamling presist at «medlemsstatene fritas ikke fra deres forpliktelser eller FN fra sitt ansvar i henhold til FN-pakten hva angår opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet». Resolusjonen gir ingen fullmakt til ensidige beslutninger om maktanvendelse.

Ifølge FN-paktens artikkel 2 er all offensiv bruk av militær makt mot en annen stat forbudt. Det er to unntak. Det ene er om en stat blir angrepet først og kan benytte seg av retten til selvforsvar, og det andre er et FN-mandat basert på FN-paktens kapittel VII.

Matlarys påstand om at «gitt at man må agere for å avskrekke fordi det er nødvendig, på tross av inadekvat folkerett», kan imidlertid tyde på at hun innser at det ikke er folkerettslig grunnlag for slike tiltak. I stedet synes hun å mene at statene, når verdenssamfunnet ikke klarer å bli enige, må kunne skyve folkeretten til side. Det er i hvert fall et mer ryddig argument enn å antyde at det finnes alternative begrunnelser innen folkerettens rammer.

Ved å åpne for bruk av militærmakt mot andre stater uten et klart folkerettslig grunnlag, vil risikoen for misbruk være betydelig. Vi er alle enige om at overgrepene i Syria er uhyrlige, og at noe må gjøres.  Det kan sikkert fortone seg fristende å hevde som Matlary at «strategiens logikk er ofte den motsatte av både folkerettens og demokratiets» for å rettferdiggjøre tiltak vi mener er nødvendige. Jeg er imidlertid uenig. Bred internasjonal legitimitet basert på folkeretten står ikke i motsetning til effektivitet og gjennomføringsevne. De går tvert i mot hånd i hånd.

Vi må huske at den «rett» vi selv måtte tilta oss, senere vil kunne bli påberopt av andre stater i andre situasjoner. Også stater som ønsker å bruke militærmakt med begrunnelser vi er dypt uenige i. I ytterste konsekvens er dette et farlig skritt bort fra målsettingen om en internasjonal orden basert på rettsregler. Regjeringen mener det er avgjørende at Norge bidrar til å unngå en slik utvikling. Det gjør vi best om vi respekterer de grunnleggende reglene i folkeretten, samtidig som vi arbeider for å styrke og videreutvikle dem.