Innlegg i debatt om EU-/EØS-redegjørelse

Sjekkes mot framføringen 

Takk for gode innspill og kommentarer til redegjørelsen. Jeg vil begynne med nok en gang å slå fast – som vi ofte gjør – at det i bunn og grunn er meget bred enighet om norsk EØS-politikk og norsk Europa-politikk. 

Når den viktigste saken for Høyre og representanten Eriksen Søreide er å telle hvor mange statsråder som har vært på uformelle møter i Dublin, så sier det også litt om spenningsnivået i denne konflikten. Jeg vil si litt om det først. Det er veldig viktig å delta, og det er veldig viktig å delta i EUs politiske prosesser der vi har adgang. Det har jeg ment hele tiden. Det mener regjeringen – akkurat som Bondevik II-regjeringen gjorde det. Så var det da slik for denne regjeringen, som det var for Bondevik II-regjeringen, at av og til får man det til på statsrådsnivå og av og til deltar man på annet politisk nivå, altså på statssekretærnivå. Det er faktisk slik at man i EU møter både ministre og viseministre, altså statsråder og statssekretærer. Det viktigste er å delta på politisk nivå. Om man kan delta på statsrådsnivå, er det selvsagt aller best. 

Men den statistikken som Høyre har gravd fram, underkommuniserer at vi har massevis av andre arenaer. Det har bare så langt i vår vært elleve norske statsrådsbesøk til Brussel og direkte EU-relaterte besøk til Brussel og de andre EU-hovedstedene. Når det gjelder formannskapslandet Irland, var den første personen den irske utenriksministeren hadde møte med som president i EU, var meg. Like etterpå møtte han finansministeren, og kort tid etter det igjen kom statsministeren. 

Vi har hatt en meget nært kontakt med det irske formannskapet, som for øvrig har vært et utmerket formannskap som har gitt god plass for Norge, og vi har deltatt på politisk nivå på alle møter unntatt ett. Så var det en omstendighet – da Grete Faremo hadde dukket opp i Dublin for å være med på justisministermøte, valgte hun i samråd med statsministeren å reise hjem igjen for da brøt In Amenas-krisen løs. Den type ting kan altså hende. 

Så har jeg lyst til å si at jeg er fullt enig i deltakelse i EUs programmer. Derfor gleder det meg også å kunne si at Norge vil delta fullt ut som fullverdig deltaker i Horisont 2020. Og til Skei Grandes kommentar, vil jeg fortelle at ingen har ivret mer for det enn nettopp kunnskapsministeren. Jeg er veldig glad for at vi har fått det på plass, i tråd med en god tradisjon for å delta på et veldig viktig felt for Norge. 

Så har jeg lyst til å si at vårt viktigste fokus den siste tiden har vært å få opp gjennomføringsevnen i forhold til EØS-avtalen. Jeg har noen ganger antydet at vi vil komme tilbake med god statistikk, og det kan jeg nå gjøre. I fjor ble det innlemmet 486 rettsakter i EØS-avtalen. Det er det største antallet siden 1999. Dette ble det en betydelig positiv oppmerksomhet rundt i EØS-rådsmøtet i forgårs. Antallet beslutninger som ble vedtatt i 2012, nemlig 233, er det høyeste siden EØS-avtalen trådte i kraft. Når det gjelder utestående meddelelser, hvor det har vært mange, er vi nå etter 24. mai nede i bare én sak, nemlig kredittvurderingsbyrået. Så vi har fått en meget positiv utvikling på statistikken, og vi kommer til å fortsette med det. Det ble behørig kommentert fra EU-siden i EØS-rådsmøtet for to dager siden – også dette i lys av det representanten Hansen nevnte. 

Så til slutt: Det Snorre Serigstad Valen og flere andre har tatt opp, er utrolig viktig, og burde kanskje være sentrum i den norske europadebatten nå, siden vi stort sett er enige om alt annet, og det er den alvorlige krisen i Europa, det er utfordringene nettopp til demokrati og menneskerettigheter i Europa, det er utfordringen – Skei Grande var inne på dette spørsmålet også – når det gjelder romfolk og andre minoriteter som vi er dypt bekymret for. Dette tar vi opp i EU-sammenheng. Vi bruker EØS-midlene og vi kommer til å bruke dem mer. 

