Åpning av konferansen «Norge og det nye verdenskartet»

 

Basert på direkte avskrift av et lydopptak

Tusen takk skal du ha, Odd. Jeg må begynne med å gratulere deg, Åsmund, og Therese og alle som har jobbet med Refleks for veldig bra og viktig arbeid. Jeg er rett og slett mektig stolt over det UD har fått til på dette feltet. Som boken og tematikken i dag illustrerer har vi en verden i meget rask forandring.

Det er helt åpenbart at det stiller nye krav og nye utfordringer og at det åpner nye muligheter - og kanskje lukker noen andre - for norsk utenrikspolitikk.

I Norge er det bred enighet om hovedlinjene i utenrikspolitikken. Det pleide jo å være slik i gode gamle dager at så lenge man fra Stortingets talerstol en gang i året kunne si at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast, så pustet alle lettet ut og følte at det heldigvis ikke hadde skjedd noe dramatisk nå heller. Det er ikke lenger noe ideal å si at politikken ligger fast. Det er noen merkesteiner som alltid ligger der. For øvrig så vil politikken bli til i interaksjon med en verden i forandring.

Det er bra å være utenriksminister i et land hvor det er bred enighet om utenrikspolitikken. Men det er selvfølgelig også en innebygget risiko i det. For hvis enigheten blir så kompakt at det aldri er noen som mener noe annet, så vil man heller ikke få en dynamikk og bevegelse i tenkningen om utenrikspolitikken.

Derfor tok min forgjenger Jonas Gahr Støre initiativet til Refleks. Jeg mener det var et flott initiativ at vi også fra UDs side skulle engasjere, utfordre og lage arenaer for å møte det brede ordskiftet der ute. Det kan være i de akademiske fagmiljøene og det kan være i de frivillige organisasjonene; et ordskifte for alle som har meninger og er engasjerte. Det være seg studenter, skoleelever, ja alle - i en god norsk debatt om utenrikspolitikk. En debatt som ikke skulle dikteres av oss, men finansieres og tilrettelegges av oss. En debatt hvor innspillene skulle hentes inn fra et bredt miljø, og hvor det aldri var formålet at innspillene nødvendigvis skulle slutte opp om den utenrikspolitikk som til en hver tid ble ført. Vi tror det er bra å ha den debatten. Vi er glade for det som har oppstått gjennom de alt i alt omkring 100 debattmøtene som har funnet sted under Reflekstittelen. Det er vi stolte over. Nå skal vi prøve å oppsummere en del av det som har blitt diskutert. Uten at dette selvfølgelig er en tematikk som noen gang tar slutt, som man noen gang kan si at nå vet vi hvordan det er. Verden kommer til fortsette å endre seg.

Det som har vært et sentralt poeng for oss, og som jeg personlig er veldig opptatt av, er at vi skal prøve å skjønne at verden endrer seg ikke bare gjennom små justeringer, slik at det går i sirkel rundt det samme, men at vi lever midt oppe i en ganske grunnleggende transformasjon. Det er et tema jeg har vært opptatt av i mange år.

Også i mange år i Forsvarsdepartementet satte vi dette høyt på dagsorden. Vi lagde en Kinastudie i 2006 som konkluderte med at den viktigste endringen, hvis vi skal velge én, det er fremveksten av en ny stormakt - etter hvert supermakt - som Kina. Ikke bare hva som skjer i Kina, men hvordan det endrer maktforholdet i internasjonal politikk. Vi fulgte senere opp med en Indiastudie. Senere satte denne tenkingen sterkt preg på de to siste langtidsplanene for Forsvaret. Altså var den sikkerhetspolitiske filosofien som skal ligge til grunn for å forstå hvor vi står i verden, inne i noen viktige forandringer.

En av dem var at mens vi fra tidlig på 1990-tallet og inn på 2000-tallet forestilte oss at enhver fremtidig utfordring, trussel og sikkerhetspolitisk problemstilling ville oppstå ikke fra sterke stater, men fra svake stater. Problemet var ikke lenger sterke stater som vi var uenige med eller i konkurranse med, men stater i sammenbrudd. Hvor de fleste motstandere ville være asymmetriske så vi en slags struktur mot geopolitikken, i konkurranse mellom stater hvor det igjen var mulig se for seg at sterke stater var i sikkerhetspolitisk konkurranse med hverandre. Det var viktig å tilpasse verdensbildet til dette på det sikkerhetspolitiske feltet.

