Arbeidsplasser og rettferdig fordeling i utviklingsland

Norfunds motto er Skaper verdier – bekjemper fattigdom. Det er et godt motto som jeg stiller meg helhjertet bak. For verdiene oppstår jo ikke av seg selv—spesielt i noen av verdens mest krevende markeder. Verdiene skapes.

Og for å skape verdier—over alt, men ikke minst i utviklingsland—kreves en dristig visjon, sterk risikovilje, tålmodighet, og en over gjennomsnittlig porsjon arbeidslyst i hele organisasjonen.

Og det trengs kreativitet. Som da en butikkeier oppdaget til sin forferdelse at en konkurrent åpnet butikk rett til høyre for ham, med skiltet «best utvalg!». Som ikke det var ille nok, overtok enda en konkurrent butikken til venstre og satte opp skiltet «laveste priser!». Butikkeieren i midten holdt hodet kaldt og satte opp sitt eget skilt. «hovedinngang».

Visjon, dristighet, kreativitet, risikovilje og arbeidslyst—det har Norfund. Derfor skal Norfund være en organisasjon som jobber for både verdiskaping, fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling.

Og så er Norfund heldig med sin eier—som er det norske folk, representert ved Regjeringen—som stiller opp med investeringskapital og trekker opp et høyt ambisjonsnivå for fondet. Ambisjonsnivået vi setter gjelder ikke bare avkastningen, men ikke minst etikken og utviklingseffekten i investeringene. Og det skal vi fortsette med å gjøre.

Derfor vil vi sette i gang en studie nettopp for å komme dypere inn i dette spørsmålet: hvilke forutsetninger kreves for at investeringer skal kunne bidra til en positiv utviklingseffekt? Dette er noe som det er viktig at Norfund er med på å utvikle videre.

Markedssituasjonen, den makroøkonomiske utviklingen, og selve investeringene vet jeg at andre vil dekke i dag. Mitt lille bidrag innenfor disse 20 minuttene handler om hvordan det å skape verdier kan gi størst mulig utvikling.

Den tradisjonelle forståelsen av utvikling er først å skape, og så fordele. Det som populært ble kalt «trickle down». I utviklingslandene var tanken at verdier ble skapt noen steder i landet, økonomien som helhet kunne notere seg vekst, og så forplanter velstanden seg til resten av samfunnet, nærmest automatisk.

Akkurat som den engelske økonomen Adam Smith resonnerte på slutten av 1700-tallet, at markedets ‘usynlige hånd’ styrte økonomien og at regulering fra myndighetene derfor var unødvendig.

Men denne teorien, mine damer og herrer, trickle down—er jo komplett nonsense. Det er ikke mine ord, de tilhører amerikaneren Joseph Stiglitz som fikk Nobelprisen i økonomi i 2001.

Stiglitz er kjent for sin forskning nettopp på når markedsøkonomien ikke fungerer.  Han fikk prisen, sammen med to andre økonomer, for sin forskning på såkalt asymmetrisk informasjon i markedet. De viste at forbrukerne ofte ikke gjorde lønnsomme valg, fordi forbrukere ofte er dårlig informert. De som har informasjonen, misbruker den til egen fordel. Stiglitz tenkte spesielt på utviklingsland da han skrev om dette.

I utviklingslandene er det mange eksempler på at markedsøkonomien ikke fungerer. Stortingets opprettelse av Norfund i 1997 er selvsagt en konsekvens av dette: hadde norske investorer alltid gått foran for egen maskin, hadde på mange måter Norfund vært unødvendig.

Det er ofte slik at når vi ikke ser markedets usynlige hånd, er det fordi den ikke finnes. Og da trenger vi fellesskapets veiledende, hjelpende hånd for å bidra til en positiv utvikling. Det er dette vi bruker Norfund til.

Afrika har 11 av verdens 20 raskest voksende økonomier. Dette innebærer et nytt næringslivsnærvær i Afrika, også Norsk. Norfund er det viktigste utviklingspolitiske instrumentet for Regjeringens satsningen på næringsutvikling.

