Utviklingen i Sahel og Norges deltakelse i FN-operasjonen Minusma
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Utenriksdepartementet
Stortinget, 14. juni 2013
Tale/innlegg | Dato: 14.06.2013
- I henhold til sikkerhetsrådsvedtaket, kan FN ta i bruk alle nødvendige midler for å beskytte sivile og støtte maliske myndigheter på følgende områder: Å stabilisere situasjonen – særlig i nord, styrke statsadministrasjonen, legge til rette for humanitær innsats, beskytte kulturminner, og straffeforfølge krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, sa utenriksminister Espen Barth Eide i sin del av redegjørelsen for Stortinget.
Redegjørelse av utenriksministeren, forsvarsministeren og utviklingsministeren om utviklingen i Sahel og Norges deltakelse i FN-operasjonen MINUSMA, for Stortinget 14. juni 2013.
Sjekkes mot fremføringen
Utenriksminister Espen Barth Eides redegjørelse:
Jeg vil takke for anledningen til å gi en gjennomgang av situasjonen i Sahel-regionen.
I store deler av Afrika har utviklingen de siste årene gått i positiv retning. I mange land styrkes demokratiske institusjoner og styresett. Det er tydelige fremskritt innen helse og utdanning, og en rekke land i Afrika opplever betydelig økonomisk vekst. Den afrikanske union, AU, spiller en viktigere rolle enn for bare få år tilbake. Det gjelder organisasjonens håndtering av kriser og konflikter, så vel som fremme av demokratiske prinsipper og økonomisk og politisk integrasjon.
Antallet konflikter i Afrika har gått ned. Befolkningene i mer enn 90 pst. av de afrikanske landene har siden år 2000 kunnet leve i fred. Vi har all grunn til å glede oss over disse utviklingstrekkene, som særlig er fremtredende i Afrika sør for Sahara.
Samtidig finnes det områder hvor utviklingen går i klart negativ retning. I Nord-Afrika gjennomgår en rekke land omfattende omveltninger etter den såkalte arabiske våren. Mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara ligger Sahel-regionen – som utgjør beltet rundt Sahara-ørkenen og inkluderer Senegal, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger, Nigeria, Tsjad, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djibouti og Somalia. Regionen preges av spenninger, hyppige matvarekriser og svakere økonomisk og sosial utvikling enn andre steder på det afrikanske kontinentet.
Problemene har tiltatt kraftig de seneste årene, i noen grad som en følge av omveltningene lenger nord. Kriminelle nettverk styrkes, særlig innen narkotikatrafikken. Ulike opprørsgrupper blir stadig mer aktive. Alt dette skjer i en region der grensene mellom land og folk er trukket i sand.
Dette regionale perspektivet må vi ha med oss når vi starter vårt engasjement i Mali. For selv om Mali fremstår som selve episentret i den pågående konflikten, er det umulig å se landet isolert fra utfordringene og spenningene i regionen omkring.
I Libya er situasjonen uoversiktlig. Opprørsgrupper opererer fortsatt ut fra områder sør i landet, utenfor libyske myndigheters kontroll. I Tunisia gir fremveksten av fundamentalistiske krefter grunn til bekymring. I Algerie ble vi selv rammet av det dramatiske terrorangrepet i In Amenas. I Niger, Malis naboland, har det de siste ukene vært flere angrep som gir grunn til uro og frykt for spredning av konflikten.
Lenger sør, i Nigeria, gjennomfører den militante gruppen Boko Haram stadige angrep, som har medført unntakstilstand i de tre nordlige provinsene. I hele Sahel-regionen har nettverk som sympatiserer med Al Qaida, fått sterkere fotfeste – og dette i en region med svake, nær sagt oppløste, eller rett og slett ikke-eksisterende, statsstrukturer og porøse grenser.
Den uløste konflikten om Vest-Sahara og ustabiliteten i Sahel skaper dessuten økende frustrasjon og sårbarhet blant unge i flyktningleirene i Algerie. FNs generalsekretær har nylig uttrykt uro over dette. Norge støttet en utvidelse av mandatet til FN-operasjonen MINURSO, United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara, til å omfatte menneskerettighetsovervåking i neste mandatperiode, men dette lyktes dessverre ikke. Vi støtter opp om FNs arbeid for en forhandlet løsning på konflikten, og vi mener at det internasjonale samfunn må stå samlet i sitt press på partene for å oppnå en politisk løsning.