Parallelt med det kom initiativet i UD med Refleks, som hadde et enda bredere utenrikspolitisk tilfang. Og hvor litt av spørsmålet var; er det de normale krusningene på overflaten, er det de normale justeringene, småendringene vi snakker om, eller skjer det noe mer grunnleggende? Jeg tror det alltid er lurt med en dose realisme. Og da snakker jeg realisme også i mer statsvitenskapelig forstand. Også under troen på sterke institusjoner, normer og kjøreregler må det ligge en viss forståelse av hvordan makten i verden er fordelt. Det tror jeg man aldri kommer vekk fra. Det er iverfall mitt credo. De fleste av oss vokste opp i en verden som var bipolar (og det skal ikke forstås som en bipolar lidelse, men en verden som er delt mellom to maktsentra) inn i en periode på kanskje 15 år med en slags unipolar verden.

Vi kan sikkert fortsatt diskutere hvor unipolar den var, men det var i hvert fall én åpenbar supermakt. Og det var ganske åpenbart at Vesten hadde veldig mye av definisjonsmakten fra 1990 og fremover, frem til godt ut på 2000-tallet. Det var en annerledes verdensorden enn de fleste av oss hadde vokst opp med. Der er vår påstand som er reflektert i mange av kapitelene i boken at vi er allerede inne i noe annet, som ikke er noen todeling, som ikke er unipolar, men som er noe annet.

Og da går det en spennende diskusjon som faktisk er mer enn ord, som er ganske relevant: Er den verden vi er på vei inn i multipolar eller nonpolar?

Argumentene for en multipolar verden er at det vil etter hvert vil utvikle seg ulike maktsentra. Ikke nødvendig med lik størrelse, men som alle har en viss global relevans, kanskje fem-seks, for eksempel, som på 1800-tallets Europa. Internasjonal politikk vil bli til i samarbeid og spenning mellom disse.

Den alternative skolen er nonpolar. Den makt som de gamle stormaktene abdiserer fra, eller ikke lenger er i stand til å oppfylle, blir ikke nødvendigvis fanget opp av noen andre. Det blir altså verken én eller flere hegemonier. Det blir ingen som tar et systemisk ansvar. Det blir bare en sum av forskjellige bevegelser der ute.

Poenget er ikke så mye hva sannheten er, poenget er at man har en diskusjon om det, og en erkjennelse av den problemstillingen. Hva betyr det for mindre land? Hva betyr det for det multilaterale systemet? Hva betyr det for norsk utenrikspolitikk?

Hva med Norge? Vi har likt å si at vi har en liten åpen økonomi og er globalt engasjert. Nå må vi slutte å si at vi har en liten økonomi. Vi har faktisk en mellomstor økonomi. I 2011 var vi vel nummer 24 i verden, og selvfølgelig mye høyere hvis du slår alle EU-landene sammen til én økonomi. Noen mener at vi kanskje kommer til å bli verdens 22. største økonomi før det forhåpentligvis går nedover igjen.

