Til lanseringen av "Dele for å skape"

Hva er fattigdom?

Fattigdom er når du ikke får varmet grøt til spebarnet ditt fordi du ikke har penger til strøm eller brensel.

Det er ikke å kunne gi barna dine næringsrik mat, og resultatet er at de får hjerneskader de må leve med resten av livet.

Det er aldri å kunne sende barnet ditt på skolen, men isteden sende ungen gatelangs for å plukke opp sigarettstumper, pille ut tobakken, og rulle nye sigaretter som selges for å få penger til mat.

Fattigdom er ikke å kunne gå til legen når du er syk.

Denne fattigdommen er urettferdig. Verdens økonomi er fem ganger så stor som for 50 år siden, og vi er bare dobbelt så mange mennesker på jorda. Vi har mer enn nok penger på denne planeten—vi må bare fordele dem bedre.

Men da trengs en sterk politisk vilje til å omfordele ressursene—mellom land, men også mellom mennesker innad i land.

Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz har sagt: «Før trodde vi at om vi bare skapte rikdom i et samfunn, så ville den automatisk sildre ned, komme alle til gode og gjøre slutt på fattigdommen. Nå vet vi at det var komplett nonsens».

Denne meldingen er et oppgjør med illusjonen om at bare vi får økonomisk vekst, så forsvinner fattigdommen av seg selv.

Solidaritet og rettferdig fordeling er et verdivalg som er moralsk riktig.

Men det er også lønnsomt. Derfor tittelen «Dele for å skape».

Rettferdig fordeling er lønnsomt fordi land med mindre forskjeller har mer robust vekst og raskere fattigdomsreduksjon enn land med større forskjeller. Derfor må rettferdig fordeling komme inn som et nytt utviklingsmål etter utløpet av FNs nåværende tusenårsmålene i 2015.

En annen myte er at alle verdens fattigste mennesker bor i verdens fattigste land. Det er feil. Over 70 prosent av de fattigste bor i mellominntektsland. Den globale trenden er at ulikhet innad i land er økende.

Nylig kom FN med sin årlige rapport om menneskehetens utvikling - Human Development Report. Den inneholder gode og dårlige nyheter.

Den gode nyheten er at 40 utviklingsland har enda raskere økonomisk vekst enn forventet. Det er kjempebra.

Den dårlige nyheten er at forskjellene mellom rike og fattige mennesker internt i landene øker. Ikke litt, men kraftig. En akselererende ulikhet undergraver veksten på lengre sikt og kampen mot fattigdommen tapes, advarer FN.

Dette vet jo vi i Norge. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn. Det er rettferdig fordeling som har brakt Norge til topps på FNs Human Development Index. Vi er et av landene i verden med minst ulikhet. Den nordiske modellen kombinerer økonomisk vekst med jevn fordeling, rett til velferdsordninger, samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og høy kvinnelig yrkesdeltagelse.

Den nordiske modellen er utviklet gjennom politisk kamp og kompromisser, og kan ikke kopieres, men den er en inspirasjonskilde internasjonalt.

Som jeg alltid sier når jeg er ute og reiser: There are two things you can learn from Norway: High wages and high taxes! Regjeringen vil derfor etablere et norsk nettverk som kan dele erfaringer med fordelings- og velferdspolitikk.

I denne stortingsmeldingen legger vi fram viktige tiltak for mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike land. Men aller viktigst er det at vår utviklingspolitikk bidrar til mer rettferdig fordeling innad i land. For det første fordi det gir best resultater når fattigdommen skal bekjempes.

Men for det andre fordi bistanden mister sin legitimitet dersom den skal støtte fattigdomsbekjempelse i land der rike eliter ikke er med på spleiselaget til fellesskapet. Parlamentsmedlemmer i Storbritannia uttalte i går at britiske skattebetalere ikke burde betale for helse og utdanning i Pakistan all den tid rike mennesker i Pakistan betalte så lite i skatt. Det oppleves ikke som rettferdig. Det er jeg enig i.

I utviklingspolitikken skal vi framover støtte fattige land som ikke bare vokser – men vokser jevnt og rettferdig. Land som omfordeler.

Da vi sluttførte stortingsmeldingsarbeidet, reiste jeg til ulikhetens kontinent Latin-Amerika. Alle vet at fattigdom er brutal. Men den er ekstra rå i mellominntektsland fordi den fattige er nabo til ekstremt rike. I land der fattigdom og kvalmende rikdom lever side om side skjønner man virkelig at fattigdommen er unødvendig. At det er sant som Nordahl Grieg sa: «finnes der nød og sult, skyldes det svik».

Selv om urettferdigheten er brutal i Latin-Amerika, så har det gått bedre over de 10 siste årene. Ulikheten er redusert i mange av landene. Det har ikke skjedd av seg selv men har vært et resultat av bevisste politiske valg gjennom økning i minstelønn, målrettet satsing på grunnskoleutdanning og dessuten programmer for direkte pengeoverføringer til fattige grupper av mennesker.

