Mali og norsk engasjement

Sjekkes mot framføring

Ine M. Eriksen Søreide (H):
Mitt spørsmål går til utenriksministeren. Regjeringa varslet på mandag at den vil vurdere å støtte en FN-operasjon i Mali dersom Sikkerhetsrådet oppretter en slik styrke, og at et eventuelt norsk bidrag vil prioriteres der framfor i EU-oppdraget EU Training Mission. Den er nå under oppbygging, og noen nærmere begrunnelse for denne vurderinga ble ikke gitt. Opprettelsen av en FN-operasjon vil eventuelt finne sted gjennom å omgjøre det afrikanskledede Afisma til en FN-styrke når situasjonen tillater det. Det er fortsatt uklart når et eventuelt vedtak vil kunne fattes. I mellomtida skal sikkerhetsrådsresolusjon 2085 gjennomføres, som da er mandatet for Afisma. Hvilke politiske og operative vurderinger er det som ligger bak regjeringas beslutning om å prioritere en mulig framtidig FN-operasjon framfor en EU-misjon som vil kunne være raskere på plass? 

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg vil begynne med å understreke at det inntil forrige uke lå an til, som representanten Eriksen Søreide også påpeker, at det skulle bli en ren afrikansk styrke, Afisma (African-led International Support Mission to Mali) , som skulle stå for sikkerheten i Mali ute i felt, mens det i tillegg skulle være en liten treningsmisjon for langsiktig opplæring av maliske sikkerhetsstyrker. Det er to forskjellige oppdrag. Om vi skulle være med militært, var det bare én opsjon. Siden vi ikke er et afrikansk land, var det bare mulig å være med i EU-misjonen. I mine møter med min kollega Laurent Fabius i Paris for en uke siden, tok han opp at han ønsket å ta initiativet til, sammen med flere afrikanske land, at Afisma ble til en FN-styrke, slik at det kunne åpne for ikke-afrikanske bidrag fordi man kunne få FN-kommando og -kontroll, man kunne få FNs planleggingskapasitet og ikke minst den finansieringsmodell som gir automatisk finansiering så fort Sikkerhetsrådet har fattet et slikt vedtak.

Da kom vi i en ny situasjon, hvor vi måtte vurdere om vi først og fremst bør bidra gjennom FN, der vi er med, eller først og fremst bidra gjennom EU, som vi ofte gjør, men hvor vi tross alt ikke er med. Vi har merket oss at bl.a. Danmark har signalisert interesse for å prioritere å delta gjennom FN. Vi kommer til å gå i samtaler med dem om og hvorvidt vi kan gjøre noe sammen. Men vi mente det var unaturlig for Norge å delta både i en EU-operasjon og en FN-operasjon i samme land. Det tror jeg ville være å spre ressursene vel mye. Så er det slik at det er vanskelig å si mer om et eventuelt norsk bidrag til denne antatt kommende FN-misjonen fordi planleggingen nettopp ikke har kommet spesielt langt, men vi har signalisert en interesse for det, og vil også følge opp det overfor FN i New York og Frankrike og de andre initiativtakerne til at dette nå skjer. Dette skjer i nær forståelse med Frankrike, som spiller en særlig rolle her. 

Ine M. Eriksen Søreide (H):
Høyre er ikke nødvendigvis motstander av et eventuelt norsk bidrag i en FN-styrke. Det må vi i så fall vurdere når og om det kommer til Stortinget. Men jeg vil likevel peke på at det er store forskjeller mellom de to operasjonene. EUs treningsmisjon er jo et konkret og begrenset bidrag med en kapasitet vi har og som vi bruker i Afghanistan. Dette er noe vi kan – trening og opplæring er norske styrker gode på. Det vil også bli plugget enkelt inn i et nordisk bidrag sammen med våre nærmeste allierte, og det vil komme raskt på plass. Vi har også god erfaring med å opptre i EU-operasjoner tidligere gjennom Atalanta bl.a. Afisma er nettopp definert gjennom at det skal være en afrikansk operasjon gjennom Ecowas og AU. Vi er usikre på hvordan troppebidrag, kommando og kontroll vil se ut, og vi vet i tillegg at det er utfordrende med utforming av FN-mandater i disse operasjonene. Dette har vi sett i mange andre operasjoner.

Så spørsmålet er hvorfor man da eksplisitt velger bort en nordisk ramme, som er et mål for det samarbeidet vi har mellom nordiske land, og en begrenset og tilgjengelig kapasitet som vi kunne stille raskt?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg vil for det første si at i hvert fall på kartet vi har i Utenriksdepartementet, er Danmark også i Norden, så den nordiske rammen er mulig både gjennom FN og EU, mens Sverige og Finland ser hen mot EU-operasjonen. Jeg kan også formidle at jeg snakket med min svenske kollega, som uttrykte forståelse for at Norge gjorde dette valget – når den muligheten bød seg. Hva et norsk bidrag vil være, får vi komme tilbake til. Vi kommer tilbake til Stortinget på egnet måte når og hvis det måtte bli aktuelt. Det er avhengig av om FN etterspør kapasiteter vi har. Tanken har i mange år vært – dette har stått veldig sentralt bl.a. i Soria Moria-erklæringene og regjeringens politikk – at det er viktig å bidra både til regionale kapasiteter der konflikter skjer, det kan da bety Den afrikanske union eller Ecowas (Economic Community Of West African States), og også bidra til at FN blir styrket med bidrag fra vestlige land. Det som typisk da skjer, er at vestlige land ikke skal stille med store styrker av kompanier og bataljoner ute i felt, men med såkalte tilretteleggerkapasiteter eller «enabling»-kapasiteter. Det kommer vi tilbake til. Jeg mener det er politisk logisk å velge FN-operasjonen når vi har den opsjonen.