Bare en liten refleksjon rundt dette fordi jeg ble spurt av Aftenposten om ikke jeg var bekymret for at vi ville falle på den rangeringen. Og jeg sa; det håper jeg da virkelig! For hvis Norge var nummer én så hadde jo resten av verden gått til grunne. Og da går vi til grunne ganske fort også fordi det vi driver med er jo å handle med utlandet. Det er fint å ha utlandet for Norge. Sannsynligheten er at det er omtrent så høyt vi kommer, og så vil du få et rask tilfang av stater som vi pleide å se på som store utviklingsland som nå er i ferd med å bli store og dominerende økonomier med globalt utsyn. Uansett er det fortsatt viktig at vi har en globalt orientert økonomi. Det er to viktige ting for utenrikspolitikere å ta med seg om norsk økonomi. Dette er også drøftet i spennende kapitler i boken med litt ulik tilslag. Det ene er at det er åpenbart riktig at vi også i fremtiden kommer til å handle mest med europeere. Vårt primære hjemmemarked har vi gjennom EØS, og vi kommer til å fortsette å handle med Norden og Tyskland, og tradisjonelle partnere, ikke minst fordi så mye av vår gasseksport går nettopp til Europa. Gass er i stor grad en regional vare, mens olje er en mer global vare. Det er en sannhet. Den andre sannheten er at vi kommer til å handle mer og mer med andre land. Norge er unikt godt plassert til å diversifisere økonomien bort fra tradisjonelle markeder og kompensere for svakhetene i de mer nærstående markedene, den økonomiske krisen i Europa, og handle mer ute i verden lenger vekk.

Først og fremst Asia, men også Latin-Amerika og Afrika. Vi har mye oppmerksomhet på den problemstillingen i UD, i Nærings- og handelsdepartementet og i Innovasjon Norge og i resten av det vi kaller virkemiddelapparatet. Hva betyr det for vårt system når det gjelder ren interessehåndtering i en omskiftelig verden?

Dette er litt med referanse til de som har lest hele boken, og ikke minst til Victor Normanns kapittel. Da er litt av poenget mitt at næringsfremme og interessehåndheving og økonomiske relasjoner til Europa det gjør vi i EØS. Det er vedlikehold. Den institusjonelle tilknytningen til en formalisert markedsadgang.

Det gjorde jeg så sent som i går på EØS-rådsmøtet [i Brussel]. Jeg bruker svært mye av min tid på EØS- og EU-relaterte saker. Det kommer vi til å fortsette å gjøre. Når Norge og norske aktører skal ut på et mer globalt marked, så må vi være til stede på en annen måte. For det er mer fremmede markeder. De er kulturelt forskjellig. De er for mange mer utfordrende. Styringsstrukturer og lovverk er mer forskjellig, mer uvant og krever mer støtte.

Det er ikke slik at når vi legger mer vekt på ikke-vestlige land, så er det ikke fordi vi har glemt Vesten. Men det er fordi vi stiller andre typer krav til myndighetenes oppbacking i de ikke-vestlige landene.

Så er det jo også slik at Norge er - og det mener jeg er en veldig god og solid tradisjon - sterkt engasjert i multilateral normutvikling. Vi er med og styrke multilaterale institusjoner, men også normative regimer.

Da er det helt åpenbart - og dette er jo en daglig erfaring - at vi er nødt til å finne nye partnere, jobbe på nye måter og på nye arenaer. De arenaene kan vi enten være med å skape, eller vi må gå inn i arenaer som allerede er der og lære oss å snakke språket. Da mener jeg ikke bare det verbale språket, men måten man diskuterer ting på i andre kontekster.

En beskrivelse som jeg støtter fra boken, i Ole Jacob [Sending]og Halvards [Leira]kapittel, er at verden blir mer regionalisert. Jeg tror også det multilaterale systemet vil være der, men det som virkelig vokser fram er regionale organisasjoner. Og det er en myriade av regionale organisasjoner. Noen som er av EU-typen. Der har Den afrikanske union (AU)en klar ambisjon. ASEAN kanskje etter hvert. Og så har du mer sektorspesifikke organisasjoner. Det vil være mange av dem, og de vil være overlappende. Det vil være lappeteppe og se litt kaotisk ut. Men det er lurt for oss å være til stede i de organisasjonene hvor vi støtter formålet, og hvor vi ønsker et nærvær. Derfor har vi jobbet hardt for å slutte oss til noe som heter TAC, som ikke alle vet hva er ennå, men nå får de vite det: Treaty of Amity and Cooperation in South East Asia. Vi kan si at det ikke er åpenbart at Norge er i South East Asia, men dette er det legale rammeverket rundt ASEAN og ASEANs forhold til partnere. Der blir vi med 1. juli etter mye arbeid opp mot ASEANs 10 medlemsland. Det er et eksempel på at det er viktig at vi finner gode arenaer for å kople oss opp mot nye institusjoner der det er relevant. På samme måte kan vi snakke om Latin-Amerika eller Afrika.

