God vilje – og en solid dose kunnskap

De fem siste tirsdagene har vi benket oss rundt tv-apparatene for å se NRK-serien «Den gode viljen». Programmene har fått fram at bistandsdebatten ikke handler om å være for eller i mot, men om dilemmaer, vanskelige valg og vilje til å tenke nytt. Et verdifullt ordskifte er i gang.

Vi har lært av 50 år med norsk bistand, både av suksessene og av feilene. Erfaringene har gjort at vi endrer og forbedrer vår bistand. 

På 80-tallet lærte vi at vi måtte slutte med å lage egne prosjekt her i nord, og så sende ned nordmenn for å gi de fattige løsningen på deres problemer. Det store vendepunktet kom med det katastrofale fiske- og fryseriprosjektet i Turkana i Kenya, som ble beskrevet i første episode. Nå skal all bistand støtte opp om lokale planer for utvikling, enten det er gjennom stat og kommune, lokale organisasjoner eller næringsliv.

Kan skape avhengighet
Vi har sett at mange gode tiltak har falt sammen gjennom tidene når givere forsvinner. Ja, bistand kan skape avhengighet. Derfor vil vi at mottaker skal være med på å betale, når det er mulig. Når de stiller med ordentlig egenfinansiering – og dette kommer fram på statsbudsjettet – er det mye større sjanse for at de selv kan ta over etterhvert.

I mange sultkatastrofer har Norge og andre land sendt mat til de fattige. Serien viste eksempler med dårlig tørrfisk. Vi har lært at det var en dårlig ide. Gratis vestlig mat utkonkurrerte de lokale bøndene. De sluttet å dyrke mat, og ble heller passive mottakere. Et grelt eksempel på skadelig bistand. Når vi nå må bidra med matutdeling i katastrofer, skal maten kjøpes inn fra de lokale bøndene.

I siste episode spurte man om bistanden burde avsluttes nå. De aller fleste svarte nei, men kom med gode råd om hvordan framtidas bistand burde være.

«Hjelp oss til å få kontroll over inntektene fra våre naturressurser, slik at ikke disse bare forsvinner til internasjonale selskaper» var et hovedkrav. Ja, sier vi. I Zambia har arbeidet vårt med bedre skattesystem bidratt til at landet har fått en økt årlig skatteinntekt på 1,2 milliarder kroner i året. Samtidig er bistandens andel av bruttonasjonalinntekten redusert fra 16 til seks prosent på ti år. Landet er snart helt uavhengig av bistand, men vil fortsatt trenge mer kompetanse på skatt og forvaltning av sine naturressurser. Det skal de få fra Norge.

Skal bli overflødig
«Stopp korrupsjonen!» var et annet krav. Ja, sier vi. Den norske riksrevisjonen har bidratt til å bygge opp den ugandiske. Nå har den avslørt korrupsjon i et prosjekt som også var finansiert av norsk bistand. Etter en full runde i det ugandiske rettsapparatet har Norge fått tilbake 23 millioner. Fortsatt er det langt igjen før korrupsjonen er borte i alle land, men vi jobber systematisk med å styrke riksrevisjoner og rettsapparatet som kan slå ned på dette.

Vi arbeider for en ubestridt målsetting: Bistanden skal bli overflødig- for et land, en region, en by eller en gruppe mennesker.   Det målet skal vi nå – men det tar nok fortsatt litt tid. Inntil vi når målet vil vi øke kravene til bærekraftige resultater, både hos mottakerne og oss selv.