Verden rundt oss

Vi kan ikke huske en mer uforutsigbar internasjonal situasjon enn i dag. Samtidig er få land  så avhengig av den internasjonale utviklingen som Norge. Det krever en politisk strategi som både sikrer norske interesser og definerer tydelige ambisjoner for Norges internasjonale innsats.  

I motsetning til i de fleste landene i Europa, så mener folk i Norge at samfunnet utvikler seg i riktig retning. Vi har rekordmange i jobb, en befolkning i vekst, Europas laveste ledighet, og vi diskuterer videreutvikling av velferdssamfunnet med budsjetter som fortsatt vokser. Vi har aldri stått sterkere som nasjon, året før vi feirer 200 år for Grundloven. Det skyldes ikke flaks, og det er ikke naturgitt at det fortsetter. 

I Norge har vi ressursene med oss fra naturens side.  Men ressurser alene skaper ikke framgang. Det er dyktige folk i hele vårt langstrakte land, robuste verdier og politiske prioriteringer som har gjort oss til det landet som er kåret til verdens beste å leve i. Det krever både strategi og ambisjoner å ta vare på denne unike posisjonen. 

Aldri før har innenriks hengt mer sammen med utenriks. Sjelden har norsk utenrikspolitikks hovedoppgave vært tydeligere; å gjøre innenrikspolitikken mulig og å gi et kraftfullt norsk bidrag til en bedre organisert verden. 

Vi to fikk begge stemmerett på 1980-tallet. Det har vært stormfullt i verden ved mange korsveier tidligere med kald krig på det kaldeste, Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt, 11/9/01, krigen mot terror, invasjonen i Irak og krigen i Afghanistan og kulturkonflikter som preget verdensbildet både i 2005 og 2009. Året før det siste stortingsvalget i 2009 brast finansboblen, og svært mange av våre nærmeste samarbeidsland gikk inn i en dyp økonomisk krise. 

Gjennom det siste tiåret har USAs ledende posisjon i verden avtatt. I dag er det ikke én eller to makter som setter tonen i internasjonal politikk, det er flere, som Kina, India, Brasil og andre stater i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det er ingen kald krig. Men motsetningene er mange og evnen til å enes om store spørsmål som klima, handel og utvikling er svekket. 

Den politiske overskuddsviljen til å søke enighet, til å gjøre kaken større, er svekket. WTO-forhandlingene står i stampe. En global klimaavtale er nærmest lagt på is. Internasjonal politikk tar form av et null-sum-spill, der de dominerende statene hegner om sine revirer. Kamp om makt strekker seg langt utenfor klassiske militære sirkler. Det handler om økonomi, markedsandeler, teknologi og kontroll med datanettverk. 

Foran valget i 2013 er også våre nære omgivelser endret. Finanskrisen preger flertallet av EU-landene med økonomisk nedgang, høy gjeld, store underskudd, økende arbeidsledighet, sosial uro og større politisk uforutsigbarhet. I Sør-Europa går over halvparten av unge mennesker uten jobb, i vårt naboland Sverige om lag hver fjerde ungdom. 

Legitimiteten til politikken og samarbeidet er i spill. EU-landene står overfor tidenes dilemma; for å redde den felles valutaen Euro trengs mer integrasjon og mer felles finanspolitikk. Men folkeviljen for slikt har aldri vært mindre. Store satsinger mellom land kan ikke bære om folk enten er likegyldige eller motstandere. Presset stiger og ”noe kan briste”, sosialt, økonomisk eller politisk. 

Man kan mene mye om EU, være for eller mot norsk medlemskap, men en europeisk oppløsning med forvitring av respekten for felles spilleregler vil ramme alle. Særlig de minste og mest utadvendte landene, slik som Norge. 

Høyreekstremister marsjerer igjen i Europa, noen i gatene, andre på nettet. Ytterliggående, fremmedfiendtlige  partier styrker seg ved valg, strømningene har også sine norske avleggere. 22/7/11 opplevde vi i Norge hva slike tanker og holdninger kan lede til av hat, vold og ødeleggelse. Vi skylder ofrene å ta kraftig til motmæle når ropene om renhet og hatet mot «de andre» igjen høres på vårt eget kontinentog i vårt eget land. Vi må mobilisere for menneskerettighetene og de felles normer og verdier som samler Europa. 