Jeg kan også kunngjøre nå at vi har tatt initiativet til en diskusjon med Romania om reallokering av de utestående midlene som var allokert til CCS, som vi ikke klarer å oppfylle. Vi har en tilsvarende dialog med Polen, men den er da ikke rettet inn mot romfolk, men mot annen alternativ bruk av EØS-midlene. Dette er høyt på vår oppmerksomhet i EU, men også i Europarådet, i OECD, hvor vi har formannskapet nå i vår og hvor vi har møte om få dager, og i en rekke andre europeiske og bredere fora. Det står virkelig i sentrum, og bør også gjøre det i debatten om Europa. Dette er det store problemet i Europa, enda større enn om det er statsråder eller statssekretærer som reiser på møter i Dublin. 

*** 

Peter N. Myhre (Frp): Representanten Lars Peder Brekk satte søkelyset på spørsmålet om å avgi nasjonal råderett – og i samme åndedrag også suverenitetsavståelse. Dette er jo opp imot de fordelene som ligger innenfor EØS-systemet når det gjelder dette enhetlige regelverket som vi allerede har snakket mye om, og som gir oss adgang til et marked på 500 millioner innbyggere. Dette er jo ikke enkelt. Det er et tema som er vanskelig å diskutere, og det møter mange ryggmargsrefleksmessige motforestillinger.

Jeg har lyst til å spørre utenriksministeren om regjeringen har planer – og i hvilket omfang – når det gjelder ytterligere suverenitetsavståelse eller avgivelse av norsk råderett i fremtiden.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er riktig at dette er en viktig og krevende problemstilling, fordi regjeringens syn er at vi skal bidra til å videreutvikle et enhetlig regelverk. Det tjener vi på, kanskje enda mer enn noen andre i Europa, nettopp av de grunner som representanten Myhre selv påpekte. Vi er kanskje et av de mest integrerte landene i Europa, mer enn mange medlemsland når det gjelder økonomi. Så forsøker vi å gjøre det på en slik måte at det er kompatibelt med grunnstrukturen i EØS. Igjen til det tidligere omtalte EØS-rådsmøtet – der trakk vi fra både Norges og Liechtensteins side fram hvordan vi ønsker å slutte oss til det arbeidet som gjøres i EUs nye finanstilsyn, men at vi ønsker å gjøre det gjennom å ha en parallell struktur der vi får den samme måloppnåelsen i to ulike kanaler – en EØS-kanal à la ESA og en EU-kanal. Jeg forstår på responsen at det er EU rede til å diskutere videre, og det er den veien vi prøver å løse den konkrete utfordringen. 

Tom Staahle (Frp): Jeg bet meg merke i at representanten Serigstad Valen i sitt innlegg fokuserte på romfolkets situasjon, og så la jeg merke til at statsråden i siste del av innlegget også tok opp dette temaet, og sa at det var det største problemet i Europa. Mener virkelig statsråden det, eller ser han at utfordringene relatert til den store arbeidsledigheten og ungdomsarbeidsledigheten i Europa kanskje er et større problem, og kan gi mer ustabilitet i Europa totalt sett? – Det er det ene.

Det andre: Når Norge nå bruker rundt 300 mill. kr til romtiltak, hvordan ser statsråden at disse midlene kan benyttes på en bedre måte for å redusere tiggerbølgen til Norge?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Mitt poeng var ikke at romspørsmålet alene er det største problemet i Europa, men at den dype sosiale krisen med konsekvenser som utestengelse, fremmedfrykt, nye konflikter, nytt press mot minoriteter og andre på utsiden er et av Europas aller viktigste problemer. Så romproblematikken er en del av en større sosial krise i Europa. Den har blitt forsterket, aksentuert, av det som har skjedd i senere tid i Europa. Derfor mener jeg at den virkelig store debatten om Europa nå må dreie seg om hvordan man kan bidra til at Europa økonomisk kommer på rett kjøl, hvordan man treffer de riktige tiltakene for å hindre en nedadgående spiral, som til slutt kommer til å ramme alle, og også få konsekvenser for normer, menneskerettigheter, demokrati osv. Når det gjelder spørsmålet om forhold med hensyn til romfolk her og romfolk der, mener jeg at Norge skal ha en tolerant og åpen holdning til alle mennesker som er i Norge. Men det er også viktig å hjelpe folk der de er opprinnelig, og derfor rettes mye av romfolktiltakene nettopp inn i de landene hvor de fleste romfolk opprinnelig har bodd. 