Det er i hele dette regionale politiske landskapet at konflikten i Mali må løses – og forstås.
Jeg har ved ulike anledninger redegjort for noen hovedtrekk ved konflikten, som f.eks. i den utenrikspolitiske redegjørelsen den 12. februar i år.
La meg understreke noen hovedtrekk:
Det som tilsynelatende var et fungerende demokrati i Mali, falt sammen etter militærkuppet i mars 2012. Kuppet var et resultat av at flere opprørsbevegelser – med svært ulike målsettinger – hadde tatt kontrollen over nordlige deler av landet. Mali hadde i lengre tid hatt regionale spenninger og ikke tilstrekkelig inkludering av befolkningen i nord. Nå sto myndighetene i hovedstaden Bamako overfor trusler om løsrivelse og innføring av et fundamentalistisk, islamistisk styre.
Det avgjørende vendepunktet kom da franske styrker den 11. januar i år grep inn. De stanset opprørernes fremrykking sørover, og frigjorde deretter det aller meste av territoriet som opprørerne kontrollerte. Intervensjonen fikk bred politisk tilslutning, i både Mali og i det internasjonale samfunnet. Frankrike fikk også god militær støtte fra afrikanske styrker, i første rekke fra Tsjad. Styrker fra andre afrikanske land ble utplassert innenfor rammen av en afrikansk operasjon, AFISMA, som står for African-led International Support Mission to Mali.
AU og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS gjorde det imidlertid raskt klart at AFISMA ville ha behov for støtte fra det internasjonale samfunn. Den 25. april i år vedtok FNs sikkerhetsråd derfor enstemmig å opprette en FN-operasjon – MINUSMA – med et robust kapittel VII-mandat. MINUSMA står for United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali. Den nylig publiserte forhåndsrapporten om Mali fra FNs generalsekretær til Sikkerhetsrådet legger til rette for at såkalt «rehatting» av MINUSMA – altså operasjonsstart – vil skje den 1. juli, som planlagt.
Dette FN-engasjementet vil gjøre det mulig å sikre både finansiering og viktige militære komponenter, som AFISMA ikke hadde til rådighet. I henhold til sikkerhetsrådsvedtaket, kan FN ta i bruk alle nødvendige midler for å beskytte sivile og støtte maliske myndigheter på følgende områder:
- stabilisere situasjonen – særlig i nord,
- styrke statsadministrasjonen,
- legge til rette for humanitær innsats,
- beskytte kulturminner, og
- straffeforfølge krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Mandatet er med andre ord bredt. Det omfatter langt mer enn sikkerhetsrelaterte oppgaver, inkludert politiske oppdrag som støtte til avholdelse av valg og styrking av menneskerettighetssituasjonen.
Regjeringen prioriterer at Norge skal støtte opp om og delta i FNs fredsoperasjoner. I altfor lang tid har vestlige land overlatt hovedtyngden av dette ansvaret til land fra Asia, Latin-Amerika og Afrika, for selv å konsentrere seg om oppdrag i Afghanistan og Irak. Denne trenden ser imidlertid ut til å snu. Flere europeiske land viser nå interesse for å delta i operasjoner som MINUSMA.
Da vi mottok anmodningen fra FN om å delta i MINUSMA, besvarte vi denne positivt. Gjennom vår deltakelse søker vi å bringe konflikten i Mali inn på et bedre spor. Om dette lykkes, vil vi samtidig bidra til økt stabilitet i en sårbar region.
Norge vil delta med svært relevante militære kapasiteter, som er sterkt etterspurt, og der Norge har den ønskede kompetansen. Forsvarsministeren kommer nærmere inn på disse bidragene.
Vi har også meddelt FN at vi kan tilby politirådgivere, dersom et slikt bidrag er ønskelig, og vi har personell med de nødvendige kvalifikasjoner.
Regjeringen er opptatt av at MINUSMA, så vel som Malis egne styrker, opptrer på en måte som skaper tillit i befolkningen. Dette innebærer også å motvirke hevnaksjoner og andre overgrep, inkludert seksualisert vold.
Den internasjonale innsatsen er et nødvendig bidrag for å skape rom for en inkluderende politisk prosess. Men helt avgjørende er viljen blant Malis egne aktører til å møte utfordringene som forårsaket konflikten.
