§ 1 - Inkassolovens virkeområde

Saksnummer: 02/7770 EP TFJ/KR

Dato: 12.11.2002

 

Inkassolovens virkeområde

1. Vi viser til brev 9. september 2002 vedrørende inkassolovens virkeområde.

Lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndrivning av forfalte pengekrav (inkassoloven) har ingen generell bestemmelse om lovens stedlige virkeområde. I § 1 annet ledd finnes en særlig bestemmelse om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Lovens internasjonale rekkevidde er ellers behandlet nærmere i forarbeidene.

Her behandles først spørsmålet om hvorvidt et norsk selskap som driver oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning er omfattet av den norske inkassoloven når fordringer inndrives mot personer bosatt i utlandet.

I NOU 1983: 8 heter det på s. 93: ”For det første er det klart at virksomhet som drives fra forretningssted som ligger i riket omfattes.” I Ot.prp. nr. 2 (1987-88) på s. 29 heter det om lovens anvendelse på Svalbard at ”[d]epartementet kan imidlertid heller ikke se noe stort behov for å gjøre loven gjeldende så lenge inkassovirksomhet som drives fra fastlands-Norge normalt vil gå inn under loven.” Etter Lovavdelingens syn trekker disse forarbeidsuttalelsene klart i retning av at inkassoloven i utgangspunktet får anvendelse på virksomhet som drives fra forretningssted i Norge, uavhengig av hvor skyldnerne som virksomheten drives overfor, er bosatt. Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 2 på s. 29 videre at lovvalgsspørsmålene i forbindelse med den offentligrettslige reguleringen av inkassatorers virksomhet og reglene om inkassatorers forhold til skyldneren bør følge de alminnelige lovvalgsprinsipper. Lovavdelingen legger til grunn at dette innebærer at et foretak som drives fra forretningssted i Norge, f.eks. må følge de norske reglene om god inkassoskikk, hva enten virksomheten drives mot norske eller utenlandske skyldnere. Videre må regelen i inkassoloven §§ 4 og 5 om krav til inkassobevilling eller rett til å drive finansieringsvirksomhet for å kunne drive virksomhet med oppkjøp og inndrivning av fordringer, gjelde for foretak som har forretningssted i Norge.

2. Det neste spørsmålet er hvorvidt oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning overfor norske skyldnere kan utøves av foretak med sete i utlandet dersom kravene i inkassoloven §§ 4 og 5 ikke er oppfylt. I NOU 1983: 8 heter det at inkassoloven vil omfatte inkassovirksomhet som utøves i riket, og at: ”Også inkassovirksomhet som drives fra utlandet omfattes, for så vidt angår inkassoskritt som skjer her i landet.” Ved inkassolovens vedtakelse var det et vilkår for å drive inkassovirksomhet i Norge at virksomheten ble drevet fra et fast forretningssted her i landet. Inkassatorer med forretningssted i utlandet ville derfor ikke selv kunne ta inkassoskritt i Norge, jfr. Ot. prp. nr. 2 (1987-88) på s. 29. Dette gjelder fortsatt for foretak som ikke er finansinstitusjoner, jf. inkassoloven § 5. Når det gjelder finansinstitusjoner, stilles det krav om rett til å drive finansieringsvirksomhet, jfr. inkassoloven § 4 fjerde ledd. Virksomhet som gjelder oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer kan altså drives uten inkassobevilling av institusjoner som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, jf. inkassoloven § 4 fjerde ledd. Hvilke institusjoner som kan drive finansieringsvirksomhet – og dermed også oppkjøp og inndriving av fordringer uten inkassobevilling – er listet opp i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd. I forhold til den problemstillingen Kredittilsynet har reist, antar vi at det særlig er institusjoner som nevnt i første ledd nr. 4 som er av interesse:

”Kredittinstitusjoner, herunder filial av slik institusjon etablert her i riket, som har hovedsete, er gitt tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon og er underlagt myndighetstilsyn i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.”

Finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 4 er en gjennomføring av det såkalte annet bankdirektiv (rådsdirektiv 89/646), jf. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 16. Direktivet bygger på prinsippet om hjemlandskonsesjon og gjensidig anerkjennelse. I samsvar med direktivet skal det være fri adgang for kredittinstitusjoner som er etablert og har tillatelse fra myndighetene i ett EØS-land, til å yte finansielle tjenester innen hele Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Tjenesteytingen kan skje direkte, gjennom etablering av datterselskap eller gjennom en lokal filial (norsk avdeling av utenlandsk foretak), som til forskjell fra et datterselskap ikke er en juridisk person, se Ot.prp. nr. 85 (1991-92) s. 9.

En utenlandsk kredittinstitusjon som faller inn under finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 4, kan drive oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer i Norge uten norsk inkassobevilling. En filial av en slik virksomhet vil imidlertid være underlagt tilsyn fra Kredittilsynet med hensyn til virksomhet som utøves i Norge, jf. lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 1 nr. 5, se også forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om tilsyn med finansinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge m.v. Før en utenlandsk finansinstitusjon starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det dessuten være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i finansinstitusjonens hjemland og Kredittilsynet, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 tredje ledd.

Når det gjelder utenlandske foretak som ikke er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, jf. inkassoloven § 4 fjerde ledd, kan disse bare drive inkassovirksomhet i Norge dersom foretaket tilfredsstiller inkassolovens vilkår for utøvelse av slik virksomhet bl.a. kravet i inkassoloven § 4 første ledd om at inkassovirksomhet bare kan drives av ”foretak som er registrert i Foretaksregisteret”. I følge lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 2-1 annet ledd skal utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet registreres i Foretaksregisteret. Dersom et utenlandsk foretak registreres i Foretaksregisteret, må inkassolovens registreringsvilkår anses oppfylt.

Kredittilsynet har i sin henvendelse reist spørsmål om hvem som skal gis en eventuell foretaksbevilling – det utenlandske selskapet, den norske filialen eller om det må opprettes et eget norsk selskap.

Det følger av inkassoloven § 5 tredje ledd at ”[b]evilling til å drive oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning kan bare gis foretak som drives fra et fast forretningssted i Norge”. Ved innføringen av kravet til foretaksbevilling, synes det ikke å være tilsiktet noen endring av kravet om tilknytning til Norge, jf. Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) side 36-37 og side 51. Det innebærer at uttalelsene i Ot.prp. nr. 2 (1987-1988) på side 104-105 i relasjon til § 4 første ledd bokstav b, slik bestemmelsen lød før endringen trådet i kraft 1. januar 2002, fortsatt er relevant ved tolkingen av kravet til ”fast forretningssted i Norge”. Departementet uttalte den gang følgende om dette:

”Med fast forretningssted menes at virksomheten må ha en mer permanent tilknytning til et bestemt forretningssted. Som følge av kravet om forretningssted i Norge, vil inkassovirksomhet som går inn under inkassoloven normalt ikke kunne drives fra utlandet.”

Kravet til å drive virksomheten fra et ”fast forretningssted i Norge” innebærer på bakgrunn av dette etter vårt syn neppe at det utenlandske foretaket må etablere seg med et datterselskap i Norge. Kravet til ”permanent tilknytning” må etter Lovavdelingens syn anses oppfylt ved at foretaket har tilknytning i Norge gjennom en filial som skal drive inkassovirksomhet her. Det er imidlertid det utenlandske selskapet som i denne sammenheng må anses som ”foretak” etter inkassoloven § 5 tredje ledd, og det er dermed det utenlandske selskapet som skal tildeles bevilling. Vi viser for så vidt også til begrunnelsen for å innføre krav om foretaksbevilling, jf. Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) side 34 annen spalte.