Innlegg ved ratifikasjon av valgfri protokoll til FNs torturkonvensjon

Bakgrunn: Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om samtykke til ratifikasjon av valgfri protokoll av 18. desember 2002 til FN-konvensjonen av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (Innst. 225 S (2012-2013), jf. Prop. 56 S (2012-2013)).

Sjekkes mot framføringen

Det er gledelig at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal ratifisere den valgfrie protokollen til FNs torturkonvensjon. Dette vil bidra til å styrke det forebyggende arbeidet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff i Norge. Det vil også styrke Norges troverdighet og påvirkningskraft i det internasjonale arbeidet mot tortur. 

Innen ett år etter ratifisering må Norge utpeke en eller flere nasjonale forebyggende mekanismer. De skal foreta regelmessige besøk til steder for frihetsberøvelse nettopp for å forebygge tortur.

Regjeringen har som kjent foreslått å utpeke Sivilombudsmannen som nasjonal forebyggende mekanisme. Jeg mener at det er mange gode grunner til å velge denne løsningen. La meg nevne tre:

For det første: Rollen som nasjonal forebyggende mekanisme passer godt inn i Sivilombudsmannens eksisterende mandat. Embetet har lang erfaring med kontroll av forvaltningen, inkludert steder for frihetsberøvelse, og har stor gjennomslagskraft.

For det andre mener jeg at vi bør utpeke kun ett organ som nasjonal forebyggende mekanisme. Da får vi en enhetlig praksis, klare ansvarsforhold og et synlig kontaktpunkt.

For det tredje: Dersom Sivilombudsmannen blir nasjonal mekanisme, vil det ligge godt til rette for at han kan utveksle erfaringer med andre nordiske land. Danmark, Sverige og Finland har utpekt sine parlamentariske ombudsmenn til denne rollen.

Regjeringen mener det er viktig at det sivile samfunn og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter får anledning til å bidra i den nasjonale mekanismens arbeid, og vi foreslår derfor at ombudsmannen etablerer et rådgivende utvalg.

Komiteens innstilling vitner om bred enighet om at Sivilombudsmannen bør utpekes som nasjonal mekanisme med – som vi hørte – unntak av Fremskrittspartiets medlemmer. Som representanten Serigstad Valen påpekte, vil jeg også minne om at kontroll- og konstitusjonskomiteen i sin innstilling til Sivilombudsmannens årsmelding for 2009 enstemmig ba regjeringen om å legge opp til at ombudsmannen skulle oppfylle de krav som protokollen stiller, slik at den snarest mulig kan ratifiseres. Regjeringen har derfor ansett at den har et mandat fra Stortinget til å foreslå denne løsningen. Jeg vil også understreke at Sivilombudsmannen er positiv til å påta seg denne oppgaven.

Fremskrittspartiets medlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen har også vist til at en rekke høringsinstanser er skeptiske til det de mener er en sammenblanding av ulike funksjoner, og at den nasjonale forebyggende mekanismen skal være et fritt og uavhengig organ uten politisk påvirkning.

Jeg vil da minne om at de aller fleste høringsinstansene var enige om at Sivilombudsmannen bør utpekes som nasjonal forebyggende mekanisme, enten alene eller sammen med andre organer. Det er riktig at flere frivillige organisasjoner var kritiske til Sivilombudsmannen alene skulle utpekes. De mente det ville innebære en helt annen rolle og andre oppgaver enn Sivilombudsmannen har i dag, og at ombudsmannen ikke har nødvendig tverrfaglig kompetanse. Noen stilte seg også spørsmål ved om ombudsmannen har tilstrekkelig uavhengighet fra styrende myndigheter.

Til det siste: Regjeringen mener at Sivilombudsmannen utvilsomt oppfyller protokollens krav om funksjonsmessig uavhengighet. I dag har Sivilombudsmannen først og fremst en etterprøvende rolle overfor forvaltningen, og vil måtte innta en mer proaktiv og oppsøkende rolle som nasjonal forebyggende mekanisme.

Regjeringen anser ikke at det er noen motsetning mellom Sivilombudsmannens rolle som klageinstans og rollen som nasjonal forebyggende mekanisme. Tvert imot mener vi at kombinasjonen av disse rollene vil gi verdifull merverdi.

Til bekymringen om at Sivilombudsmannen ikke har nødvendig tverrfaglig kompetanse: Regjeringen er enig i at ombudsmannen ikke besitter nødvendig faglig bredde per i dag, men dette kan endres med økte bevilgninger og samarbeid med andre relevante aktører, som det også legges opp til.

Justisdepartementet tar sikte på å fremme en proposisjon om endringer i sivilombudmannsloven i løpet av vårsesjonen. I denne proposisjonen vil Stortinget bli invitert til å utpeke Sivilombudsmannen som nasjonal forebyggende mekanisme ved å ta inn en ny paragraf i loven som fastslår at han har denne funksjonen.

Jeg mener det vil være klokt å velge Sivilombudsmannen til nasjonal forebyggende mekanisme. Med det følger vi de andre nordiske landenes modell, og vi utnytter ombudsmannens unike samfunnsposisjon til å styrke det forebyggende arbeidet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff i Norge.

***

Karin S. Woldseth (Frp):  Først vil jeg takke utenriksministeren for at han tok seg bryet med å lese opp Fremskrittspartiets politikk på området. Det er interessant at man får dette opplest to ganger fra talerstolen av andre representanter enn Fremskrittspartiets, så tusen takk for det! Jeg har et spørsmål til utenriksministeren angående tidsbruk. Dette er ikke den eneste konvensjonen vi ikke greier å ratifisere innenfor normaltid, så jeg vil spørre utenriksministeren: Hva er det som tar så utrolig lang tid når det gjelder å få ratifisert konvensjoner i Norge?  

Utenriksminister Espen Barth Eide:  Vi legger for det første stor vekt på det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, at vi skal ta det på stort alvor når vi ratifiserer og innlemmer i norsk lovgivning. Jeg tror det må være lov å si at vi kanskje er enda grundigere enn enkelte andre land jeg vet om, når det gjelder å sjekke samsvar mellom de forpliktelser vi påtar oss, og de som allerede gjelder i Norge, og å sikre at vi faktisk er i stand til å etterleve alle forpliktelsene. Det tar noen ganger enda mer tid enn for land som kanskje tar det noe mindre alvorlig. Til gjengjeld blir det en skikkelig etterlevelse i etterkant. Det er jo ikke slik at mens vi har ventet på denne ratifikasjonen, har det forekommet omfattende mengder tortur og grusom behandling. Det er ikke slik at regelverket ikke har gjeldt. Det er altså tilleggsprotokollen vi snakker om, med de institusjonelle løsninger som følger av det. 

Karin S. Woldseth (Frp): Jeg har enda et spørsmål til utenriksministeren, og det gjelder denne tilleggsprotokollen. Den åpner for at man skal få innsyn. Det har jo allerede CPT og torturkommisjonen i Europarådet i dag. Det blir ikke dobbelt opp og masse besøk i de ulike lukkede institusjonene nå? Hva er det som er forskjellen, egentlig? 

Utenriksminister Espen Barth Eide:  Jeg tror jeg vil besvare representanten Woldseths spørsmål med å si at det er både et godt formål å implementere og ratifisere så fort som mulig, og det er et godt formål å sørge for at alle hjemmelekser er gjort på en skikkelig måte før man kommer dit. I det spenningsfeltet oppdager vi at det av og til tar tid, men jeg konstaterer at det er tverrpolitisk glede over at vi nå er der vi er. 

*** 

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.