I Europas nære omland ser vi også dyp ustabilitet. I Nord-Afrika og Midtøsten kan vi forvente år, kanskje tiår, med uro, strid og borgerkriger om makt, demokrati og styresett. Øst for Europa ser vi at demokrati i form av valg ikke automatisk sikrer menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Som i Russland der en autoritær styreform tar stadig tydeligere form. 

På 1990-tallet feiret noen at det liberale demokratiet og markedsøkonomien hadde vunnet historien. Men historien fortsetter. Nye økonomiske og politiske modeller vokser frem, men stater i vekst ser ikke nødvendigvis mot USA eller Europa når de skal studere økonomiske og politiske modeller. 

Norges ansvar og mulighet
Få land er så åpent vendt mot verden som Norge. Geografisk; som en stor kystnasjon på enden av det europeiske kontinentet, vendt mot havene og ikke minst fremskutt mot Nordområdene og et åpnere Arktis. Økonomisk; med stor eksportsektor og en avansert råvareøkonomi følsom for internasjonale endringer. Og kulturelt; der alle generasjoner lever som i en vev med strømninger på kryss og tvers i alle nett og kanaler. 

Hva er vår strategi i dette bildet? Viktigst av alt; vi må møte denne sammensatte verden med en klar vilje og tydelige verdier. Vi kan se på Norge som en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med alt for mye underskudd. Det forplikter, og det gir oss muligheter. Vi skal ha en aktiv utenrikspolitikk, for å ivareta norske interesser og gi det norske demokratiet handlefrihet. Og mer, vi skal ha en fremoverlent internasjonal politikk fra et helt samfunn der alle sektorer berøres, berikes og utfordres. Diskusjonen før valget i 2013 bør også handle om det.  

Utgangspunktet er godt. Siden 2005 har vi styrt trygt gjennom et vanskelig økonomisk farvann og som et av få land har vi sikret både velferd og arbeid. Vi har styrket vår stilling og våre interesser i Nordområdene. Vi har videreutviklet gode og forutsigbare avtaler med EU. Vi har nære og tillitsfulle forbindelser til våre allierte i Nato. Vi har tatt ansvar i skarpe militære operasjoner med mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Vi har ledet an i internasjonalt nybrottsarbeid som avtalen om forbud mot klasevåpen. Vi har videreført og styrket norsk innsats for fred og forsoning. Vi har tatt nye initiativ i kampen mot fattigdom som mobilisering for mødre- og barnehelse og tatt en sentral rolle i arbeidet for vern av skog mot klimaendringer. Og vi har styrket båndene til nye innflytelsesrike stater og regionale organisasjoner. 

Innenrikspolitikken og utenrikspolitikken skal forme et hele. Vi vil peke på sju ambisjoner i møte med våre hovedutfordringer: 

• For det første; det beste forsvar for vår velferdsstat er at vi evner å fornye den. 

I den dype krisetiden i Europa ser vi at velferdsstatene bygges om og noen bygges ned. Ta helse som eksempel: I Norge går debatten om fordelingen av vekst til både sykehus og kommunehelsetjenester. I halvparten av statene i Europa bygger de ned det offentlige helsevesenet. Delvis fordi de må, pengene og lånene er bare ikke der. Delvis fordi noen høyredominerte regjeringer ønsker det av ideologiske årsaker, de vil ha mer privat og mindre offentlig ansvar. 

Resultatet av dype kutt er gjennomgående negativt. En svekket velferdsstat og en nedbygget offentlig sektor reduserer både etterspørsel og yteevne. Og det gir utrygghet for folk. Det er en viktig grunn til å advare mot den norske høyresidens ambisjon om privatisering av skole og helsetjenester. 

Regjeringen har engasjert seg sterkt i arbeidet for anstendig arbeid gjennom Norges formannskap i OECD i år, samt i den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen ILO. Svekkelsen av grunnleggende rettigheter i land vi handler og konkurrerer med er problematisk i seg selv, men også en trussel mot vårt eget arbeidsliv.   

Et sikkert resultat av utviklingen er at konkurransen vi møter blir tøffere. Det er dyrere å drive virksomhet i Norge. Til nå har vi klart oss fordi vi har blitt stadig mer effektive. Det må vi fortsatt klare, både i privat og offentlig sektor. Bedriftene må levere på nivå med krav og ytelse i internasjonale markeder, ikke bare norske. Vi mener en sterk velferdsstat er et gode for menneskene i landet, og for bedriftenes konkurranseevne. Vi må ha politisk evne til å drive offentlig sektor effektivt og klare mål om enda bedre organisering av helse, omsorg og velferdstjenester. Det er det beste forsvar for en sterk velferdsstat. Vi må også innse at ikke alle problemer kan løses ved økte bevilgninger. 

