Ti år med Minekonvensjonen

Landminer var krigsetterlatenskaper som fortsatte å drepe og lemleste etter at krigen var over – og rammet uskyldige sivile blindt. Landminene var også til hinder for langsiktig utvikling. Men i første rekke var det landminenes humanitære konsekvenser som bidro til å mobilisere frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og mange stater. De var alle enige om at bruken av landminer måtte forbys. Landmineprosessen var på mange måter et unikt partnerskap på tvers av geografiske og tradisjonelle politiske skillelinjer, og et konstruktivt partnerskap mellom stater og frivillige organisasjoner. Norske frivillige organisasjoner deltok aktivt, spesielt Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors.

Minekonvensjonen

I 1996 startet prosessen for et forbud mot landminer. Til tross for de åpenbare humanitære konsekvensene for sivile var det både skepsis og motstand mot å forby landminer. Blant annet var det viktig for mange land at et forbud ikke måtte gjelde alle typer landminer. Minekonvensjonen gjelder derfor anti-personnell landminer, den type miner med de største humanitære skadevirkninger. Konvensjonen forbyr bruk av slike miner, påbyr lagerdestruksjon, påbyr minerydding og forbyr overførsel og handel. Konvensjonen har også bestemmelser om assistanse til mineofre og land som trenger slik og annen assistanse for å kunne etterleve konvensjonens bestemmelser. Minekonvensjonen er et resultat av et bredt samarbeid mellom minerammede land på tvers av regioner, mellom stater i nord og sør og mellom stater og frivillige organisasjoner. Samarbeidet var og er fortsatt preget av en målrettet og praktisk tilnærming til et humanitært problem.

Minekonvensjonens fulle navn på engelsk er ”Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on Their Destruction”. Konvensjonen ble åpnet for undertegning i Ottawa 3. desember 1997 og 122 land, også Norge, undertegnet den. Minekonvensjonen trådte i kraft 1. mars 1999. I dag har 153 land ratifisert Minekonvensjonen. I tillegg har Minekonvensjonen blitt en internasjonal norm som også følges av land som ikke er statsparter, f. eks. USA og Russland. Dette betyr at Minekonvensjonen har blitt et internasjonalt instrument der den nær sagt universelle praktisering av bestemmelsene har ført til helt konkrete forbedringer i felt. Uten Minekonvensjonen ville mange flere blitt mineofre – mange flere ville blitt drept eller lemlestet.

Minekonvensjonens har vært spesielt effektiv i å hindre spredning og bruk av landminer og ført til destruksjon av nesten 40 millioner lagrede antipersonellminer. Ryddingen av minefelt ble intensivert og antall nye mineofre er gått ned. Men det er fortsatt alt for mange landminer som hver dag rammer sivile. Mineryddingen må fortsette. Bare noen få land har hittil greid å oppfylle sine mineryddingsforpliktelser. Mange land sliter med å gi de minerammede, deres familier og de rammede lokalsamfunn den støtte de trenger. Derfor må arbeidet med å etterleve Minekonvensjonen fortsette.