Men vi ser dessverre fortsatt at land som har økonomisk vekst, ofte ikke lykkes i å utrydde fattigdom. Velstanden sprer seg ikke så automatisk som vi trodde for noen tiår tilbake. Det gjør heller ikke informasjonen. Faktum er at 70 prosent av verdens fattigste lever i stadig mer avanserte økonomier—etter hvert i middelinntektsland. Ikke fordi de har flyttet, men fordi landene har utviklet seg samtidig som inntektene er skjevt fordelt.

I noen tilfeller er detteland som selv gir bistand til enda fattigere land.

Så kampen mot fattigdom i dag er en kamp for en mer rettferdig global fordeling av godene. Mellom og innad i land.

Hvorfor fører ikke veksten i økonomien automatisk til en jevnere velstandsøkning i samfunnet? Jo, av to viktige grunner:

For det første: for mye av verdiene som skapes forsvinner ut av landet. Illegitim kapital ut av utviklingslandene er faktisk 10 ganger større enn den samlede bistanden inn i utviklingslandene. Finanskrisen for fem år siden har lært oss hvor store verdier som kan skusles bort i spekulasjon, eller gjemmes vekk i skatteparadiser. Verdier som vanlige folk har skapt, ofte ved hardt arbeid over mange år, kan forsvinne i løpet av sekunder i hendene på uansvarlige spekulanter.

Det er dypt urettferdig, og må bekjempes. Og det tar vi mål av oss å gjøre.

Verdiene som blir igjen i landet blir ikke fordelt likt til alle. Også dét er urettferdig.  Like ille er det at autoritære styresett hemmer økonomisk vekst: det fins forskning som viser at demokrati i snitt medfører omtrent én til halvannen prosent ekstra vekst per innbygger i et lands bruttonasjonalprodukt.

Ikke bare er demokrati rettferdig, men det fremmer vekst også.

For å sette et norsk og internasjonalt søkelys på det som er i ferd med å skje, la jeg og regjeringen frem stortingsmelding 25 i april i år, kalt «dele for å skape». Hovedpoenget er at utviklingslandene må ha gode systemer for å holde på verdiene som blir skapt i landet, og de må fordele disse verdiene rettferdig for å stimulere til størst mulig og bredest mulig vekst videre.

For vekst trengs, og vi ser det tydeligst i de fattigste landene.

Og på Stortinget påpekte en samlet utenriks- og forsvarskomite, etter å ha behandlet denne stortingsmeldingen, at «små forskjeller er en forutsetning for et godt og rettferdig samfunn». Og alle vi som er oppvokst her i Norge kan jo legge til: selvfølgelig er det slik.

Hva betyr så dette for Norfund, som opererer både i utviklingslandene og i det globale finanssystemet på en og samme tid? La meg trekke frem fem ting: arbeidsplasser, skatt, demokrati, ren energi, og bekjempelse av skatteparadiser.

Først arbeidsplasser—trygge arbeidsplasser, med et anstendig lønnsnivå og godt arbeidsmiljø—for menn og kvinner.

Når økonomien vokser, må også arbeidstakere få ta del i veksten gjennom økte lønninger. Retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger er da avgjørende. Derfor er dette en rettighet som Norfund passer på i sine investeringer.

Fagorganisering kan bety forskjellen mellom liv og død. Jeg fikk en sterk påminnelse på dette da jeg besøkte et sykehus i Dhaka i Bangladesh i begynnelsen av juni, kort tid etter Rana Plaza-ulykken. Jeg møtte en ung jente med klart blikk som måtte amputere armen i ruinene for å komme seg løs.

Unge jenter, helt nede i 14-årsalderen, ble lemlestet for livet—og andre kolleger omkom i ulykken. Fordi uorganiserte arbeidere ikke kunne stå imot presset fra arbeidsgiverne om å vende tilbake til en arbeidsplass der gulv og vegger begynte å slå dype sprekker, og der andre arbeidere var blitt evakuert.

Menneskene manglet en stemme. Vår jobb, våre investeringer, må bidra til å gi folk en stemme til å si fra når noe er galt eller alvorlig. Da gir våre investeringer et positivt bidrag til utvikling.

Og derfor utvider vi i disse dager en avtale med Initiativ for etisk handel nettopp for deres arbeid i Bangladesh, men også i India, Vietnam og Kina. For dette er grunnleggende viktig: å være med på å gi en stemme til arbeiderne.