Vi har jo for eksempel et ganske betydelig engasjement i Myanmar, tidligere Burma. Det er et engasjement som har høy cred i Asia fordi vi på en måte tenkte mer asiatisk enn tradisjonelt vestlig. Vi så endringer komme. Vi gikk inn og spilte med dem i stedet for på en måte å vente til alt var perfekt som en del europeiske land, og enkelte amerikanere mente til å begynne med. Nå er altså hele EU og USA enige med oss, men det var de ikke da vi begynte med det. Det er bra i seg selv. Men det er ingen tvil om at måten vi har gjort dette på har gitt oss en betydelig kapital i asiatiske institusjoner.

Nå er det altså mulighet for å bruke ressurser som vi allerede bruker i Myanmar-sammenheng på humanitære tiltak, utvikling, bistand og institusjonsbygging også med en ASEAN-heading.  

Lørdag er det jubileumstoppmøte i AU. Dit reiser jeg. Den Afrikanske Union, som da markerer 40 år med Organisation of African Unity (OAU), så 10 år med AU. Altså 50 år til sammen. Jubileum for den afrikanske interaksjonsprosessen. For øvrig også en veldig spennende reise fordi OAU på mange måter var en fagforening for autoritære stater som fremmet prinsippet om ikke-innblanding, mens AU på papiret er en veldig moderne organisasjon. Det er langt igjen i praksis, men på papiret en organisasjon som nettopp er opptatt av peer reviews, innsyn i indre anliggender hos hverandre, felles normbygging, økonomisk interaksjon og felles tiltak på det sikkerhetspolitiske feltet. Klart modellert på EU. Veldig bra etter mitt syn.

Det er viktig at det vi gjør i Afrika og alltid har gjort i Afrika i større grad forankres opp mot AU. Det jeg snakker om nå er ikke å finne på masse nye tiltak og bruke nye ressurser. Det er snakk om å ta kompetanse og ressurser som allerede finnes, og henge dette mer opp i det regionale. Det vil vi høre mer om senere, men det er altså en direkte referanse til diskusjonen. Jeg tror det er mye riktig i det dere sier. Vi får nye regionale aktører. Skal vi være relevante der ute, så må vi være der. Skal vi det? Vel, det er et politisk valg. Jeg mener det er riktig. Vi har som et overskuddsland et politisk medansvar for hvordan verden ser ut, men jeg mener også at det er klar interessepolitikk. Det er i norsk interesse å gjøre som Knut Frydenlund sa, å jobbe for en bedre organisert verden, fordi en mellomstor åpen økonomi som er globalt engasjert har det bedre hvis det er mer institusjonaliserte internasjonale normer som likner mer på dem vi liker. Demokratifremme, fremme av menneskerettigheter er også interessepolitikk. Ikke bare verdipolitikk.

Energidimensjonen er selvsagt enormt viktig. Sett utenfra, hvis du lurer på hva Norge er, og ikke er nordmann, og ser inn mot Norge, så vil for det første noen svare; hæ? Men de som får en gjenkjennelse, vil veldig ofte assosiere oss med å være energiaktør, en energistormakt i verden. Vi sees på som viktige på olje og gasseksport, men også når det gjelder fornybar energi i forhold til internasjonal klimapolitikk. Hele feltet fra fossil fuels til moderne teknologi og ansvar for miljøet.

Det er også en del av vår utenrikspolitiske kapital. Den må vi bli flinkere til å erkjenne. Jeg sa bevisst ikke bruke fordi det er gode argumenter for å ha et visst skott mellom prispolitikk og markedspolitikk og ren utenrikspolitikk. Men vi skal erkjenne at der ute så sees vi på med det blikket.

Et annet blikk som mange ser oss med er jo som verdens største investor. Vi som sitter her, og i hvert fall de av dere som er nordmenn, vi eier jo sammen 4300 milliarder kroner som vi har på bok. Det er altså uten sammenlikning verdens største investeringsfond, investert over hele verden, og som eier flere prosent av alle aksjer i Europa og mye av aksjene i verden.

