§ 1-1 - Beredskapsordningen for statlig varekrigsforsikring og forholdet til forsikringsavtaleloven

Saksnr. 200608068 EP IHO/IKR
Dato: 22.12.2006

 

Beredskapsordningen for statlig varekrigsforsikring og forholdet til forsikringsavtaleloven

Vi viser til brev 24. oktober 2006 vedrørende statlig varekrigsforsikring.

I brevet reises det spørsmål om en avtale om statlig varekrigsforsikring faller innenfor forsikringsavtalelovens virkeområde.

Forsikringsavtaleloven gjelder blant annet for avtaler om ”skadeforsikring”, jf. § 1-1 første ledd. Selv om ”forsikring” ikke er definert i loven, vil begrepet som utgangspunkt omfatte avtaler om overtakelse av risiko mot betaling av et vederlag, premien. I forarbeidene til forsikringsavtaleloven heter det videre (NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring punkt 1.3.1 på side 33):

”Det avgjørende må m a o fortsatt være om det dreier seg om en tjeneste som materielt sett er forsikring; om den som tilbyr tjenesten er et forsikringsselskap i snever forstand eller annen type foretak kan i prinsippet ikke være avgjørende.”

Forsikringsvirksomhetsloven synes uansett ikke å gi noen veiledning siden statlige ordninger faller utenfor, jf. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 15-1.

Statlig varekrigsforsikring kan i dag tilbys av staten etter beslutning av Kongen på de nærmere vilkårene som er nedfelt i lov 12. desember 2003 nr. 115 om statleg varekrigsforsikring. Et sentralt vilkår er at varekrigsforsikring bare kan tilbys ved krig, krigsfare eller under ekstraordinære kriseforhold i Norge, jf. varekrigsforsikringsloven §§ 1 og 2.

Det fremgår av forarbeidene at varekrigsforsikringsloven har et dobbelt formål: å ivareta beredskapsfunksjonen og – som supplement til private forsikringsordninger – sikre et forsikringstilbud i krigs- eller krisetid. Selv om beredskapshensynet synes mer fremtredende enn under den tidligere loven, fratar ikke det ordningen karakter av å være en forsikringsordning. Til støtte for dette synet peker vi på følgende:

Ordningen betegnes som ”forsikring” i loven og i forarbeidene. Etter lovteksten er ordningen ikke begrenset til typiske beredskapsvarer. Loven § 1 er utformet slik at den vil gjelde for tilbud om forsikring av alle typer av varer. Det avgjørende for om forsikring skal tilbys, er om det foreligger en spesiell type krisesituasjon.

Ordningen er frivillig. Staten kan ”tilby” varetransportforsikring. Dersom det hadde vært en ordning som kunne pålegges ulike aktører, hadde det vært rimeligere å anse ordningen som en ren beredskapsordning.

Også det forhold at tilbudet kan gjelde ved krig og krisesituasjoner i andre deler av verden, fratar ordningen karakter av å være en ren beredskapsordning.

Dessuten viser vi til at slike forsikringer også tegnes i fredstid, men da av private aktører uten at det synes å være tvilsomt at disse forsikringsavtalene omfattes av forsikringsavtaleloven.

Vi legger etter dette til grunn at ordningen med varekrigsforsikring er en forsikringsordning som forsikringsavtaleloven i utgangspunktet gjelder for etter sin ordlyd.

Spørsmålet er da om det foreligger tilstrekkelige rettskildemessige holdepunkter for å konkludere med at forsikringsavtaleloven likevel ikke gjelder for avtaler om varekrigsforsikring. Et argument som taler for en slik forståelse, er uttalelsen i Ot.prp. nr. 102 (2002-2003) Om lov om statleg varekrigsforsikring punkt 6.1 på side 4, der det uttales:

”Vi legg til grunn at forsikringsavtalelova ikkje gjeld med mindre anna vert fastsett i medhold av § 5 i lova.” (Henvisningen til § 5 er formodentlig en feilskrift for § 4.)

Etter vårt syn er det høyst tvilsomt om forarbeidene her kan ha en slik gjennomslagskraft overfor lovteksten. Siden spørsmålet ikke synes å være reist på bakgrunn av et aktuelt behov for å få avklart om forsikringsavtaleloven vil gjelde for avtaler om statlig varekrigsforsikring, bør forholdet til forsikringsavtaleloven etter vårt syn avklares i form av en presisering i varekrigsforsikringsloven. Uansett hvilken konklusjon Lovavdelingen trekker om gjeldende rett, er det grunn til å sørge for en sikrere rettskildemessig avklaring gjennom lovendring.