Malis interimsregjering må iverksette sitt politiske veikart, avholde valg snarlig og få på plass en ny regjering. Den må ha legitimitet i alle deler av landet. Dette er noe vi understreker i vår dialog med maliske myndigheter. Jeg møtte Malis utenriksminister for kort tid siden og snakket om nettopp dette.
For å sikre varig stabilitet må en inkluderende forsoningsprosess settes i gang. Det er behov for konkrete forsoningsprosesser med enkelte opprørsbevegelser og en langt mer omfattende nasjonal dialog, hvor samtlige folkegrupper er inkludert. I denne prosessen må også kvinner ha sin rettmessige plass, i henhold til kravene i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325. En egen kommisjon for forsoning er nå opprettet, og de første kontaktene mellom regjeringen i Mali og den tuareg-dominerte opprørsbevegelsen har funnet sted.
De legitime behov i befolkningen må imøtekommes, særlig i nord. Samtidig er det viktig å forhindre en situasjon som kan lede til en fragmentering av landet. Dette kan få farlige konsekvenser også utenfor landets grenser. Dette gjelder både Mali og nabolandet Niger, som er spesielt sårbart. Norge ønsker å utvide innsatsen i begge landene gjennom bistand til å styrke landenes institusjoner, stimulere til utvikling, og dermed svekke faren for spredning av åpen konflikt i hele regionen.
Vi vil derfor også styrke den politiske kontakten med øvrige land i regionen – særlig Algerie, Marokko og Libya i Nord-Afrika og Nigeria og Ghana i Vest- Afrika. Siktemålet med dette er todelt: Å videreutvikle de bilaterale forbindelsene og få til en løpende vurdering av utviklingen og hvilke bidrag Norge til enhver tid kan gi. Bedre grensekontroll er én sentral og særdeles vanskelig utfordring.
Jeg vil understreke hvor viktig det er at vi gir vårt bidrag til å styrke afrikanernes egne institusjoner – i særdeleshet Den afrikanske union. Dette la jeg vekt på under AUs toppmøte for tre uker siden som markerte at det var 50 år siden organisasjonens forløper OAU, Organisasjonen for afrikansk enhet, ble opprettet. AU vil være en viktig aktør i Mali, sammen med FN og ECOWAS.
Å fatte en beslutning om å delta i en internasjonal operasjon, er en viktig beslutning. Det er også en krevende beslutning. Vi må ha klart for oss: Hvorfor skal Norge bidra i Mali? Hva hadde konsekvensene vært om det internasjonale samfunnet forholdt seg passivt?
Det er, slik jeg ser det, fem grunner til det norske bidraget.
For det første: Det berører sentrale mål i norsk utviklingspolitikk – bekjempelse av fattigdom og utvikling av demokratisk styresett.
For det andre: Dersom vi taper kampen mot narkotikatrafikk og annen organisert kriminalitet i denne regionen, vil spesielt europeiske land merke virkningene.
For det tredje: En vedvarende og forsterket uro i regionen vil øke presset av folk som søker seg nordover på leting etter en bedre fremtid.
For det fjerde: Næringsengasjement i regionen vil bli mer sårbart dersom terrorbevegelser får ytterligere fotfeste.
Til sist: Vi må hindre en destabilisering av hele regionene. Dette regionale perspektivet er derfor utgangspunktet for et bredt, norsk engasjement i Mali.
***
Utenriksminister Espen Barth Eides sluttinnlegg:
La også meg uttrykke stor tilfredshet med at vi har hatt en både god og grundig debatt, og at det er full enighet og støtte fra samtlige partier. Det er, som forsvarsministeren sa, svært viktig, ikke minst for de menneskene vi nå skal sende ut i noe vi alle vet er et krevende, men riktig og viktig oppdrag.
Jeg tror at det at vi er til stede her, mine to statsrådkolleger og jeg, og at vi legger vekt på helheten – forsvar, utvikling, utenriks – er veldig tydelig reflektert også i hvordan FN setter sammen denne operasjonen. Det er jo, som det har vært sagt, samspillet mellom politiske tiltak for forsoning, statsbygging, bygging av rettsstat, utviklingstiltak og det å skape sikkerhet – på kort sikt, men også på lengre sikt – det er der løsningene, både på Mali og Sahel-regionens konflikter, må ligge.