Og direkte pengeoverføringer er ikke noe hokus pokus de driver på med bare i land langt borte. I Norge kaller vi det folketrygd.

Direkte pengeoverføringer kan dreie seg om universelle velferdsordninger, som barnetrygd og alderspensjon, eller mer avgrensede ordninger rettet mot spesielle målgrupper, som for eksempel støtte til fattige bønder i et gitt geografisk område.

Direkte pengeoverføringer er noe de fleste bistandsgivere nå har begynt å støtte. Verdensbanken har egne programmer for dette.

Det mest kjente programmet for direkte pengeoverføringer til fattige er Bolsa Familia i Brasil. Programmet overfører penger direkte til mødre, på betingelse av at de går til svangerskaps- og barselskontroller og at barna deltar i vaksinasjonsprogram og møter opp på skolen. Forskning viser at direkte pengeoverføringer har positiv effekt på ernæring, skolegang og bruk av helsetjenester.

I Brasil møtte jeg Francesca.

For ti år siden levde hun og ungene hennes av frukt og grønsaker kastet på markene og de samlet plastflasker.

Så vant Lula valget i Brasil og hun fikk nyte godt av Bolsa Familia.

På grunn av Bolsa Familia har Francesca nå råd til at ungene hennes får gå på skole. De får utdanningen som hun selv aldri fikk da hun sluttet i 4. klasse – fordi all tid gikk med til å leve fra hånd til munn.

Francesca sluttet å være lutfattig fordi myndighetene tok et politisk valg. Hun har fremdeles ingen fast jobb. Men det kommer ungene hennes til å få.

Hva forteller det oss? Fattigdom forsvinner ikke av seg selv – den går i arv hvis du ikke bryter den onde fattigdomsspiralen. Det tar tid å bekjempe fattigdom, kanskje en hel generasjon. Men det er mulig.

Programmet i Brasil omfatter 25 prosent av befolkningen. Prislappen for myndighetene er på under et halvt prosentpoeng av BNP. Resultatene av målrettet politisk arbeid i Brasil er imponerende. Etter innføringen av Bolsa Familia i Brasil er ekstrem fattigdom redusert med 40 prosent.

Dette kan mange land lære noe av. Derfor sier vi i meldingen at vi vil finansiere sør-sør-samarbeid for å dele erfaringer med fordelings- og velferdspolitikk.

Norge vil dessuten støtte land som vil bygge opp ordninger for direkte pengeoverføringer til utsatte grupper. Vi skal støtte oppbyggingen av folketrygd-systemer.

Noen tror at det betyr at vi skal betale folketrygd til alle verden fattige. Det skal vi selvsagt ikke. Det er viktig at landene selv betaler for ordningene. Det er da man klarer å fordele den økonomiske framgangen som fattige land opplever. Så vi skal hjelpe landene med å få systemene i gang, og i en startfase kan vi også bidra til finansiere landenes utbetalinger. Men for at systemene skal bli bærekraftige, så må landene selv ha planen klar for finansieringen.

Grunnleggende skole- og helsetjenester til alle er første bud i en god fordelingspolitikk. Norge har i mange år gitt omfattende støtte til helse- og utdanningstjenester i utviklingsland. Det skal vi fortsette med.

Men mottakerlandene må gradvis øke sine egne inntekter og finansiere mer av skole og helsetjenester selv. Målet er å greie seg selv - uten bistand.

Da trengs nye bedrifter i utviklingslandene, høyere produksjon og teknologiutvikling. Handelen mellom regioner i samme land, og handel mellom naboland i sør må øke. Det gjør den allerede - men vi kan bidra til at det går enda raskere. Fattige land trenger flere investeringer. Og rettferdige vilkår i verdenshandelen.

Ingen land har fått til en kraftig reduksjon av fattigdommen uten industrialisering. Derfor er det et problem at viljen til å investere er lav i mange fattige land. Derfor trengs det en innsats for å øke investeringene i energi. Og for å få til en klimavennlig utvikling, skal vi støtte investeringer i fornybar energi.

En rettferdig fordeling i verden må også inkludere fordeling av energi. Cirka 1,3 milliarder mennesker har ikke tilgang til elektrisitet i dag — dem skal vi hjelpe. Regjeringen vil øke støtten til utbygging av mer fornybar energi, med tilgang for alle som mål. Private investorer som ikke tør risikere pengene sine i utviklingsland, tør allikevel når Den norske stat er med og investerer bistandsmidler.

Landbruk sysselsetter mellom 65-80 prosent av befolkningen i fattige land. Fattigdomsreduksjon må derfor ikke bare skje i byene, men ikke minst på bygda -gjennom økt produktivitet i landbruket.

