En fremsynt europapolitikk

Professor Fredrik Sejersted skriver i Aftenposten 1. februar at Norge er tett integrert i EU gjennom EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU. Han skriver samtidig at dette er noe hverken folk eller politikere er klar over.

Jeg er helt enig med ham i det første poenget, men jeg er uenig med ham i det andre.

Vår tilknytning til Europa er resultat av en villet politikk. Formålet med EØS-avtalen var å sikre likeverdig deltagelse i EUs indre marked. Dette markedet er basert på et felles regelverk. En videreutvikling av EØS-regelverket i takt med utviklingen i EUs indre marked var derfor en forutsetning allerede ved inngåelsen i 1992.

Det ingen kunne vite med sikkerhet i 1992 var hvordan EU ville se ut i fremtiden, og derfor heller ikke hvordan EØS-avtalen og etter hvert våre andre avtaler med EU ville utvikle seg og innvirke på det norske samfunn. Nettopp det var bakgrunnen for at Regjeringen i 2010 oppnevnte et forskningsbasert utvalg ledet av Sejersted for å foreta en samlet gjennomgang av EØS-avtalen og de øvrige avtalenes konsekvenser på alle samfunnsområder. Resultatet var en meget omfattende og god utredning.

Et sentralt poeng i utvalgsrapporten er at EØS-avtalen har tjent norske interesser og norsk økonomi godt. Den norske samfunnsmodellen er videreført og styrket på tross av mange spådommer om det motsatte. Det er en hovedmålsetting for Regjeringen at også vår arbeidslivsmodell, med trepartssamarbeid og norske lønns- og arbeidsvilkår, skal videreføres.

Samtidig peker utvalget på at vår tilknytningsform gir begrenset innflytelse. Det er et syn jeg deler - og noe jeg har vært klar på hele tiden. EØS-avtalen gir ikke en plass ved bordet når beslutninger fattes i EU, men den sikrer norske bedrifter like vilkår i vårt viktigste marked og den sikrer oss rett til å arbeide, studere og bevege oss i hele EØS-området. Det var akkurat dette Stortinget sa ja til i 1992. EØS-avtalen har utgjort styringsgrunnlaget for alle seks regjeringer siden, og har hatt bred politisk oppslutning gjennom fem storting.

Norge har et tett og omfattende samarbeid med EU, både gjennom en lang rekke formelle avtaler (Sejersted-utvalget lister opp 74 ulike avtaler) samt mer uformelt samarbeid fra sak til sak i ulike sammenhenger. Men vi har valgt å være utenfor store deler av EU-samarbeidet, som landbruks- og fiskeripolitikken. Samtidig deler vi sentrale verdier og interesser med EU på det utenrikspolitiske området - noe som gjør det naturlig med en tett dialog med EU også her.

Europautredningens analyser er grundige og gode. Det betyr ikke at Regjeringen vil følge alle anbefalinger den kommer med. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at en felles ramme for våre avtaler med EU vil være i norske interesser. Avtalene våre er ofte ulike, for eksempel er EØS-avtalen og Schengen-avtalen forskjellige både i oppbygging og i geografisk virkeområde; det er ikke gitt at en felles ramme for disse vil styrke norske interesser.

Regjeringens europapolitikk baserer seg på EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Dette har ligget fast siden 2005 - og det gjelder fortsatt. I meldingen til Stortinget som Regjeringen la frem i fjor høst, og som Sejersted viser til, kommer dette klart frem. Meldingen tar opp nettopp hovedfunnene i Sejersted-utvalgets rapport: at vi er tett integrert i det europeiske samarbeidet, at dette har tjent oss godt samtidig som vår tilknytningsform gir Norge noen utfordringer. Disse utfordringene arbeider vi med kontinuerlig. Vi har god erfaring med å bruke det handlingsrommet og mulighetene avtalen gir oss og vi vil legge vekt på å bruke mulighetene for å sikre norske interesser også fremover.