Fornying og bevaring av velferdsstaten krever årvåkenhet i den økonomiske politikken og fortsatt klokskap i forvaltningen av oljeformuen, ikke usikkerhet om oljepengebruk slik særlig Frp men også Høyre skaper. Forsvar for handlingsregelen og en ansvarlig økonomisk politikk høres tørt og teknisk ut. For et land som Norge er det livsviktig. Historien er full av eksempler på negative fortellinger om ressursrike land som mistet kontroll over pengebruken. Vår kompetanse innen forvaltning av naturressurser er etterspurt verden rundt. Grunnen er at vi har lyktes med offentlig eierskap, rettferdig fordeling og ansvarlig politisk styring. Økonomisk populisme og penger på bok er en farlig blanding. 

• For det andre; vi må jobbe hardt for å ta vare på en global og norsk nøkkelinteresse; sterke internasjonale rettsregler. 

I Nordområdene har vi fått kyststatene og medlemmene i Arktisk Råd med på å slå fast at Havretten råder i Arktis. I 2009 ble Norge den første arktiske stat som har avklart og fått anerkjent alle grenser til havs. I årene som kommer må vi forsvare dette i praktisk politikk, når stater langt utenfor Arktis melder seg med sine interesser. Det krever fortsatt engasjert og kløktig norsk diplomatisk arbeid med gamle og nye partnere, og i allede fora der nordområdene er på dagsorden, som stadig blir flere. 

Som et land med et globalt orientert næringsliv og i en tid der nordmenn reiser til alle verdenshjørner, må vi også styrke rettsreglene og normene globalt. Det gjelder på alle plan, fra forholdet mellom stater, prinsipper for bedrifters samfunnsansvar og for regler som gjelder den enkelte borger som kommer i skvis mellom ulike lands rettssystemer. 

FN er ikke et mål, men et middel for en bedre organisert verden. FN evner hva medlemslandene får til. Deler av opposisjonen bruker enhver anledning til å snakke FN ned. Vi vil fortsatt jobbe for å styrke og videreutvikle FN som den viktigste arenaen for å styrke menneskerettigheter, jobbe for fred og sikkerhet og bekjempe fattigdom. 

• For det tredje; sikre et godt avtaleverk med EU og Norden og være åpen for nye former for samarbeid. 

Vi slår ring om EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Vi vil bruke handlingsrommet disse avtalene gir. Der det åpner seg muligheter vil vi videreutvikle og fornye avtalene. Vi vil ta medansvar for Europas utvikling, slik vi gjør gjennom støtte til prosjekter for økonomisk og sosial utvikling i de nye medlemslandene. For Norge er det avgjørende viktig at den europeiske integrasjonen lykkes. 

Det kan skje at noe ryker i det europeiske samarbeidet. Det kan skje at det presser seg frem nytt eller fordypet samarbeid mellom grupper av land, ofte regionalt. Vi vil at Norge stiller seg åpent til å medvirke til og delta i slike løsninger, slik vi blant annet har bidratt til gjennom å styrke og fordype det nordiske samarbeidet, også om utenriks- og sikkerhetspolitikk, gjennom utviklingen av Barentssamarbeidet og Arktisk Råd som nå får sitt internasjonale hovedkvarter i Tromsø. 

• For det fjerde må vi stille opp i kampen mot fattigdom. 

At en overskuddsnasjon som Norge skulle abdisere fra målet om et solid bidrag til internasjonal utvikling ville være svært vanskelig å forklare. Mange tradisjonelle givere kutter i bistanden fordi de føler de må. Summen av Frps og Høyres forslag handler om kutt og reduserte ambisjoner. 

I Norge har vi faktisk råd. Og vi har en opplyst egeninteresse i å bidra. Vi vil fortsatt være rede til å bruke én prosent av vår verdiskaping til fattigdomsbekjempelse og utvikling, samtidig som vi hele tiden skal ha et kritisk blikk på hvordan midlene brukes og hva som gir best resultater. 

Vi skal vise vilje til å tenke nytt, ta risiko og våge å gå foran på nye områder, slik vi gjorde på viktige områder som utvikling av vaksineprogrammer og skogprosjekter. Vi gikk foran, andre kom med. Vi vil være klare for å prioritere satsinger på andre felt der Norge kan gjøre en forskjell, som på området utdanning, og da særlig av jenter. 