Ine M. Eriksen Søreide (H): Utenriksministeren må gjerne harselere over at Høyre finner det underlig at Norge ikke bruker alt handlingsrommet vi faktisk har i EØS-avtalen. Men jeg traff åpenbart et sårt punkt i mitt innlegg, for det er altså ikke bare Høyre som har «gravd fram» statistikk, dette er noe som Europautredningen og flere andre har pekt på i lang tid, og som oppfattes som noe pussig, så lenge UD bruker så mye ressurser som det faktisk gjør på å sikre Norge invitasjon til disse møtene. Men et hovedpoeng i min innledning var å understreke den alvorlige situasjonen mange opplever i Europa, særlig ungdom med tanke på arbeidsledighet. Det rammer særlig land i Sør-Europa, men det er noe som både rammer og kan ramme flere land. Det har i den senere tid vært reist krav fra norsk fagbevegelse om at man skal ha unntaksordninger for Kroatia når Kroatia nå blir EU-medlem, slik at man hindrer fri flyt av arbeidskraft og dermed også muligheten til å komme til Norge og andre land for å ta seg arbeid. Sett i sammenheng med arbeidsledigheten i Europa og i sammenheng med viktigheten av det, kan utenriksministeren avkrefte at dette vil bli norsk politikk? 

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til det siste spørsmålet så er vi nå i en forhandlingsprosess med Kroatia om både økonomiske bidrag, om kompensasjon for bortfall av fri markedsadgang for fisk, og om spørsmålet om adgang for arbeidstakere fra Kroatia. La meg si det slik, jeg deler absolutt representanten Eriksen Søreides intensjon. Vi kommer til å konkludere i meget nær fremtid når det gjelder helheten i den avtalen med Kroatia, slik at vi får Kroatia på plass også i EØS, samtidig som de blir med i EU. Da vil vi også kunngjøre helheten i forhandlingsløsningen med Kroatia. For øvrig er jeg glad for at også Eriksen Søreide er enig i at arbeidsledigheten i Europa er et enda større problem enn norsk deltakelse på uformelle møter, men jeg har lyst til igjen å understreke at det må ikke være noen tvil om at vi ønsker å bruke handlingsrommet fullt ut. Jeg mener at vi har fått fram ganske mange eksempler på at vi faktisk gjør det. For det er ikke bare å dukke opp på møter, det er jo også å ha noe å si og noe å mene og ha standpunkter inn i debatten. Det er også å bruke handlingsrommet. 

Nikolai Astrup (H): La meg først si at jeg er svært enig med representanten Serigstad Valens i hans beskrivelse av de utfordringer romfolket står overfor. Det behøves helhetlige strukturelle grep for å hjelpe romfolket og bedre situasjonen kraftig. En tidligere spørrer var inne på at vi bruker 300 mill. kr på romfolk – det er vel ikke helt riktig, det er vel slik at det var 10 pst. av 30 mill. euro, som er 25 mill. kr. Spørsmålet nå som vi går inn i en reforhandlingsfase av EØS-kontingenten, er om vi kan forvente at andelen av EØS-kontingenten som går til tiltak for romfolk, vil øke i neste periode. 

Utenriksminister Espen Barth Eide: 300 millioner kroner er altså i denne perioden det samlede beløpet for tiltak relatert til romspørsmål i Europa – det er mye Romania, men også Bulgaria og andre land. Ja, for det første har vi nå noen tidligere allokerte midler som må reallokeres, knyttet til manglende oppfyllelse av CCS-ønsker og tidligere avtaler, midler som vi ønsker å allokere til romtiltak. Men det henger selvfølgelig også sammen med hva mottakerlandene synes om det, så det er en diskusjon vi har innledet for inneværende periode, og, som jeg sa sist, for neste periode, som begynner våren 2014, vil vi definitivt bevege oss mer både mot fattigdomsrelaterte tiltak generelt og mot romrelaterte tiltak. 

Kjell Arvid Svendsen (KrF): Jeg er glad for at regjeringen og utenriksministeren så klart gir uttrykk for at en ønsker å bruke mer midler på romfolket i inneværende periode. Dette er noe som Kristelig Folkeparti slutter opp om, og som vi ser veldig positivt på. Da jeg tegnet meg for replikk, var det faktisk mye på grunn av det samme spørsmålet som nettopp kom her, om hvordan en ser på det i neste periode, om en vil bruke mer midler: Men jeg kan trykke litt mer: Hvordan ser utenriksministeren at vi kan få brukt disse midlene? Han var inne på det i svaret, men hvordan ser en for seg at vi kan få brukt dem på en effektiv måte? Kan han utdype det litt? 

