Om fred og fiender

I  sin kronikk i VG 24. juni fremholder sjefsredaktør i Dagen Vebjørn Selbekk at det er naivt og feil å søke fredelige løsninger med Taliban eller andre grupper som bruker terror. Han etterlyser det han kaller en «mer realistisk innstilling til islamistiske terrororganisasjoner»

Norge har kontakt med opprørsbevegelser i væpnede konflikter mange steder i verden fordi vi i mange tilfeller ser at politiske prosesser er nødvendige for å oppnå fredelige løsninger. Uten kontakt, ingen politisk prosess. Kontakt betyr ikke at vi legger til side militære virkemidler der vi ser at disse er nødvendige. Slik kontakt skal heller ikke være ubetinget eller endeløs. Men fred er noe man inngår med sine fiender, ikke med sine venner. Det kan verdt å ha kontakt med en motstander, så lenge vi tror at det kan være mulig å engasjere dem i en fredelig løsning.

Slik kontakt betyr på ingen måte at vi godtar motpartens mål eller midler. Norge har for eksempel aldri, som Selbek påstår, anerkjent Hamas. Norge hadde politisk kontakt med en palestinsk samlingsregjering i 2007 der også Hamas var del av en plattform ledet av president Abbas. Den varte i tre måneder før Hamas brøt ut og tok over Gazastripen med makt. Varig fred uten deltakelse fra de palestinere som føler seg representert av Hamas er imidlertid vanskelig å se for seg i konflikten mellom israelere og palestinere. Dialog og kontakt for å bidra til at denne gruppen palestinere vurderer politiske alternativer til vold er avgjørende. Alternativet er fortsatt krig.  Hamas som organisasjon står for et program Norge fordømmer – i dag som i 2007.

Når væpnede konflikter tar slutt, skjer det sjelden fordi partene har lagt all uenighet bak seg, men snarere fordi de kanaliseres inn i ikke-voldelige former. Enhver fredsprosess er krevende for både myndigheter og samfunn. Erfaringen tilsier at det ofte kreves at utenforstående land bistår i å få slike prosesser i gang, da tillitten mellom partene i utgangspunktet ofte er meget lav. Og skal et land som Norge støtte opp om slike fredsprosesser, må vi snakke med alle sider. Vår innsats er ønsket av landene det gjelder, være det seg i Afghanistan, Colombia, Midtøsten eller Filippinene. Kombinasjonen av erfaring fra andre fredsprosesser, evnen til å tenke uavhengig og nære kontakter til viktige allierte og partnere, har ofte bidratt til at partene har ønsket en rolle for Norge.

Selbekk fokuserer særlig på Afghanistan og hvorfor vi snakker med Taliban. Det er i dag er bred enighet i Afghanistan og internasjonalt om at konflikten i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene. Til nå har man ikke klart å nedkjempe Taliban militært, og få tror at dette vil være mulig. Det er samtidig få som tror at Taliban kan seire militært, selv om de er i stand til å forårsake frykt og lidelse gjennom anslag og terrorangrep. Afghanske myndigheter slår tilbake mot Talibans militære angrep, samtidig som de utforsker muligheten for en politisk dialog med Taliban om en fredelig løsning. Den rådende oppfatningen i Afghanistan og internasjonalt er at en politisk prosess vil være svært krevende, men også at det ikke finnes noen alternativ vei til fred. USA og flere andre land har derfor aktivt støttet Karzais forsøk på å starte en politisk prosess.

Norges sivile og militære innsats i Afghanistan er innrettet for å støtte landets folk og legitime myndigheter i å bygge et sterkere og bedre Afghanistan. Når president Karzai har ønsket internasjonal drahjelp med å legge til rette for oppstart av dialog med Taliban, har det vært riktig for Norge å bidra. Dette betyr naturligvis ikke at Norge deler Talibans politiske og ideologiske synspunkter eller aksepterer organisasjonens bruk av terror. På dette grunnleggende punkt misforstår dessverre Selbekk ganske grunnleggende.

Som Selbekk er den norske regjering opptatt av spørsmålet om Talibans rolle i et fremtidig Afghanistan. Vi er svært opptatt av at de fremskritt som faktisk har skjedd i afghansk samfunn og politikk får fortsette, også etter at Isaf-operasjonen avsluttes neste år. Det er imidlertid ikke opp til oss å bestemme hvilken rolle ulike aktører i Afghanistan skal ha. Det spørsmålet må besvares i Afghanistan og avgjøres av det afghanske folket. En vellykket løsning må være akseptabel for alle afghanere og en prosess må eies av afghanere selv og inkludere kvinner, alle etniske grupper og sivilsamfunnet. Det internasjonale samfunnet står samlet bak dette.

Vi støtter opp om president Karzais krav til en eventuell overenskomst med Taliban, inkludert hans krav om at Taliban godtar å delta i et politisk system som er basert på grunnloven, frie valg og menneskerettigheter for kvinner og menn, samt kravet om at Taliban stanser terror og voldsbruk og bryter alle bånd til internasjonale terrororganisasjoner.

Vi står i Afghanistan overfor en situasjon der en politisk løsning vil være uhyre utfordrende å oppnå, og hvor selv det å komme til bordet er vanskelig. Vi vil, sammen med USA og andre, gjøre det vi kan for å støtte opp om president Karzais fredsbestrebelser.

Selbekk påpeker at Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har varslet en kursendring på dette feltet om Frp skulle komme i regjering til høsten, noe Selbek åpenbart ønsker varmt velkommen. Det gjør ikke jeg. Jeg tror tvert i mot at mange ute i verden – herunder helt sentrale allierte – ville synes det var svært beklagelig om Norge skulle trekke seg fra en freds- og forsoningsrolle i Afghanistan så vel som en rekke andre steder der vi bidrar til å bilegge konflikter mellom parter som en gang så på hverandre som grunnleggende illegitime.