• For det femte må vi styrke og fornye innsatsen for fred, forsoning og menneskerettigheter. 

Vi har bygget oss en sterk posisjon ved å bruke ressurser og kompetanse på bidrag til fred, forsoning og fremme av demokrati og menneskerettigheter. Deler av opposisjonen vil reversere dette arbeidet. Vi vil videreutvikle politikken. Norge må våge å ta initiativ, våge å ta risiko. 

Innen fred og forsoning har vi holdt fast ved linjen om å lytte til alle parter i en konflikt og være åpne for å ta kontakt på tvers av fiendelinjer - som i Afghanistan, Midt-Østen, Myanmar og Colombia. Det er avgjørende at noen målbærer en slik strategi, viser vilje til å stille opp i skarpe konflikter, men også bruker ressurser til å fremme dialog og fredlig konfliktløsning. Norge har over mange år bygd opp troverdighet som nå kan settes på spill. 

De siste årene har vi økt fokuset på vern av minoriteters rettigheter. Det er nødvendig. Det gjelder kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten, og det gjelder jøder, romfolk og muslimer i Europa. Innsatsen her må forsterkes, blant annet for å styrke rettsvernet og sikre at rett til tro, ytringsfrihet og deltakelse skrives inn i nye grunnlovstekster. 

• For det sjette; vi må hevde oss i en verden der økonomisk konkurranse har tatt plassen fra den kalde krigens ideologiske kappestrid. 

Nesten alle stater spisser sine virkemidler til å fremme egne økonomiske interesser. Det er naturlig og legitimt å stå opp for egne arbeidsplasser og verdiskaping. Også vi satser mer på å fremme norsk verdiskapning ute, det blir en stadig viktigere del av utenrikspolitikken. Men kappestriden har i tillegg urovekkende sider, med avansert, økonomisk motivert spionasje, mye åpen og skjult proteksjonisme og økende press på arbeidstakernes rettigheter. Kampen om innflytelse handler i økende grad også om tilgang til teknologi og ressurser. 

Derfor må vi styrke vår egen beredskap gjennom aktivt internasjonalt samarbeid for bedre rettsregler, blant annet mot skatteparadisene og annen økonomisk og teknologisk kriminalitet. Vi må jobbe for å styrke normene for et anstendig arbeidsliv og for brede tiltak mot sosial dumping. 

• For det sjuende må vi fortsette arbeidet med å styrke samarbeidet med fremvoksende land og regioner.  

Samtidig som vi skal ivareta gamle bånd og allianser, må vi fortsette å bygge relasjoner til de maktene som kommer til å dominere det 21. århundre, og de finner vi i stor grad utenfor det euroatlantiske området. Dette dreier seg om bilaterale forhold knyttet til næringsfremme, økonomi og politikk, men det dreier seg vel så mye om å forstå og forholde oss til de regionale samarbeidsmønstre som nå vokser fram andre steder på kloden. 

Denne våren har vi sett asiatiske land bli observatører i Arktisk Råd samtidig som Norge har formalisert samarbeidet med den sørøst-asiatiske sammenslutningen Asean. Asean, med flere innbyggere enn EU og i en del av verden som opplever langt høyere vekst, har som ambisjon å bli et økonomisk fellesskap ved utgangen av 2015. Organisasjonen engasjerer seg også i økende grad i internasjonale politiske spørsmål av interesse for oss, f.eks. innen havretten. På samme måte må vi styrke båndene til Den afrikanske Union (AU) og til det fremvoksende samarbeidet i Latin-Amerika. 

Viktige avklaringer av hvilke av normene og prinsippene som skal gjelde for internasjonalt samarbeid så vel som for menneskerettigheter i den tid vi går inn i finner faktisk sted på regionalt plan. Om vi har ambisjoner om å spille en rolle i dette, må vi finne inntak for å være til stede. 

**** 

Verden angår oss, og skillet mellom «hjemme» og «ute» blir stadig mindre tydelig. I en valgkamp som så langt har dreid seg mest om hvem som er aller flinkest til å bruke mer penger her hjemme, er det vårt håp at også vårt forhold til verden der ute i større grad får plass i norske ordskiftet – og særlig nå, på terskelen til et viktig politisk veivalg, der ”innenriks” henger ufravikelig sammen med ”utenriks”.