Matsikkerhet en utfordring som vil kreve store investeringer i landbruket. Regjeringen la i 2012 frem en strategi for økt bistand til matsikkerhet i et klimaperspektiv, inkludert både landbruk og fiskeri. Vi vil øke støtten til dette i årene som kommer.

Afrikas økonomiske vekst er gledelig, men uten en politikk for rettferdig fordeling er jeg redd det samme skjer som i Europa under den industrielle revolusjonen for 200 år siden: Det ble fart i økonomien, men mange måtte jobbe 12-timersdager under umenneskelige forhold, og til en lønn de knapt overlevde på. Det er uholdbart.

Det er gjennom anstendige lønninger at det gir noen mening i å snakke om at man skal jobbe seg ut av fattigdom. Når økonomien vokser, må også arbeidstakere få ta del i veksten gjennom økte lønninger.

Retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger er viktig for å få på plass rettferdige jobber.

En ny utfordring i en globalisert verden er at arbeidsgiverne ofte er mektige internasjonale selskaper. Arbeidstakerorganisasjonene trenger kunnskap for å takle forhandlinger i en globalisert verden. Gjennom ILO er det utviklet internasjonale skoleringsprogrammer for fagbevegelsen. Norge skal støtte deltakelse fra arbeidstakerorganisasjoner i sør i slike programmer.

Vi skal også styrke dialogen mellom partene i arbeidslivet i fattige land.. Norsk utviklingspolitikk skal støtte opp om arbeid for sosial dialog gjennom å støtte oppbygging av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner.

Norge vil også støtte oppbygging av arbeidstilsyn i fattige land.

Da får vi «High wages» i utviklingspolitikken—og det kan trigge «high taxes».

Mange mineralrike land har faktisk hatt lavere vekst og større intern ulikhet enn andre land. Dette kalles ressursforbannelsen.

Regjeringen vil øke bistanden til land som ønsker å forvalte sine naturressurser ansvarlig, og fordeler inntektene rettferdig. Det norske «Olje for utvikling»-programmet bidrar allerede til det i dag - og Regjeringen vil styrke helheten i programmet slik at det bidrar til en mer rettferdig fordeling av inntektene fra oljen og gassen. Arbeidet med å styrke de som arbeider med å ansvarliggjøre myndighetene for forvaltningen av petroleumsressursene vil styrkes.

Regjeringen vil dessuten ta initiativ til å støtte et internasjonalt uavhengig ekspertmiljø for reforhandling av gruvekontrakter i utviklingsland.

Et godt skattesystem er en bærebjelke i enhver velferdsstat. Både for å finansiere offentlige utgifter og for å styrke demokratiet. Det er lite motiverende for vanlige folk å betale skatt dersom de store internasjonale selskapene og de mest velstående innbyggerne innvilges skatteunntak og nesten ikke bidrar noe.

Regjeringen vil også inkludere flere land i Skatt for utvikling-programmet (Sfu). Sfu omfatter institusjonssamarbeid gjennom det norske skattedirektoratet og annen kapasitetsbygging, støtte gjennom sivilt samfunn og forskning og kunnskapsutvikling. Det er gjennom skatt at fattige land kan få inntekter til å finansiere helsevesen, skoler og sosiale sikkerhetsnett som folketrygd.

Det er vanlig at bistandsgivere krever skattefritak for bistandsfinansierte varer og tjenester. Det virker motstridende at vi på den ene siden arbeider for skattesystemer der mange bidrar til fellesskapet, og på den andre siden selv er en del av unntakskulturen gjennom å kreve skattefritak for bistandsfinansierte anskaffelser. Regjeringen vil derfor som hovedregel ikke lenger inkludere krav om skattefritak i bilaterale stat-til-stat bistandsavtaler.

En global valutaavgift på 0,005 prosent kan gi en inntekt på 200 milliarder kroner per år. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å få tilstrekkelig oppslutning om en mulig avgift på internasjonale valutatransaksjoner. Slik kan vi få finansiert globale behov som ikke har opphav i enkeltland, slik som smittsomme sykdommer og grenseoverskridende miljøutfordringer.

Rettferdig fordeling har til en viss grad fått innpass i blant annet FN og Verdensbanken. Til og med økonomene i IMF erkjenner nå at økonomisk vekst alene ikke avskaffer fattigdom. Vi må få denne erkjennelsen til å spre seg mye raskere.

Regjeringen vil bruke vår stemme og våre penger i FN og finansinstitusjonenes styrer til å fremme inkluderende grønn vekst og rettferdig fordeling av muligheter og fordeling av inntekter og ressurser. Regjeringen vil invitere til en vennegruppe med utvalgte land for aktivt å fremme rettferdig fordeling på den internasjonale arenaen.

