Handel

Norge har en liten og åpen økonomi som er svært avhengig av internasjonal handel. Import og eksport utgjør over halvparten av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP).

EUs handelspolitikk

EU har ansvaret for handelsrelasjoner med land utenfor EU gjennom den felles handelspolitikken, som er et område der kompetansen ligger på EU-nivå. Det innebærer at det er EU og ikke medlemslandene som utformer lovgivning for internasjonal handel og forhandler og inngår internasjonale handelsavtaler. Det er Europakommisjonen som i tett samarbeid med medlemslandene og i dialog med Europaparlamentet forhandler handelsavtaler med internasjonale partnere på vegne av EU.

EUs relasjoner med tredjeland over hele verden har utviklet seg raskt, spesielt i form av ulike samarbeidsavtaler. Slike avtaler har EU inngått med for eksempel Middelhavsregionen, regionale grupper i Asia (ASEAN og ASEM) og Latin-Amerika. Forholdet til USA har blitt styrket gjennom etableringen av det Transatlantiske Økonomiske Partnerskap (TEP).

Norges samarbeid med EU

Norge arbeider for frihandel i de fleste forhold og er en av grunnleggerne av Verdens handelsorganisasjon WTO (GATT). Jordbruk utgjør imidlertid et unntak fra denne generelle regelen. På dette området er Norge i likhet med EU og en del andre land opptatt av langsiktige mål som krever en viss beskyttelse. Norge har tett dialog med EU om handelspolitikk for jordbruk i WTO. 

Norges handel reguleres av en rekke avtaler, blant annet EØS-avtalen og WTO-avtalen. Disse avtalene bestemmer hvilke betingelser varer og tjenester kan selges og kjøpes under, for eksempel hvilke tollsatser og avgifter som legges på prisen importøren må betale.

En svært stor del av Norges utenrikshandel foregår med våre naboland i EU på grunnlag av EØS-avtalen. Norge er del av EUs indre marked, men EØS-avtalen oppretter ingen tollunion. Derfor faller handelspolitikk i forhold til tredjeland utenfor EØS-avtalen. Men for Norge har det vært viktig med tett kontakt med EU, som vår viktigste handelspartner. Som handelspartner med EU er Norge jevnstor med Sveits og Japan, men ligger etter USA, Kina og Russland. Både Norge og EU har basert sin handelspolitikk på regler og avtaler utarbeidet i WTO. I forhold til EU er markedsadgang for fisk et viktig tema for Norge. Historisk har spørsmålet om anti-dumping og balanserende tiltak (anti-subsidie) også vært aktuelt. I tillegg kommer det ofte opp spørsmål i tilknytning til tollfrie kvoter og tekniske handelshindringer som følge av regelverk som gjennomføres på ulike måte i det indre marked.  

Sammen med Island, Liechtenstein og Sveits er Norge medlem i EFTA, Det europeiske frihandelsforbund (European Free Trade Association). EFTA regulerer det handelspolitiske forholdet til Sveits og EFTA er viktig for administrasjon og utvikling av handelsavtaler med tredjeland.  Norge har gjennom EFTA et svært omfattende nettverk av frihandelsavtaler med land utenfor EFTA og EU/EØS. Avtalene sikrer norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer. Frihandelsavtalene er et supplement til Norges forpliktelser i WTO. Norge forhandler også i noen tilfeller bilateralt om handelsavtaler.

En viktig forskjell mellom EFTA og EU er at EU er en toll- og monetær union med felles ytre grenser og tollsatser, mens EFTA er et handelsforbund hvor hvert medlem har sin egen nasjonale handelspolitikk overfor andre land. Selv om EFTA-landene har full suverenitet over sin nasjonale handelspolitikk har de valgt å samarbeide for å forhandle og inngå frihandelsavtaler. EFTA og Norges nye handelsavtaler faller geografisk i stor grad sammen med EUs avtaler.

Utenriksdepartementet har ansvar for handelssamarbeid gjennom WTO.
Nærings- og handelsdepartementet har ansvar for handelssamarbeid gjennom WTO.

Mer informasjon

Les om Norges næringspolitiske samarbeid med EU