Jeg har lyst til å trekke fram at all erfaring tilsier at i slike sammensatte, komplekse, helhetlige FN-operasjoner, betyr ledelsen svært mye. Man kan ha så mange strukturer man vil, men har man dårlig ledelse, så hjelper det ikke. I dette tilfellet vil jeg i denne sal si at jeg tror FN har valgt en meget god leder, en god SRSG – spesialrepresentant for generalsekretæren. Jeg kjenner Bert Koenders fra Nederland meget godt gjennom mange års samarbeid. Han har vært utviklingsminister, og han har vært utenrikspolitiker i mange år i det nederlandske parlamentet. Han var aktivt involvert i det nederlandske parlamentets høring om Srebrenica-massakren, så han vet mye om FN-operasjoner, også historisk, om hvordan det har gått galt i noen operasjoner, og om hvordan man forhindrer det. Han har også jobbet i EUs utenrikstjeneste, nettopp med helhetlig tilnærming til konflikter. Jeg tror vi har en meget god person, og han er til overmål sosialdemokrat.
Så har jeg lyst til å si litt om tidsperspektivet – det ble etterlyst. Jeg tror vi skal være klar over at det å løse utfordringene i Mali og Sahel kommer til å ta mange år. Vi vil være til stede gjennom utviklingstiltak og politisk nærvær i mange år fremover. Tidsavgrensningen er jo for det militære bidraget. Jeg tror det er viktig at vi setter en klar tidsavgrensning, og så får man heller fornye den når tiden måtte være inne.
Men jeg vil minne om at vi nettopp i Malis nabolag i Vest-Afrika har sett vellykkede FN-operasjoner som har blitt startet, gjennomført, og avsluttet med hell – i motsetning til mange andre steder i verden. Jeg har lyst til å minne om at vi i Liberia og Sierra Leone, rett før Afghanistan-krigen, så noen av de blodigste og meste grusomme konfliktene i nyere internasjonal historie. FN gikk tungt inn. FN hadde store fredsbevarende operasjoner. De gjennomførte sine oppdrag, og de trakk seg ut. Nå er det jo ikke slik at alle problemene i Liberia er løst, men jeg har ved selvsyn kunnet konstatere at det er betraktelig bedre enn det var da krigen var slutt, nettopp fordi man har hatt et langsiktig perspektiv, men også at FNs militære bidrag kjenner sin besøkelsestid.
Jeg mener at det å ha et klart og tydelig mandat alltid er bra. Det var noen kommentarer til det også, at mandatet på en måte var for tydelig og for klart. Nei, det er alltid bra. For det å ha en slags maktreserve, det at man har en evne til å eskalere maktbruken, det kan være nettopp det som skal til for at man ikke trenger å gjøre det. For man har altså en autoritet i at man har en robust makt, og det er noe av det man har lært fra grundige studier av tidligere operasjoner.
Jeg vil avslutte med å si at det for regjeringen er svært viktig at vi deltar direkte i FNs operasjoner. Blå hjelm har betydning. Det er riktig, som lederen av utenriks- og forsvarskomiteen sa, at det å stille opp for FN via en regional organisasjon som NATO, det er like legitimt, det er like bra. Vi har stått tungt og samlet opp om operasjonen i Afghanistan, og der vil vi fortsatt være i flere år fremover. Men det er også slik at vi må erkjenne at vi og mange andre vestlige land har glimret med vårt fravær i alle de andre operasjonene som vi har latt land i Afrika, Latin-Amerika og Asia ta alene. Jeg gleder meg stort over at vi ser at vi nå kan bidra til det som faktisk er en trend; at vestlige land nå i økende grad ønsker å bidra direkte i FNs operasjoner. Jeg tror at land av vår type har noen særskilte kapasiteter, ikke på alle mulige områder, men på noen av de områdene som må til for at helhetlige operasjoner og militære operasjoner blir satt sammen med kapasiteter som gjør at helheten blir mer enn summen av delene. Det er akkurat det vi gjør her, og derfor tror jeg at det at vi nå igjen kan delta i en «blå hjelm»-FN-operasjon er noe vi skal se på som en meget positiv utvikling.
***
For alle de øvrige innlegg: http://www.stortinget.no/