Utviklingen i Sahel og Norges deltakelse i FN-operasjonen Minusma

Sjekket mot fremføring

President, 

Som utenriksministeren var inne på i sitt innlegg, så har Sahel-regionen i mange år hatt uoversiktlige grenser, mye smugling av narkotika og mennesker, fattigdom, og matvarekriser som forsterkes av klimaendringene.

I tillegg har kampen om ressurser og rettigheter skapt konflikter mellom befolkningsgrupper i flere land. I både Mali og Niger har vi sett opprør blant tuareg-folket.

I denne ustabile regionen, preget av politisk uro og stadige militærkupp, kunne Mali vise frem 20 år med en bra demokratisk og økonomisk utvikling. Valg ble holdt regelmessig og - ikke minst - fredelig. Fattigdom ble redusert, og landet klarte å begrense skadene av tørkeperioder.

Men på tross av denne gode utviklingen så var Mali fortsatt sårbart. Klimaendringer gjorde at matvarekriser kom oftere enn før. Økende ustabilitet i grenseområdene mot Nord-Afrika, og økende korrupsjon internt i Mali, var òg med på å undergrave den positive utviklingen. Styresettet viste seg å være for svakt.  Det sittende styre er en overgangsregjering, men kupplederne har fremdeles mye innflytelse. Styret mangler legitimitet og har til nå ikke vist tilstrekkelig handlekraft.

Krisen i Mali er først og fremst en politisk krise. Den krever politiske løsninger. Når de nordlige områdene i landet blir mer stabile, er det viktig at overgangsregjeringen raskest mulig blir erstattet av legitime folkevalgte myndigheter. Presidentvalget holdes om seks uker, den 28. juli, og valget må være så inkluderende som mulig for at den nyvalgte presidenten og regjeringen skal ha sterkest mulig legitimitet og folkelig støtte. En høy valgdeltakelse vil dessuten være bra og viktig for den videre forsoningen som må skje. Norge legger stor vekt på å støtte den politiske prosessen og derfor har vi bevilget 40 millioner kroner til FNs valgfond for valgprosessen i Mali.

Tuareger og andre folkegrupper i nord har i mange år blitt marginalisert og undertrykket. Nå må de bli inkludert i en bred politisk prosess. Deres rettigheter og krav må bli behandlet seriøst. Dette blir en hovedoppgave for en folkevalgt president og en ny regjering. Malis regjering har opprettet en kommisjon for dialog og forsoning med sikte på å innlede en dialog.

Samtidig må Malis nye, folkevalgte regjering sørge for en bedre styring av statsapparatet. Myndighetene må sørge for at hæren er under sivil kontroll; styrke demokratiske institusjoner og rettsstaten; bekjempe korrupsjon. Og forbrytelser begått under konflikten må rettsforfølges.

Disse store utfordringene krever støtte og bistand fra det internasjonale samfunn. FNs spesialrepresentant vil spille en viktig rolle her.

Og så må den nye regjeringen starte det store, tunge arbeidet med gjenoppbyggingen og gjenopptagelsen av grunnleggende tjenester for befolkningen i de konfliktrammede områdene. Helse- og utdanningsinstitusjoner ligger i ruiner, det samme gjør vannforsyning etter opprørernes ødeleggelser. Økonomien er kraftig svekket.

Det er mye oppmerksomhet i utlandet rundt krisen og konflikten i det nordlige Mali. Men for millioner av mennesker i hele Mali vil hovedbekymringen fortsatt være matvarekrisene som kommer stadig oftere, kronisk underernæring, og sykdommer som malaria. I tillegg kommer fattigdom, og mangel på helse og utdanning, særlig for jenter og kvinner.

Situasjonen i Mali er nedslående. Oppgavene er enorme. Mali trenger all mulig bistand og støtte fra hele det internasjonale samfunn. Også fra Norge. Norge har vært engasjert i Mali siden 1980-tallet gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen, Care og Tørrlandskoordineringsgruppene. Deres innsats, hovedsakelig i nord, har vært av stor verdi for befolkningen i Mali. Kirkens Nødhjelp var sentral i fredsprosessen som avsluttet «tuaregopprøret» på midten av 1990-årene. Vi vil fortsette å arbeide gjennom disse gode kreftene.