Samtidig er det økende forståelse av at kvinners seksuelle og reproduktive er ikke bare en rettighet for kvinner, men en forutsetning for bred økonomisk utvikling for hele samfunnet. Også i dette spørsmålet vil Regjeringen bruke FN og utviklingsbankene for å oppnå mer rettferdig og helhetlig utvikling i fattige land.

Korrupsjon og skatteunndragelser skaper fattigdom og urettferdig ulikhet, og er et ran mot fellesskapet i fattige og rike land.

Nærmere 1000 milliarder dollar går ulovlig ut av utviklingsland, et beløp ti ganger størrelsen på all internasjonal bistand inn til disse landene. Tenk på hvor mange skoler og sykehus vi kunne bygget for de pengene.

Skatteparadisenes hemmelighold gjør skatteunndragelser lettere. Om lag en tredjedel av verdens stater tilbyr banker, postbokser og fiktive kontorer som brukes kynisk til å skjule aktiviteter i andre stater. Sinnrike og intrikate kjeder av selskaper kan gjøre det bortimot umulig å avsløre ulovligheter og finne ut hvem som står bak.

Verden mangler rettslige bindene regler for åpenhet om pengeoverføringer mellom land. Norge vil derfor ta initiativ til et internasjonale bindende regelverk som sikrer økonomisk åpenhet, for eksempel gjennom en egen åpenhetskonvensjon.

Den andre store nyheten i arbeidet mot skatteparadiser og skatteunndragelser er at Norge skal støtte utviklingen av en ny åpenhetsgaranti. Denne garantien skal kunne brukes av myndighetene i fattige land for å sikre at relevant informasjon fra selskaper blir gjort tilgjengelig for myndighetene. I dag stopper som regel skattemyndighetenes innsyn når pengene fra selskapets aktivitet forlater landet.

Åpenhetsgarantien skal hjelpe skattemyndigheter. Når for eksempel mineraler fra gruveindustri selges, skal skattemyndigheter kunne følge salget fra utvinningslandet, via underselskaper i flere land, også skatteparadis, og helt fram til første mottaker utenfor selskapsgruppen.

Jeg vil utfordre norsk næringsliv og norske aksjonærer til å bidra i arbeidet for mer åpenhet. Norsk næringsliv og norske aksjonærer kan fremme åpenhet i sin virksomhet, samt å støtte det voksende internasjonale kravet om mer økonomisk åpenhet. Sammen kan vi få en slutt på hemmelighold og tilsløring.

Jeg nærmer meg slutten – og hovedpoenget.

På bildet bak meg her, har vi Joan Jara. For to måneder siden sto jeg på et stadion i Santiago med henne. Hun fortalte meg historien jeg har hørt så mange ganger før. Om håpet som ble knust i 1973. Om Augusto Pinochet sitt militærkupp mot demokraten Allende. Om hvordan hennes elskede mann Victor Jara ble torturert og drept. Når man står sammen med ofre for tortur og diktatur – da kjenner man ekstra sterkt at man er demokrat.

Vi etterlyser en politikk for rettferdig fordeling i utviklingslandene.

For at folk skal få det bra, er det lurt at de har mulighet til å fremme sine egne interesser. Vi må også ha rettferdig fordeling av makt – vi ønsker demokrati og folkestyre.

Fordi rettferdig fordeling av penger ikke kommer av seg selv—men som et resultat av interessekamp og politiske prioriteringer.

Skal de være villige til å erklære sine inntekter og betale skatt, må de ha tillit til myndighetene som forvalter denne skatten.

I utviklingspolitikken møter vi på dilemmaer. I en del fattige land er den demokratiske utviklingen skjør, og opplever tilbakeslag.

Vi opplever dilemmaer. Når skal vi slutte å gi. Fortjener ikke fattige mennesker støtte selv om deres ledere er autoritære? Og motsatt: kan bistanden vår styrke makten til regimer som utvikler seg i negativ retning.

Regjeringen vil legge større vekt på menneskerettigheter og demokratiets utvikling når vi bevilger bistand. Vi vil prioritere stat-til-stat samarbeid med land som har en positiv utvikling innen demokrati og menneskerettigheter over tid.

Regjeringen vil støtte opp om demokratiske støttespillere og menneskerettighetsforkjempere innenfor sivilsamfunn, akademia og media. Kirker og andre religiøse grupperinger utgjør i mange sammenhenger en sterk demokratisk kraft.

Arbeidet for kvinners politiske deltagelse vil være særlig sentralt. Regjeringen vil også øke støtten til demokratiske organisasjoner og sosiale bevegelser av og for barn og unge.

Jeg er overbevist om at den veien ut av fattigdom går gjennom en mer rettferdig fordeling av makt og penger. Derfor denne meldingen - og derfor er jeg så stolt og glad for å være sammen med dere her i dag.