Innlegg i debatt om Kashmir

Interpellasjon. (Sak 2).

Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide (KrF):
”I 2014 vil store utenlandske styrker trekkes ut fra Afghanistan. Det vil endre situasjonen i Afghanistan sterkt, men også gi regionale ringvirkninger. Det gjelder ikke minst i Afghanistans naboregion, Kashmir, hvor befolkningen stadig lider under en uløst konflikt som har vart siden 1947. Både fra Pakistans og Indias side er det i de siste årene gjort en del for å dempe konfliktnivået, men også de siste månedene har vi sett dødelige trefninger langs kontrollinjen. I regionen er det uttalt frykt for en fornyet bølge av vold og terror i Kashmir etter 2014. Hva er utenriksministerens vurdering av de regionale konsekvensene av den varslede uttrekking av utenlandske styrker fra Afghanistan – ikke minst med hensyn til utviklingen i Kashmir og i forholdet mellom Pakistan og India mer generelt – og hva kan Norge og det internasjonale samfunn bidra med for å fremme en positiv utvikling og konfliktløsning?”

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Espen Barth Eides hovedinnlegg: 

President,

Utviklingen i Sør-Asia er kompleks. Det gjelder for regionen som helhet. Det preger de bilaterale relasjonene. Og det karakteriserer situasjonen i de enkelte land. Interpellantens spørsmål handler om alle disse tre nivåene. Ett tema er hvordan endringer på ett nivå griper inn i utviklingen et annet sted.

Først noen ord om utviklingen i Kashmir og status i forholdet mellom India og Pakistan.

Interpellanten uttrykker bekymring – en bekymring jeg deler – for den vedvarende og fastlåste konflikten om Kashmir. Den har pågått siden delingen av britisk India i 1947.

Da Stortinget drøftet denne saken i en interpellasjon for to år siden, var det flere tegn til bedring i utviklingen i Kashmir. Det samme gjaldt i forholdet mellom India og Pakistan.

Jeg deler derfor representanten Hareides uro over at det i løpet av denne våren igjen har vært trefninger over det som kalles ”linjen” som deler Kashmir. 

I den bilaterale konflikten om Kashmir er slike trefninger ikke uvanlig. FNs militære observatørgruppe i India og Pakistan (UNmogip) rapporterte i fjor om 215 hendelser over denne ”linjen”. En del av disse gir oppslag i media. På indisk side ble 74 krenkelser omtalt, mens pakistanske medier rapporterte om 71.

Det er vanskelig å finne et bestemt mønster i hvilke hendelser som når mediene. Det kan være hendelsenes art, omfang, varighet eller graden av brutalitet. Brutaliteten var bakgrunnen for den offentlige oppmerksomheten rundt drapene på indiske grensevakter i januar i år. En egen rapport er oversendt FN-hovedkvarteret i New York. Konklusjonene er så langt ikke offentlig kjent.

FNs observatørgruppe har for øvrig ikke rapportert om nye episoder de siste par tre månedene. Det kan tyde på at partene har gjort anstrengelser for å roe ned situasjonen.

Det er imidlertid ingen ting som tyder på at vårens hendelser mellom India og Pakistan har vært politisk styrt fra landenes hovedsteder. Det er snarere lokale forhold som har spilt inn og ført til lokale trefninger. Disse episodene er selvsagt alvorlige nok, men de bør likevel ikke overskygge den utvikling som i et overordnet og langsiktig perspektiv er positiv.

President,

Interpellanten spør hva Norge og det internasjonale samfunnet kan gjøre for å bidra til å fremme en løsning på konflikten.

Kashmir er – som jeg har nevnt – en bilateral konflikt om territorial kontroll. Samtidig er det flere konflikter innenfor indisk Kashmir. Og vi snakker om en sterkt konfliktherjet region.

La meg derfor understreke: En løsning kan ikke påtvinges partene utenfra. Landene må selv ta de nødvendige skritt for å løse konflikten seg imellom.

Pakistan og India har også en avtale om at en løsning for hele Kashmir – på begge sider av grensen – vil måtte finnes gjennom bilaterale forhandlinger, den såkalte Simla-avtalen av 1972. Alt tyder på at dette fortsatt vil ta lang tid.

Vår rolle er så godt som mulig å støtte og oppmuntre den prosessen som landene selv driver.

Norge følger situasjonen i Kashmir særlig gjennom våre ambassader i New Dehli og Islamabad. Vi drøfter konflikten i våre samtaler, både med myndigheter og andre i begge land.

I slike samtaler oppfordrer vi begge parter til å søke å løse konflikten med fredelige midler.

Vi ber dem bidra til å unngå nye voldsbølger.

Vi peker på at lokalbefolkningenes ønsker og synspunkter må tillegges stor vekt i en fremtidig løsning av konflikten.

Og vi understreker at folks menneskerettigheter må ivaretas på begge sider av "linjen".   

President,

Konflikten mellom India og Pakistan har dype historiske røtter. Det er mange utfordringer knyttet til Kashmir. Jeg tror ikke at en løsning vil være å finne i et slags stort "gjennombrudd", der alt er forhandlet ferdig. Jeg har her heller tro på en langsiktig prosess, der partene tar steg for steg og bygger tillit.