Dette er selvfølgelig et betydelig fotavtrykk som vi liker å si er totalt frikoplet fra utenrikspolitikken, men som andre ikke nødvendigvis ser på som totalt frikoplet. Det er også noe vi må erkjenne. Vi er ikke nødvendigvis små sett utenfra.

Nå snakket jeg litt om fremveksten av nye organisasjoner. Det er jo også viktige diskusjoner som berører oss direkte når det gjelder videreutviklingen av eksisterende multinasjonale organisasjoner. FN vil selvsagt alltid være viktig for oss. Den evigvarende diskusjonen om reform av Sikkerhetsrådet ligger der. Den blir neppe løst til uka for å si det sånn, men det er en diskusjon som er viktig også som diskusjon. Det er ikke bare utfallet. Hva som sies, hva som tenkes og hvordan det snakkes om det er en viktig del av hvordan disse nye maktforholdene avspiller seg i det institusjonelle landskapet.

Vi har forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er svært alvorlig for Norge at WTO står i stampe fordi Norge lever meget godt av å ha et institusjonalisert handelsregelverk. Det at de multilaterale systemene står i stampe og det begynner å vokse fram bilaterale alternativer, er en utfordring for oss. Min diagnose på det, og den er for øvrig veldig lik min lesning av hvordan de internasjonale klimaforhandlingene står i stampe, er at verken de gamle eller de nye stormaktene har helt klart å tilpasse seg til den nye rollen de nå har. Det er vanskelig å være på vei opp, men det er også vanskelig å være på vei ned i internasjonal makt og innflytelse. I det spenningsfeltet ser vi alvorlige utfordringer mot regimer, institusjoner og organisasjoner som er viktige for oss.

Vi ser også fremveksten av mer uformelle organisasjoner. G20 som eksempel. BRICS.  Vi får se hvor viktige de blir. Men det er forskjellige andre ambisjoner som er på vei opp, og som vi må forholde oss til. Dette er rett og slett bare litt av bakteppet for hvorfor vi synes dette er viktig.

En ting til jeg vil nevne fort. Norge selv har også endret seg. Og det er også et viktig poeng og viktig kapittel i boka som slår fast nettopp hvem nordmennene og borgerne er. Svaret på det er annerledes nå enn for 30 år siden. Det har selvsagt implikasjoner for hvordan vi ser verden. Vi ser den med mer differensierte øyne enn før. Vi har viktige diasporamiljøer. De vil i økende grad, og i større grad enn til nå tror jeg, også spille en rolle i hvordan norsk utenrikspolitikk vil se ut. Det mener jeg er en veldig viktig dimensjon å ta innover seg. Det er jo ikke bare slik at verden forandrer seg. Vi forandrer oss vi også.

For å belyse dette, og da kommer jeg til konferansens formål, så har vi bedt seks fagmiljøer (Christian Michelsens Institutt (CMI), Institutt for Forsvarsstudier (IFS), Fredsforskningsinstituttet (PRIO), Handelshøgskolen i Bergen (NHH), Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Fridtjof Nansens Institutt (FNI)) om å belyse ulike sider av denne utviklingen. Det er jo ikke fordi vi tror vi skal komme fram til noe som alle trenger å gå ut av rommet å være enige om, men fordi vi mener at det er grunnlaget for en kvalifisert diskusjon om dette. Jeg håper jo selvsagt som utenriksminister, og sånn sett Refleks-eier, at den refleksjonen som har vært satt i gang her ikke bare ender opp på denne konferansen, men blir noe vi tar med oss i videre norske ordskiftet om internasjonal politikk: Hvordan den endrer seg, hva det betyr for oss og hva som er de riktige handlingsvalgene for norsk utenrikspolitikk. Hva vil vi gjøre innenfor de rammene vi har? Og hvis vi ikke liker de rammene vi har, hva gjør vi for å endre på rammene for vår egen utenrikspolitikk.

Takk for oppmerksomheten.

*****

Refleks sider på regjeringen.no

Overføring fra avslutningskonferansen for Refleks-prosjektet på Voksenkollen, 22. mai 2013