Ivar Kristiansen (H):
Jeg synes faktisk ikke utenriksministerens svar henger helt sammen, i alle fall ikke helt sammen med hans egen pressemelding for bare noen dager siden, der han uttaler om Mali: «Lokaladministrasjon og rettsstaten må gjenopprettes snarest mulig i frigjorte områder i Mali. Dersom lokalbefolkningen ikke opplever en slik utvikling, risikerer vi at områdene faller tilbake i islamistenes kontroll. Behovene er store og umiddelbare.» Jeg lurer på hva ordet «umiddelbar» betyr for regjeringen. Her kunne man ha deltatt i en EU- ledet operasjon som umiddelbart er klar. Man utelukker i alle fall ikke å delta i en FN-ledet/afrikansk aksjon som definitivt ikke umiddelbart klarer å være på plass. Er det ikke egentlig slik i denne saken at det kanskje var overveiende viktig å la SV få det avgjørende ord i dette spørsmålet?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
For først å svare på hva «umiddelbar» betyr, så betyr det «med en gang» for meg. Derfor har vi med en gang besluttet å bruke midler som bl.a. vil gå til oppbygging av lokal administrasjon, i tråd med vår spesialutsending Kai Eides funn da han for kort tid siden besøkte Mali for å se på umiddelbare behov. Verken EU-styrken eller Afisma er umiddelbart tilgjengelig, for begge er nå under oppbygging. Jeg tror opplæringen av maliske sikkerhetsstyrker kommer til å ta en del tid før den gir materiell effekt. Derfor er det slik at når Frankrike etter hvert trekker ned, er det Afisma eller den kommende FN-styrken som først vil gå inn. Det vil altså være den mest umiddelbare reaksjonen med effekt ute i felt, mens man da vil være et annet sted og trene opp maliske styrker. Selv om vi støtter Malis territorielle integritet, er det en del spørsmål knyttet til den nåværende maliske regjering – etter at det var militærkupp der i fjor – som gjør at det er en del av en helhetlig vurdering. Men vi støtter begge operasjonene og mener at det er urimelig å delta i to – og da velger vi FN.

Morten Høglund (Frp):
Da det på mandag ble kjent at Norge ikke ville delta i denne EU-styrken, var medieoverskriftene – og SV-ere lot seg intervjue om det – av den oppfatning at Norge nærmest ikke skulle delta i internasjonale styrker i Mali. Det ble i hvert fall solgt inn som en seier for SV. Her åpnes det, og utenriksministeren har åpnet, for en mulig norsk deltakelse – hvis det blir en FN-operasjon og så fremt vi har kapasiteter som passer. Er det regjeringens samlede holdning at man søker å få til et norsk bidrag, hvis det passer, i denne FN-styrken?

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Ja, det er definitivt regjeringens samlede syn. Det er et stort engasjement for Mali i alle regjeringspartiene. Norge har et langvarig engasjement i Mali, vi har en betydelig bistand, en rekke frivillige organisasjoner har vært engasjert, og det er et ønske om både å trappe opp den økonomiske bistanden og trappe opp aktiviteter til fred og forsoningstiltak. Det er også en vilje til å delta militært hvis vi har de riktige ressursene til å gjøre det. Som jeg nå har sagt flere ganger, er vi for at EU-operasjonen finner sted, og når det gjelder konverteringen av Afisma til FN, støtter vi Frankrike. Det var ingen tvil i min samtale med min franske kollega om at det Frankrike nå er aller mest opptatt av, er å få denne FN-styrken på plass. Dette har skapt en ny situasjon, og vi tok den inn i vår vurdering. Dette er ikke ett partis syn, det er regjeringens samlede syn.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, sa i runden her i stortingssalen etter statsministerens redegjørelse om terroraksjonen i Algerie, at Kristelig Folkeparti var kritisk avventende til et spørsmål om militære bidrag fra Norge i Mali. Vi tar derfor regjeringens beslutning til etterretning, og vi avventer et eventuelt videre utspill fra regjeringen når det gjelder bidrag til FN-styrken. Det vi er vel så opptatt av akkurat nå, er at vi må lære av den erkjennelse som vi etter hvert kom til etter å ha vært noen år i Afghanistan, nemlig at den humanitære og utviklingsmessige satsingen fra starten av i Afghanistan var for svak i forhold til det samlede mål vi hadde om å bekjempe Afghanistan som en slags trygg havn for terrorisme. Spørsmålet er hva vi har lært av det og hva regjeringen nå vil gjøre på den siden. 

Utenriksminister Espen Barth Eide:
Jeg er helt enig i Høybråtens vurdering på det punktet. Én lærdom tror jeg skal være at tiden for de store rent vestlige intervensjonene i ikke-vestlige land nå bør være over, og vi må satse på å bygge regionale kapasiteter og delta i regionale prosesser, f.eks. en FN-prosess med tungt regionalt afrikansk tilsnitt. Det andre er at vi må tenke at både humanitær bistand og langsiktig bistand skal inn fra første dag, og man må ha en nasjonal dialog, for spesielt i tilfellet Mali er det viktig at man nå får en bedre forsoning mellom tuaregene i nord og folkene i det sørlige Mali, slik at tuaregene er med og tar avstand fra de utenlandske islamistiske terroristene som har prøvd å kapitalisere på tuaregenes lokale kamp. Hvis man ikke nå får en utstrakt hånd fra Bamako til tuaregene slik at tuaregene har grunnlag for å skille seg ut fra Al Qaida-dominerte grupper, vil det ikke hjelpe med noen styrke, for da har vi et konstant og varig problem.