Beskyttelse av fanger i kampen mot terrorisme

Stater må opptre konsekvent og stå samlet om å forhindre slike angrep, fjerne grunnlaget for å kunne gi støtte til terroristnettverk, og stille gjerningsmennene til ansvar. I denne forbindelse er folkeretten av avgjørende betydning for å kunne treffe tiltak som er effektive.

Guantanamo

Norge mener at det å få avklart status og rettigheter for personer som er arrestert i forbindelse med grenseoverskridende terrorisme, og hvordan de skal behandles, også har betydning for hvor effektiv kampen mot terrorisme blir på lengre sikt. Dette gjelder også situasjonen for fangene på Guantanamo, som har vært under kritikk i lengre tid. Juridiske kategorier og språk som benyttes i fortolkningen av traktatforpliktelser er viktig. Dette bør ikke bare bidra til juridisk klarhet, men også sikre ivaretakelsen av de vesentlige verdier og interesser som beskyttes i folkerettens regler om væpnede konflikter og andre internasjonale regler som har til formål å beskytte menneskeverdet under krigføring.

Den økende asymmetrien ved væpnet konflikt eller andre former for voldsutøvelse kan skape nye juridiske utfordringer. Det kan blant annet handle om avklaring av fangers juridiske status, virkeområdet for visse prosessuelle bestemmelser og i hvilken utstrekning internasjonal humanitærrett på den ene siden og menneskerettighetene på den andre kan overlappe hverandre. Uavhengig av slike spørsmål er det Norges syn at det ikke kan reises tvil omkring grunnleggende beskyttelsesmekanismer for personer som er fratatt sin frihet. De inngår som en del av det juridiske rammeverket som får anvendelse i internasjonale væpnede konflikter, i ikke-internasjonale væpnede konflikter og i voldelige situasjoner som ikke kan betegnes som væpnet konflikt. Dette er de tre mulige rettslige kategorier av voldssituasjoner etter folkeretten.

Hovedelementer

Når det gjelder visse juridiske betraktninger om folkerettens anvendelse i kampen mot terrorisme, gjentar Norge følgende hovedelementer:

• Folkeretten, basert på traktater eller sedvanerett, er bindende for alle stater. Ikke bare presiserer den staters rettigheter og plikter i en gitt situasjon, den gir også en felles plattform for å tolke innholdet i de respektive rettigheter og forpliktelser.

• Respekten for folkeretten bygger også på en felles forståelse av at det er i hver stats interesse å respektere reglene, fordi de for eksempel gir en stat mulighet til å kreve at medlemmer av egne styrker som er tatt til fange av en motpart, skal beskyttes av humanitærrettens bestemmelser, enten det er i en internasjonal eller i en ikke-internasjonal væpnet konflikt. 

• I henhold til felles artikkel 2 i Genève-konvensjonene av 1949 må det foreligge en væpnet konflikt mellom stater for at konvensjonene skal komme til anvendelse. (I tillegg til de bestemmelser som skal gjennomføres i fredstid, skal denne konvensjon komme til anvendelse i alle tilfeller av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt som måtte oppstå mellom to eller flere av de høye kontraherende parter). Når konvensjonen er utløst, gjelder den for alle personer som er involvert i en internasjonal væpnet konflikt, også for medlemmer av irregulære styrker og medlemmer av ikke-statlige væpnede grupper. Situasjonen i Afghanistan var i utgangspunktet en internasjonal væpnet konflikt slik dette er definert i Genève-konvensjonene. Selv om konvensjonene gjelder, innebærer det likevel ikke at for eksempel medlemmer av Al-Qaida har krav på status som krigsfanger. Det betyr bare at spørsmålet om deres beskyttelse og rettigheter må avgjøres ut fra internasjonal humanitærrett. Det kan argumenteres for at de pågående stridigheter i Afghanistan kan klassifiseres som en ikke-internasjonal væpnet konflikt, siden væpnede tropper fra to stridende parter i konvensjonen ikke lenger er innblandet.

• Artikkel 5 i tredje Genève-konvensjon fastsetter at ”hvis det er noen tvil” om hvorvidt en person har krav på krigsfangestatus, ”skal disse personer nyte godt av denne konvensjonens beskyttelse inntil deres status er blitt fastslått av et kompetent tribunal”. Denne bestemmelsen ble utformet for å møte praktiske behov i en væpnet konflikt. Et ”kompetent tribunal” har som mandat å fastslå status og er derfor intet juridisk organ som har til oppgave å overprøve lovligheten av frihetsberøvelse eller spørsmål om individuelt straffeansvar.

• Under visse omstendigheter kan personer som ikke kvalifiserer som krigsfanger, men som tar direkte del i stridigheter eller på annen måte utgjør en alvorlig sikkerhetstrussel, i medhold av fjerde Genève-konvensjon berøves sin frihet inntil aktive stridigheter opphører. De skal løslates på et tidligere tidspunkt hvis de ikke lenger utgjør en alvorlig trussel for den internerende myndighet. De forblir beskyttet av fjerde Genève-konvensjon inntil de endelig løslates. 

• Det må understrekes at enhver person som befinner seg i hendene på en part i en internasjonal væpnet konflikt har, uavhengig av sin spesifikke rettslige status, krav på de ”grunnleggende garantier” som er nedfelt i artikkel 75 i første tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene. Det er alminnelig anerkjent at disse garantiene avspeiler internasjonal sedvanerett og representerer et nødvendig sikkerhetsnett som må respekteres i forhold til alle fanger, til all tid.

• I situasjoner der det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt, gir felles artikkel 3 i Genève-konvensjonene en grunnleggende beskyttelse som må tilkjennes alle personer som ikke, eller ikke lenger, tar aktivt del i stridighetene. Internasjonal rettspraksis har slått fast at disse reglene gjelder i alle typer væpnet konflikt, både internasjonale og ikke-internasjonale. Personer som er omfattet av bestemmelsen, må følgelig ”under alle omstendigheter behandles humant”. Tortur, ond, nedverdigende og fornedrende behandling er forbudt ”til enhver tid og hvor som helst”. Felles artikkel 3 forbyr også idømmelse av straff uten forutgående dom avsagt av en regulært opprettet domstol med judisielle garantier.

• I situasjoner der det ikke foreligger en væpnet konflikt, har alle personer som er fratatt sin frihet, også de som tas til fange i kampen mot terrorisme, rettigheter etter Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Konvensjonen pålegger alle stater å behandle fanger "humant, og med respekt for menneskets iboende verdighet" og gir alle rett til frihet og personlig sikkerhet. I henhold til konvensjonen kan statene avvike fra sine forpliktelser under nærmere definerte omstendigheter og på grunnlag av prosessuelle sikkerhetsmekanismer. Dessuten er alle mennesker beskyttet av Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff av 1984. Konvensjonen presiserer at ”ingen eksepsjonelle omstendigheter overhodet” kan anføres som en begrunnelse for tortur. Dette forbudet gjelder også for personer som tas til fange i kampen mot terrorisme, og for personer som overføres til andre stater.

• Den Internasjonale Røde Kors-Komiteen har ubegrenset adgang til å møte alle fanger i internasjonale væpnede konflikter. I ikke-internasjonale væpnede konflikter er retten til besøk blant annet anerkjent i resolusjoner vedtatt av statspartene i Genève-konvensjonene. Komiteen får vanligvis adgang til å møte personer som er fratatt friheten utenom en væpnet konflikt.

mai 2006