Utenriksminister Espen Barth Eide: For det første er jeg glad for representanten Svendsens og Kristelig Folkepartis engasjement på dette feltet, som jeg fullt ut deler, og det står i en solid norsk tradisjon. Jeg vil også oppfordre representanten til å ta en samtale med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkepartis mulig kommende regjeringspartner, om dette, siden de sier at vi er for generøse og burde bruke mindre penger gjennom EØS-tiltak. Men det er nå en annen sak. Vi forsøker hele tiden å optimalisere bruken av midlene, og når det er en del midler som foreløpig ikke er brukt, er det nettopp fordi vi vil ha kontroll på at de går til de ønskede formålene. Men det kan være støtte til organisasjoner som jobber for rettighetsfremme, det kan være infrastrukturtiltak, skole- og utdanningstiltak, og det kan være andre typer tiltak som skal forbedre situasjonen, også omdømme og anseelse, evne til å hevde rettigheter for f.eks. romfolk og, vil jeg nevne, andre minoriteter, ikke minst da i tidligere Øst-Europa, de nye medlemslandene i Europa. Det er et veldig viktig formål. Vi arbeider meget tett sammen med Europarådet, og det er veldig gledelig at vi har kunnet bruke en del av EØS-midlene i nært partnerskap med Europarådet, som har et stort og godt fokus på dette.

Trine Skei Grande (V): Jeg hadde egentlig tenkt å spørre hvorfor ikke Norge er med i romstrategien til Cecilia Malmström. Så kikket jeg ut og begynte å tenke på folk i USA som har mistet alt de eide, og på folk i Norge i dag som ser at husene deres kanskje kan forsvinne – på grunn av det været vi har. Derfor har jeg lyst til å bruke min replikk til å spørre om ikke statsråden er utrolig bekymret over at et helt kvotemarked, som er en så viktig del av klimapolitikken i Europa, er i ferd med å bryte sammen, og er i ferd med ikke å ha noen virkning i klimapolitikken, fordi prisene har gått så mye ned som de har. Er det ikke på tide at Norge tar et initiativ for å få dette markedet opp og gå igjen? 

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jo, jeg er meget bekymret over det. Jeg er meget bekymret over manglende fremgang i klimapolitikken generelt, og også over at kvotemarkedet ikke fungerer etter hensikten, når det er en rekke forhold i dagens europeiske energimarked som gjør at det vi trodde skulle virke, ikke har den effekt som vi hadde håpet. Dette er en veldig viktig diskusjon. Den diskusjonen fører vi med EU-kommisjonen og med relevante og interesserte parter i EU. Slik sett har vi tatt initiativ til å føre den debatten, og jeg tror i og for seg at omstillingen av denne kvotepolitikken må initieres ut av EU. Men vi kommer til å støtte aktivt opp om det, og det har vi signalisert i en rekke relevante møter med våre motparter der.

*** 

Utenriksminister Espen Barth Eide (sluttinnlegg): La meg bare si at hovedbudskapet her fra regjeringens side er – punkt en: Vi har et handlingsrom, og det skal vi bruke. Som Gullvåg illustrerte, det er det mange eksempler på at vi gjør mer enn før. Det andre budskapet er: Vi skal stå opp for felles regelverk. Vi skal innlemme og vi skal vedta. Vi har også, som jeg sa i dag, ny rekord når det gjelder beste innlemmelse av nye rettsakter siden 1999, og det største antallet nye beslutninger noensinne. Vi gjør altså nøyaktig det representanten Kristoffersen nettopp nevnte – vi må ikke vente, vi må implementere. Men vi skal også stå opp der det er viktig. 

Punkt to – til Ivar Kristiansen: Jeg fikk nesten inntrykk av at representanten Kristiansen snakket om et annet møte enn det jeg var med på. Første del av innlegget var spørsmål om jeg var «hands on». Den andre delen av innlegget var at det var min skyld alt sammen. Begge deler kan ikke være riktig samtidig. Men det er altså slik at dette er et konsensusorgan. Vi får ikke andre vedtak enn det alle slutter opp om. Det var en intens og lang debatt. Det vedtaket som ble fattet, ble fattet med tre EU-medlemsland – herunder formannskapet Sverige, to EØS-land, Island og Norge – og USA, Russland og Canada som et konsensusvedtak. Det inkluderte altså at EU ble tatt opp. Det er bare at implementeringen av den beslutningen utstår til visse helt spesifikke spørsmål knyttet til sel – ikke til oljesand. Det var ingen som sa oljesand på det møtet. Jeg tror heller ingen tenkte oljesand. Det var spesifikke spørsmål om sel, og Catherine Ashton og EU- kommisær Damanaki har kommet med en felles uttalelse hvor de ønsker den beslutningen velkommen. Det er jeg glad for, for jeg var veldig redd for at det møtet skulle konkludere med ingen utvidelse. Nå blir alle, herunder EU, tatt opp – dog med en liten forsinkelse på kanskje noen måneder for EU. 