For det andre er det viktig at privat næringsliv i utviklingsland betaler skatt. Bare slik kan utviklingslandene frigjøre seg fra bistanden. Skatt kan betale utdanning og helsetilbud som gir mer kvalifiserte og friskere arbeidstakere, og dermed et godt grunnlag for videre vekst.

Og når skatteinntektene i bl.a. afrikanske land øker, må myndighetene være i stand til å holde på dem og forvalte dem riktig. Uten at pengene forsvinner i korrupsjon.

Derfor lanserte Norge i 2011 programmet Skatt for utvikling. Dette omfatter faglig samarbeid med skatteadministrasjoner i enkelte land, tre gjennom det norske Skattedirektoratet i Mosambik, Tanzania og Zambia.

Skattesjefen i Tanzania forklarte meg stolt hvordan de hadde mer enn fordoblet antallet skatteytere—folk som var registrert og som betalte skatt—og i tillegg hvordan skatteinngangen som prosent av BNP hadde gått opp. Det førte til vekst i utviklingslandet og til at de kunne dekke flere av sine egne utgifter.

En del flere land støtter vi gjennom Det internasjonale pengefondets (IMF) på området. Dette vil vi gjøre mer av—det legger et godt grunnlag for videre vekst i land som  fungerer, og som klarer å utnytte veksten til beste for hele befolkningen.

Derfor er det viktig at Norfund måler hvor mye skatt deres investeringer betaler inn til lokale myndigheter. I 2012 betalte bedriftene som Norfund hadde investert i, hele 4,3 milliarder kroner i selskapsskatt, avgifter, lisenser med mer til myndighetene. Jo mer jo bedre.

For det tredje—demokrati. Jeg vet selvsagt at skatt og omfordeling er innenrikspolitiske spørsmål i enhver stat. Skattenivå og –system blir bestemt ut fra lokale maktforhold. Når arbeidere vil organisere seg, og fremme sine interesser politisk, er de avhengige av et demokratisk styresett som lar dem gjøre det. Og som respekterer deres grunnleggende menneskerettigheter.

Menneskerettigheter og demokrati er enda viktigere premisser for norsk bistand enn tidligere. I land der myndighetene selv arbeider aktivt for demokrati, åpenhet og mer rettferdig fordeling, vil bistand gjennom myndighetenes institusjoner ha større effekt.

Betydningen av åpen informasjonsutveksling i et samfunn, og i en økonomi, var et sentralt moment i Joseph Stiglitz’ prisvinnende forskning.

I land som går i motsatt retning med hensyn til demokrati og åpenhet, må vi heller vurdere å samarbeide gjennom det sivile samfunn. Men et slikt samarbeid vil selvfølgelig være langt mer begrenset. Slike land vil aldri nærmere seg toppen i det norske bistandsbudsjettet. Da blir hele befolkningen skadelidende.

For det fjerde skal jeg snakke om energi. 1,3 milliarder mennesker har ikke tilgang til strøm, og hele 80 % av disse bor i Afrika sør for Sahara eller i India.

Derfor har ren energi for utvikling vært en av regjeringens tre hovedprioriteringer i utviklingspolitikken de siste årene.

Men bistandsbudsjettet i Norge er ikke i nærheten av å dekke behovet for investeringer i ren energi i utviklingslandene.  Bistandsbudsjetter fra hele verden er ikke i nærheten av å dekke behovet. I årene som kommer. Skal alle verdens fattige få lys i stua, må privat sektor enda mer på banen. Og der er Norfund helt sentral for oss og har gjort en god jobb.

La meg så si litt om hva Regjeringen gjør innenfor energiområdet:

•         I år gir vi omtrent 2,5 milliarder kroner til ren energi over bistandsbudsjettet. Det er mer enn noen gang før. Mye av dette går gjennom Norfund, som til sammen fikk overført 1,4 milliarder kroner.

•         Så har vi noe som heter Energy+. Det er et internasjonalt partnerskap som Norge har tatt initiativet til. Målet er å skaffe mer ren energi til befolkningen i utviklingslandene ved å produsere mer, og gjennom energieffektivisering. Og målet er nettopp å få privat sektor på banen: se til hva trengs—lån, garantier—for at privat sektor skal kunne planlegge langsiktig og investere. I år skal vi bruke anslagsvis 60 millioner kroner på dette.

