Næringslivets ansvar for å bekjempe korrupsjon

Ifølge norsk lov er alle former for korrupsjon forbudt. Forbudet gjelder fullt ut, også for norske statsborgere og personer hjemmehørende i Norge, men som er engasjert i virksomheter i utlandet. Når man opererer i utlandet legges norsk lov til grunn av norske domstoler.  

Også såkalte tilretteleggelsespenger, ”facilitation payments”, det vil si å betale for å få utført en tjeneste man har krav på uten ekstra betaling, er å anse som korrupsjon. Kjernen i lovforbudet er at det må dreie seg om en ”utilbørlig” fordel.  

Norske bedrifter kan også pådra seg straffeansvar under et vertslands lovgivning. De må dermed overholde både vertslandets og norsk lovgivning. Den norske straffeloven har tre paragrafer som er særlig viktige i kampen mot korrupsjon. Disse er § 276 a om korrupsjon, § 276 b om grov korrupsjon og § 276 c om påvirkningshandel. Korrupsjon straffes med fengsel i inntil tre år. Strafferammen for grov korrupsjon er fengsel inntil ti år. Medvirkning straffes på samme måte. 

Endringer innført i Skadeerstatningsloven av 1. mars 2008, gir også et erstatningsansvar ved korrupsjon. For at arbeidsgiver skal unngå erstatningsansvar for korrupsjon foretatt av medarbeider, kreves det at arbeidsgiver har truffet alle rimelige forhåndsregler for å forebygge dette.

Stadig flere land skjerper sitt regelverk mot korrupsjon, blant annet som følge av FNs konvensjon mot korrupsjon, Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon og OECDs konvensjon mot bestikkelser.

For norske bedrifter som opererer i et internasjonalt marked, betyr det at en vil møte tilsvarende lovgivning som den norske i stadig flere land. Dette bidrar til å gi næringslivet mer likeverdige konkurransevilkår.

De fleste store norske selskap med internasjonal virksomhet har utviklet interne retningslinjer og rutiner for å motvirke korrupsjon. Også for små og mellomstore bedrifter finnes det verktøy som kan brukes. Utfordringen er å gjennomføre og følge opp disse i praksis.