Innlegg på LO-kongressen 2013

Sjekkes mot framføringen

Kamerater!

Arbeiderbevegelsen er en internasjonal bevegelse. 

For fagbevegelsen, for vår egen solidaritetsorganisasjon, Norsk Folkehjelp, og for de rødgrønne partiene er dette langt mer enn vakre ord.

Like mye som vi vil forandre Norge, vil vi ta ansvar ute.

Vi vil være med og forandre verden.

Situasjonen i Midtøsten er mer dramatisk enn på mange år.

Vi sitter alle lamslåtte igjen etter nyhetssendingene fra Syria.

Dramaet i Syria har nådd historiske dimensjoner.

FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, kan fortelle at flyktningkrisen allerede er den største på to tiår.

Etter to års borgerkrig i Syria er den humanitære krisen større enn under samtlige kriger på Balkan på 1990-tallet til sammen.

Situasjonen truer med å destabilisere hele regionen.

Norge er allerede en av de største humanitære bidragsyterne i Syria.

Så langt i år har vi bevilget 225 millioner kroner til flyktninger, internt fordrevne og andre berørte av krisen i Syria.

I dag kan jeg kunngjøre at Norge har besluttet å bevilge ytterligere 100 millioner kroner til humanitær innsats i og rundt Syria.

Vi har innledet et samarbeid med Norsk Folkehjelp som skal støtte opp om oppbygging av sivilt styre i de områdene av Syria som er under opposisjonens kontroll.

Vi oppfordrer alle andre som kan til også å øke sine bidrag.

Samtidig må vi slå tydelig fast at løsningen, også i Syria, må være politisk.

FNs Sikkerhetsråd har det overordnede ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet.

Så langt har de sviktet i Syria.

Den dype internasjonale splittelsen bidrar til å gjøre konflikten verre.

Den sender et signal til partene om at det er fritt fram; "alle" opplever å ha noen der ute som støtter deres sak.

Slik fortsetter blodsutgytelsene uavkortet.

Jeg tror ikke det finnes noen enkel militær løsning i Syria.

Men et samlet Sikkerhetsråd kunne - hvis de ville - komme opp med en plan for en politisk overgang.

Sikkerhetsrådet må nå ta ansvar. Vi har ingen tid å miste.

Kamerater,

Heller ikke i Israel/Palestina-konflikten ser det særlig lyst ut.

Dette er et område hvor en samlet arbeiderbevegelse har engasjert seg, og hvor vi har sett muligheter komme og gå. Om og om igjen.

I år er det 20 år siden Osloavtalen ble inngått.

I hele denne perioden har Norge stått i spissen for en stor internasjonal dugnad. Vi skulle bistå palestinerne til å bygge sine statsinstitusjoner nedenfra og opp. Og rede grunnen for en palestinsk stat.

For to år siden var vi nesten der.

Verdensbanken, IMF og FN slo da fast at palestinerne hadde lyktes i å bygge effektive institusjoner, at den økonomiske utviklingen var positiv og at sikkerhetssituasjonen var god.

Men ingen ting skjedde.

Og det vi hadde oppnådd, er allerede i ferd med å forvitre.

I palestinsk frustrasjon og i økende givertretthet.

I stedet spiser ulovlige bosetninger opp palestinsk land i økende tempo.

Dette uthuler mulighetene for sammenhengende palestinsk styre og undergraver mulighetene for videre økonomisk utvikling.

Vi må stå sammen om å si at dette må nå ta slutt.

Sammen med mine nordiske kolleger og likesinnede i EU jobber vi nå hardt for å få til ordninger som motvirker handel med bosettervarer.

Akkurat slik LO-kongressen signaliserer ønske om.

Dette var oppe så sent som i går i nordisk utenriksministermøte.

Flere og flere slutter seg til dette kravet.

Folkeretten slår fast at man ikke skal foreta seg noe som støtter opp om en ulovlig okkupasjon.

Kravet om at det ikke skal handles med bosettingsvarer er derfor helt på sin plass. Sammen med våre likesinnede arbeider vi derfor nå med å finne fram til tydelige og effektive virkemidler.

Men kamerater,

Jeg er alvorlig bekymret for at to-statsløsningen er i ferd med å glippe for godt.

Dette har jeg valgt å si tydelig fra om denne våren. Til Israel, til Palestina, og til de andre internasjonale giverne.

På møtet i giverlandsgruppen i Brussel i mars fikk jeg bred oppslutning om denne tilnærmingen.

Det er bra at president Obama og min amerikanske kollega, John Kerry, forsøker. Men: dette kan godt vise seg å være den siste sjansen.

Går det ikke nå, må vi ta en mye større debatt - om hva som skal være alternativet til det vi ble enige om i Oslo for 20 år siden.

Kamerater,

En regjering av Frp og Høyre vil representere en helt annen tilnærming til utenrikspolitikk enn den vi har ført i den rødgrønne regjeringen.

For at Norge skal fortsette å spille en ledende rolle verden, må vi ha vilje og evne til å stå opp for det vi tror på.

Norge blir respektert og lyttet til.

Også av denne grunn må vi vinne valget til høsten.