•         Så er Norge med i FNs generalsekretær sitt initiativ, Sustainable Energy for All (SE4All), og bidrar med 30 millioner kroner frem til 2015. Her gjelder det samme målet—å utløse private investeringer. Generalsekretæren har gjort energi til en av sine hovedprioriteringer, med klar fattigdomsorientering.

•         Og så mener jeg at energi må inngå i det som skal komme etter FNs tusenårsmål, for de utløper allerede om to år. Det pågår en global konsultasjonsprosess om hva de nye målene skal være, og ett av elleve temaer er nettopp energi.

Vi har hatt konsultasjoner om dette i Norge, og det er helt avgjørende at vi klarer å holde på det partnerskapet for å få energi inn blant de nye utviklingsmålene. Fordi det fungerer på følgende måte:

De stedene der vi har samlet oss om mål, der klarer vi å mobilisere penger som kan være med å legge til rette for investerringer. I går besøkte jeg Lærdal industrier i Stavanger. De jobber for å få ned barnedødelighet. De sa at innenfor de områdene der fellesskapet—verdens land—er enige om nye utviklingsmål, de områdene er der vi lykkes best med vår innsats.

Avslutningsvis ønsker jeg å ta opp en tråd fra begynnelsen av min tale -nemlig ulovlig kapitalflukt ut av utviklingsland, og inn i skatteparadis. Dette verdensomspennende problemet er dessverre en del av den globale finansstrukturen som Norfund opererer i, og som Norfund derfor har høy bevissthet rundt.

Ulovlig kapitalflyt er ikke bare et hinder for utvikling—det truer stabiliteten i det globale finansielle systemet, vår sikkerhet, økonomiske effektiviteten ved åpne markeder, og i siste instans våre demokratiske verdier. Skatteparadiser er en forutsetning for organisert kriminalitet, handel med våpen, handel med narkotika, med mer.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på den destruktive rollen som skatteparadiser og hemmelighold spiller i dette systemet—det kjenner dere godt til. Spørsmålet er hvordan vi skal bekjempe det på en mest effektivt måte.

Finanskrisen har økt presset mot skatteparadisene, flere av dem gir nå mer innsyn og inngår avtaler om utveksling av skatteinformasjon. Da har vi fått bedre muligheter til å lykkes. Jeg skal si mer om bakgrunnen for dette:

-            Finanspolitisk press og budsjettunderskudd i mange land gjør myndighetene enda mer kritiske til skatteparadiser og skattemessige smutthull. Det er en ny vilje til å se på reglene som gjør at multinasjonale selskaper flytter overskudd rundt for å unngå skatt, lovlig eller ulovlig. OECD forbereder en handlingsplan—og Norge er pådrivere.

-            Statsminister Cameron satte handel, skatt og åpenhet øverst på G8-agendaen. Cameron arbeider også for åpenhet og effektiv regulering av finansiell sektor i Storbritannia. Det er viktig.

-            Den ene bankskandalen har etterfulgt den andre, knyttet til skatteunndragelse, manglende tiltak mot anti-hvitvasking, eller sanksjonsbrudd. Det ser ut til å være større vilje enn tidligere til å ta de store internasjonale bankene som bryter regler.

-            Den amerikanske Foreign Account Tax Compliance Act (FATCA) viser at automatisk utveksling av skatteinformasjon kan komme raskere enn vi trodde. Vi tar lederskapet og på FNs generalforsamling kommer vi til å løfte frem et initiativ for en åpenhetsagenda der vi prøver å få på plass internasjonale regler. Hvis vi lykkes, får vi en finanssektor i utviklingsland og industrialiserte land som er mye mer gjennomsiktig. Og Norfund skal spille en rolle i å bidra til dette.

Jeg vil avslutte med å si at Norfund er en ansvarlig investor i utviklingsland med høy kompetanse på internasjonal finans. Derfor sier jeg til Norfund: fortsett å levere varene innen fattigdomsbekjempelse, rettferdig fordeling og økonomisk vekst. Takk for oppmerksomheten.