Skal UD drive business?

Norge er i dag en global vinner. Oljeprisene er høye, og vi nyter godt av en dobbel Kina-effekt der vi selger våre råvarer dyrt og importerer billig. Vi kan imidlertid ikke tillate oss å tro at en slik situasjon vil vare i det uendelige. Utenrikstjenesten må se på sin rolle som samarbeidspartner for næringslivet. Er vi i dag tilgjengelige, kompetente og tilstrekkelig relevante for norsk næringsliv slik at vi kan bidra til å opprettholde suksessen i utlandet?

I Møre og Romsdal vet man at suksess i utlandet er helt avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og velferd hjemme. Her finner vi noen av de beste representantene for et internasjonalt orientert næringsliv, med skipsbygging, fiskeri og oppdrett, offshore-virksomhet og møbelindustri. La meg gi et eksempel: Når norske rederier vinner kontrakter i Angola eller Brasil henter de verdens mest avanserte fartøy fra Ulsteingruppen, og sikrer godt betalt arbeid for verftets mange hundre ansatte og for en serie underleverandører.

Jeg tar nå initiativ for å styrke utenrikstjenestens arbeid med å støtte norsk næringsliv i utlandet. Det skyldes de store endringene som har skjedd globalt og i norsk økonomi. Norge er mer avhengig av handel med utlandet enn de fleste land. Eksport av varer og tjenester utgjør 42 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt, mot 25 prosent for EU og 29 prosent for Kina. Hele 80 prosent av eksporten vår er knyttet til energi, først og fremst olje og gass. Samtidig har leverandørindustrien i løpet av de siste 15 årene vokst til å bli vår nest største eksportnæring.

Norge har gode naturgitte forutsetninger, men vår suksess skyldes også dyktighet, og en arbeidslivsmodell hvor staten, næringslivet og arbeidstakerne virker godt sammen. Norske bedriftsledere har sett mulighetene, de har satset og tatt risiko – og de har vist enestående evne til omstilling.  Telenor er i dag verdens åttende største mobiloperatør med 180 millioner kunder. Yara og Norsk Hydro er verdensledende innen kunstgjødsel og aluminium. Leverandørindustrien har opparbeidet seg et marked ute på 170 milliarder kroner de siste 15 årene. Likevel, vi kan ikke tillate oss å ta dette som en selvfølge. Vi er sårbare for endringer i internasjonal økonomi, oljepriser og kronekurs. Og vi holder på å få en faretruende sterk todeling i norsk økonomi.

Fordi vi har sterke fortrinn i viktige sektorer, søker norske bedrifter seg mot de nye vekstøkonomiene. Ofte er dette politisk uforutsigbare og kompliserte land i Asia, Latin-Amerika og Afrika. I flere av landene er det betydelige sikkerhets- og terrortrusler som de aktuelle landenes myndigheter i varierende grad evner å håndtere. Tragedien i Algerie har på en dramatisk måte illustrert at også norske næringslivsinstallasjoner kan være mål for alvorlige terrorangrep. Det er viktig å understreke at vertslandets myndigheter har ansvaret for sikkerheten på eget territorium, samtidig som bedriftene har arbeidsgiveransvar for å utforme trusselvurderinger.

Vestlige, industrialiserte land som er rammet av finans- og gjeldskrisen, satser mer aggressivt i de fremvoksende økonomiene slik at konkurransen øker. De gir egne selskaper lån og kreditter for å etablere seg ute, og de benytter seg i økende grad av politisk ledede delegasjoner. Mange land ser også på hvordan de kan anvende bistand til å få innpass i nye markeder. Storbritannia og Frankrike omtaler dette som «commercial diplomacy», og finnene har lansert et «Team Finland» for å koordinere satsningen i nye land.

Norge har investeringer i en rekke land for hundrevis av milliarder kroner, og den norske staten eier verdens største statlige pensjonsfond med investeringer i mer enn 8000 selskaper over hele verden.  Våre økonomiske interesser gjenspeiles i økt etterspørsel og forventninger fra næringslivet til utenrikstjenesten. Utenriksstasjonenes vurderinger av risiko, sikkerhet, økonomi og regelverk er viktig for både store og små bedrifter.

I desember i fjor arrangerte jeg sammen med nærings- og handelsminister Trond Giske en stor konferanse der vi ba næringslivet om konkrete innspill om hva de forventer av utenrikstjenesten. Vi fikk det vi ba om: konkrete og gode innspill som vi nå arbeider videre med.

Samarbeid med næringslivet er ikke nytt. Det var norske økonomiske interesser som lå til grunn for kravet om en egen norsk utenrikstjeneste og dermed bidro til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Men næringsfremme har kanskje kommet noe i skyggen av andre saksfelt. Jeg mener det nå er viktig å løfte fram næringslivet – det er økonomien vi lever av og vi er helt avhengige av suksess i utlandet.

Det betyr ikke at vi skal slutte å fokusere på verdier. Mange sentrale mål i utenrikspolitikken er ikke direkte knyttet til norsk egeninteresse, slik som fremme av menneskerettigheter og demokrati. Så hva skjer når disse to blir satt opp mot hverandre, når hensynet til menneskerettigheter tilsynelatende kolliderer med våre økonomiske interesser? Da er det viktig å huske at utvikling er mer enn å gi penger. Handel og investeringer er sentralt for et lands velferd og er stadig mer etterspurt. Vi skal derfor klare å gjøre to ting på en gang og la det ene forsterke det andre. Vi må se om våre økonomiske interesser kan støtte opp under målsettingene i utviklingspolitikken. Når norske bedrifter etablerer seg i utviklingsland skal vi, som norske myndigheter, kunne kreve at de driver business i samsvar med norske verdier og standarder.

Norge skal ikke skamme seg over å ha interesser i verden.  UD må jobbe med næringslivet for å sikre arbeidsplasser og velferd her hjemme. Utenrikstjenesten skal bli enda flinkere til å bistå norske bedrifter med å lykkes i en stadig tøffere og mer krevende internasjonal konkurranse.