Til slutt, etter å ha hørt både Torkil Åmland og Tom Staahle, vil jeg trekke fram at det åpenbart er en utvikling i Fremskrittspartiet når det gjelder synet på EU – kanskje inspirert av høyresiden i Storbritannia. Det gjør at hver gang vi heretter hører om at det skulle være ulike syn på EU i denne regjeringen, vil en alternativ regjering sannsynligvis ha vel så mye sprik. Nå var kritikken at vi diltet etter EU, vi logret for EU, og vi stilte ikke norske interesser først. Da vil jeg kort si til det at vi stiller norske interesser først, men den viktigste norske interessen i EU-samarbeidet er å sikre et solid felles regelverk. Deretter er det enkelte områder hvor vi har synspunkter som vi vil fremme i tillegg. Men det er en interessant utvikling jeg ville tatt med meg, og som sikkert også gir Høyre mange interessante ting å tenke på i de interessante diskusjonene vi kan følge med på i media. Med tanke på borgerlig eller blå-blå regjering får de også mye å snakke om når det gjelder EU. Vi ser at også i Norge ser vi nå en nei-side med et høyreutgangspunkt. 

*** 

Utenriksminister Espen Barth Eide (sluttreplikk): Jeg er nødt til å si et par ord til om Arktisk råd, fordi det var ikke bare Kina som ble tatt opp som observatør, det ble også Italia, Japan, Sør-Korea, India og Singapore. Alle disse er land som vi politisk står ganske nært, og vi mener at de asiatiske landenes interesse for å slutte opp om prinsippene bak Arktisk råd – som inkluderer respekten for havretten, urfolksrettigheter og miljø – er bra. Jeg sa i mitt innlegg at det finnes ingenting som heter gratis lunsj. Det å bli med som observatør innebærer også forpliktelser, og vi er glade for at også Kina må forholde seg til de forpliktelsene. Jeg vet ikke om jeg skal tolke det slik at Høyre mener at vi burde holdt Kina og de andre asiatiske landene utenfor. Det var litt uklart i Kristiansens innlegg. 

Jeg er, var, og forblir en varm tilhenger av at EU skal bli observatør. Jeg mente at det var helt på sin plass. De oppfylte kriteriene. Jeg var uenig med Canadas inngangssyn i at selsakspørsmålet måtte løses, og det er offentlig kjent. Jeg lobbet mot alle de partene som ikke hadde bestemt seg, for at EU, uten forbehold, skulle bli tatt med i denne omgang. Men det er altså en konsensusorganisasjon, slik at man av og til må arbeide seg fram til en løsning som alle kan leve med. Den ble etter min mening betydelig bedre da det nærmet seg halv to om natten enn den så ut til å bli ved midnattstider på denne meget berømmelige lunsjen bare for statsråder, og jeg tror det var viktig for Arktisk råd at vi fikk en framgang. Det er altså fattet en prinsippbeslutning om at EU blir tatt med. Det blir de, og det har de selv ønsket velkommen. Det er sikkert mange meninger i Brussel som Kristiansen har plukket opp. Jeg forholder meg til at Ashton og Damanaki faktisk har kommet med en uttalelse som ønsker beslutningen velkommen, og jeg tror det er bra.

Så til spørsmålet som Åmland reiser. Ja, jeg mener veldig klart at EU trenger mer integrasjon, fordi man har vært i et slags mellomfelt hvor man har prøvd å integrere deler av politikken som man ikke har kompensert med andre deler. For eksempel har det bidratt til krisen at man ikke har levd opp til sine egne krav til konvergenskriterier, og det har bidratt til krisen at man ikke hadde et felles finanstilsyn. Hvis Europa og europrosjektet skal lykkes, må man faktisk integrere mer. Men jeg er enig i at det krever folkelig legitimitet, og derfor er jeg også tilhenger i EU av at man styrker Europaparlamentets plass, at man styrker samarbeidet med nasjonale parlamenter, og at man videreutvikler en europeisk politisk kultur, slik at man ikke bare har enkeltland som debatterer EU hver for seg, og så møtes på elitenivå i Brussel. Der har EU en viktig utfordring, og der deltar – som sterkt engasjert europeer – faktisk jeg i den debatten om hvordan EU bør utvikle seg, og jeg mener at mer integrasjon er svaret på mange av problemene, men det må forankres demokratisk. 

*** 

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.