Sammen med andre givere, frøs Norge utviklingssamarbeidet med myndighetene i Mali etter militærkuppet i mars i fjor. Nå tar vi gradvis opp igjen dette samarbeidet. Det gjelder i første omgang to programmer for matsikkerhet i områder som er særlig utsatt for tørke.

Sammen med FN og andre givere, vil vi vurdere også andre tiltak for å styrke styresettet og utviklingen av demokratiet. Vi vil fortsette å jobbe spesielt med kvinners rettigheter og deltakelse i utviklingssamarbeidet i Mali. Vi vil bidra til at kvinner får delta i de kommende politiske prosesser og den kommende fredsbevarende operasjonen.

Jeg deltok på den internasjonale giverkonferansen for Mali i mai. Der lovet verdenssamfunnet nærmere 25 milliarder kroner i bistand til Mali i de neste to årene. Dette er et klart uttrykk for internasjonal solidaritet med Mali, og en anerkjennelse av landets betydning for stabiliteten og sikkerheten i hele Sahel-regionen.

Norge vil bidra med nye 80 millioner kroner i utviklingsbistand. Dette kommer i tillegg til de 104 millioner kroner som er bevilget hittil i år til humanitær bistand for hele Sahel-regionen, med vekt på Mali.

Samtidig gjorde giverne det klart på giverkonferansen at man nå ikke er tilbake til «business as usual». Valgene er viktige, men de vil ikke løse problemene alene. Giverne stiller derfor klare krav til den kommende president og regjering om politiske reformer, bedre styresett, og en forsterket innsats for fred og forsoning i det nordlige Mali. Vi vil følge dette nøye i tiden som kommer. 

Særlig er det viktig med reell fremgang i forsoningsprosessen som har kommet for kort. Her har den sittende regjering et stort ansvar, og det samme vil en ny folkevalgt regjering få. Det trengs en reell forsoning for at over 400.000 flyktninger og internt fordrevne skal våge å vende tilbake til sine hjem.

Krisen i Mali er et symptom på de dypere problemene som hele Sahel-regionen og resten av Vest-Afrika sliter med. Det er mange svake stater styrt av kuppmakere, og demokratiet står svakt. I et slikt landskap er viktig at vi støtter nettopp demokratiske krefter som kan legge til rette for utvikling og stabilitet for befolkningen.

Og som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, henger utviklingen i landene i hele denne regionen sammen. Landene påvirker hverandre. Vi er derfor nødt til å se også utover Mali.

Niger er verdens minst utviklede land. Det har høy befolkningsvekst og blir rammet av stadig verre tørkeperioder. Nær ti millioner mennesker, hvorav 1,4 millioner barn, lider av matvare-usikkerhet i Sahel-regionen. Terrorangrepene for tre uker siden understreker hvor sårbart Niger er for truslene fra ande land i området.

Men Nigers valgte ledere har visjoner for utvikling og demokrati. I nært samarbeid med det internasjonale samfunn har de staket ut en kurs ut av fattigdommen. En positiv utvikling her vil ha positive ringvirkninger i regionen. Norge må bidra til dette. Vi vil derfor bruke omkring 52 millioner kroner i Niger i år gjennom FN og frivillige organisasjoner. Det meste skal styrke matproduksjonen og gjøre befolkningen mer motstandsdyktig mot stadige tørkeperioder. I tillegg vurderer vi nå andre muligheter for å støtte myndighetene innenfor styresett, helse og utdanning for jenter.

Til slutt vil jeg si at jeg helhjertet støtter at Norge nå bidrar til en fredsbevarende styrke i FN-regi i Afrika. Norske soldater i blåhjelm viser at vi er villig til å ta ansvar for internasjonal fred og sikkerhet på vegne av hele verdenssamfunnet. Vårt engasjement i Sahel må være langsiktig. Det vil ta tid å se resultater. Men vi vil raskt se de negative resultatene dersom vi lar være å handle.