Her er det nok vi – det internasjonale samfunn – som fortsatt må vise tålmodighet, slik at partene får den tid de trenger til selv å komme frem til bærekraftige løsninger. Vår rolle blir altså å holde begge parter ansvarlige. Og vi må understreke at plikter og rettigheter er gjensidige størrelser.

***

Så, President, til det regionale bildet.

Spørsmålet gjelder Nato uttrekk fra Afghanistan og mulige negative konsekvenser for utviklingen i den territorielle konflikten om Kashmir.

Utfasingen av Isaf ved slutten av 2014 vil selvsagt bli en helt sentral begivenhet for regionen. Vi har i over ti år bidratt til å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene. De tar selv nå over kontrollen i landet.

Vi vet ikke i dag hvor godt de vil klare oppgavene som venter. Vi vet at det vil bli krevende. Men utenlandske militære styrker kan ikke løse Afghanistans langsiktige utfordringer. Derfor besluttet Nato, i samråd med den afghanske regjeringen, at utfasing av Isaf i 2014 ville være riktig.

President,

Også et konstruktivt regionalt naboskap er helt avgjørende for stabiliteten i Afghanistan. Samtidig er stabilitet en forutsetning for inkluderende og bærekraftig sosial og økonomisk utvikling. Å styrke og formalisere det regionale samarbeidet, er derfor et viktig strategisk mål for vår innsats.  

Norge var tidlig ute med å understreke at utfordringene i Afghanistan måtte forstås i en slik regional kontekst – og ikke avgrenset til Afghanistan. Derfor tok vi et initiativ tidlig til å bringe regionen sammen i en uformell dialog. Dette har handlet om hvordan best å legge forholdene til rette for et konkret og gjensidig forpliktende samarbeid, over nasjonale grenser.

Det førte til det som nå er kjent som ”Heart of Asia – prosessen” eller Istanbul-samarbeidet, der også India og Pakistan deltar aktivt. Det er en god tone og god fremdrift i dette arbeidet.

President,

Selv om den regionale dimensjonen er svært viktig, kan jeg imidlertid ikke se at det er en direkte linje mellom Isafs nedtrekk i Afghanistan og økte sikkerhetsutfordringer i Kashmir.

På sett og vis kan vi si at Kashmir-konflikten foregriper – historisk sett – konfliktene i Afghanistan med tre tiår. Unntaket er etter Sovjetunionens retrett i 1989. Da la Pakistan forholdene til rette for at islamistiske krigere som hadde kjempet i Afghanistan, kunne angripe India i Kashmir.

Vi skal merke oss at mye er endret siden den gang. Pakistan og India har siden 2004 hatt en robust og (det som kalles en) "strukturert politisk dialog". Den har resultert i en rekke tillitsskapende tiltak. Pakistan har også stanset bistanden til islamistiske krigere som ønsker å kjempe i Kashmir.

Dialogen har så langt ikke tatt fatt i den underliggende årsaken til konflikten, delingen av Kashmir og andre omstridte landområder. Men den har ført til en helt annen politisk tone mellom de to landene, på regjeringsnivå og mellom befolkningene. 

President,

Pakistan har nylig gjennomført valg på ny nasjonalforsamling. I valgkampen var verken India eller Kashmir noen sak. Dette viser tydelig et skifte i holdning. At det også antyder et skifte i stemning, ble klart da valgets utfall forelå. Pakistans nye statsminister, Nawar Sharif, ønsker tettere relasjoner til India. Statsminister Manmohan Singh har svart med å invitere den nyvalgte pakistanske statsministeren på besøk. Det er svært positivt.

Trass i mange voldsepisoder frem mot valgdagen – 51 drepte og 150 sårede – ble avviklingen av valget rolig. Forskere (The International Foundation for Electoral Systems – IFES) peker på at det er det mest demokratiske og best gjennomførte valget i landets historie, med en deltakelse høyere enn forventet.

Når det er sagt, står den nye pakistanske regjeringen overfor svært store utfordringer på sikt. Landets økonomi er i dårlig forfatning, statens inntekter dekker ikke statens utgifter, skatteinngangen, som andel av BNP, er blant de laveste i Asia, og landet vil trenge lån fra IMF for å klare sine betalingsforpliktelser.

Vi ser videre en sterk økning i omfanget av sekterisk vold, og pakistanske terrororganisasjoner har fått større fotfeste i landet. Hvordan alle disse alvorlige utfordringene håndteres, vil få konsekvenser for landets stabilitet. 

Hvor robust forholdet mellom India og Pakistan er, vil blant annet være avhengig av om Pakistan klarer å holde kontroll med de mange ulike væpnete militante bevegelsene. Indisk politikere vil kunne komme under meget sterkt press om det skulle skje liknende terroraksjoner som de vi så i Mumbai i 2008.

La meg avslutte, President, med å minne om at i konfliktsituasjoner er det ofte vanskelig å få pålitelig informasjon om folks holdninger. World Global Opinion, knyttet til University of Maryland, kartla i 2011 holdningene til Kashmir-konflikten både blant pakistanske og indiske borgere.

Funnene overrasket. Undersøkelsen viste at 70 prosent på pakistansk side mente at det å bedre forholdet til India var viktig. På indisk side mente 74 prosent det samme. Samtidig ville 69 prosent i Pakistan og 67 prosent i India prioritere å øke handelen mellom de to landene. Dette er interessant og positivt og får oss til å tro at det er grunnlag for ytterligere tillitsskapende tiltak mellom de to landene.