§ 1-10 - Alkoholloven § 1-10 første ledd

Saksnummer: 2005/02722		Dato: 06.07.2005
EO /KHR/HI/IH/an

 

Alkoholloven § 1-10 første ledd

Vi viser til brev 8. april 2004, der Byrådsavdelingen for næring og kultur i Oslo kommune ber om Lovavdelingens syn på adgangen til å inndra bevilling på grunn av tidligere eiers forhold i den overgangsperioden hvor en ny innehaver kan drive på tidligere eiers bevilling, jf. alkoholloven § 1-10 første ledd tredje punktum.

Det følger av alkoholloven § 1-4 a at skjenking av alkohol krever bevilling. Ved overdragelse av virksomheten faller skjenkebevilling bort, jf. alkoholloven § 1-10 første ledd første punktum. Skjenkebevillinger kan etter sin art ikke overdras. En ny eier har likevel mulighet til å fortsette virksomheten ”på den tidligere bevilling i inntil tre måneder”, jf. § 1-10 første ledd tredje punktum. Det fremgår av forarbeidene til alkoholloven, jf. Ot.prp.nr. 31 (1988-1989) s. 39, at unntaket hadde sin bakgrunn i ”de hyppige eierskiftene i bransjen”. I Ot.prp.nr. 86 (2003-2004) fremheves det at overgangsregelen i § 1-10 ”er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet”(punkt 2.11.1).

Bestemmelsens ordlyd gir ingen veiledning om hvordan spørsmålet skal løses. Forarbeidene kommenterer heller ikke spørsmålet. Det fremheves imidlertid i flere sammenhenger at bevillingen ikke kan overdras, noe som taler for at den nye eiers mulighet til å drive videre på tidligere bevilling er en avledet rettighet. I den grad bevilling er bortfalt før overdragelsen, må den nye eier avvente en behandling av søknad om egen bevilling. En søknad om bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre søknader, og det forhold at vedkommende har drevet virksomheten på tidligere eiers bevilling gir ikke vedkommende noe krav på å få tildelt bevilling, jf. Arbeids- og sosialdepartementets rundskriv I-6/98, punkt 1.10.2.

I Ot.prp.nr. 31 (1988-1989) s. 39, under merknadene til § 1-10, ble det vist til at dagjeldende hotellov (lov 1983 nr. 51 om overnattings- og serveringssteder) hadde en tilsvarende bestemmelse for overnattings- og serveringsbevillinger. Bestemmelsen, inntatt i lovens § 8, hadde som utgangspunkt at bevilling ikke kan overdras, jf. første ledd, med en særregel for overdragelse av virksomhet i tredje ledd: 

”Skifter virksomheten eier, jfr. første ledd, får bestemmelsen i annet ledd om meldeplikt og om adgangen til å fortsette driften inntil 3 måneder tilsvarende anvendelse.”

I den nye serveringsloven (lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet) er bestemmelsen videreført i en noe endret form i § 22 tredje ledd. Tidsbegrensningen i særregelen for overdragelse av virksomhet er nå tatt ut og bestemmelsen lyder:

”Dersom søknad om serveringsbevilling er sendt kommunen i samsvar med første ledd, kan driften av serveringsstedet fortsette inntil søknaden er avgjort.”

I Ot.prp.nr. 55 (1996-1997) fremgår det under punkt 15.1 at formålet med endringen er å legge press på kommunen til å behandle bevillingssøknader så snart som mulig.

Høyesterett har ikke behandlet spørsmålet om skjenkebevillinger kan inndras i overgangsperioden. Spørsmålet om inndragning av serveringsbevillinger er imidlertid berørt i en saksomkostningskjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2004 s. 1026. Etter en overdragelse av et serveringssted fattet Oslo byråd vedtak om inndragning av serveringsbevillingen til den tidligere eieren, med hjemmel i serveringsloven § 19. Det fremgår ikke av avgjørelsen hvilke forhold som lå til grunn for vedtaket. Kjæremålsutvalget sluttet seg til lagmannsretten, som hadde lagt til grunn at den nye eieren likevel hadde rett til å fortsette driften av serveringsstedet, og uttalte:

”Serveringsloven § 22 tredje ledd gir den som erverver et serveringssted, rett til å fortsette driften inntil erververens søknad om serveringsbevilling er avgjort, såfremt søknad blir sendt innen 30 dager etter at det ble inngått avtale om overdragelse.”

I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:

”I disse brevene har [Nærings- og handels]departementet blant annet understreket at det er driften under kjøper som er avgjørende for om serveringsvirksomhet bør stanses eller ikke i overgangsperioden. Dette er lagmannsretten enig i.”

Avgjørelsene medfører at serveringsbevilling etter serveringsloven ikke kan inndras på grunn av forhold knyttet til den tidligere eieren i overgangsperioden, jf. serveringsloven § 22 tredje ledd.

Denne løsningen er imidlertid ikke nødvendigvis avgjørende for tolkningen av alkoholloven § 1-10.

For det første er ordlyden i de to bestemmelsene ulik. Serveringsloven taler ikke om ”den tidligere bevilling”, slik alkoholloven gjør.

For det andre tar kommunen, i saker om serveringsbevilling, utelukkende stilling til om vilkårene i loven er oppfylt. Beslutninger om tildeling av skjenkebevilling etter alkoholloven er derimot en utpreget skjønnsmessig avgjørelse. Formålet bak bevillingssystemet i serveringsloven er å ”sikre forsvarlig drift av serveringssteder”, jf. serveringsloven § 1. Alkoholloven har som formål ”å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære”, jf. alkoholloven § 1. Kravet til bevilling i alkoholloven skal ivareta tungtveiende samfunnsinteresser og behovet for effektive kontroll- og sanksjonsmuligheter er derfor større etter denne loven.

Dette kan også tilsi at omgåelseshensynet bør tillegges større vekt ved tolkningen av alkoholloven enn etter serveringsloven. I tilfeller hvor virksomheten blir varslet om en forestående inndragning av bevilling, vil faren for omgåelse av regelverket gjennom overdragelse av virksomheten, være åpenbar. De legislative hensynene bak overgangsregelen tilsier ikke at den ”nye” eieren i slike tilfeller er vernet i tre-måneders perioden i § 1-10 første ledd. Formålet om å sikre smidige overdragelser av virksomheter må bygge på den forutsetning at det ikke er grunnlag for inndragning av bevillingen hos tidligere eier.

Hensynet til effektiv kontroll av at skjenkebevilling drives innenfor rammene av alkoholloven, må medføre at inndragning av bevilling kan gjennomføres i overgangsperioden. Vi vil likevel presisere at den omstendighet at virksomheten er overdratt, må være et moment i vurderingen av om bevilling skal inndras. Det må ha betydning hvor alvorlig forholdet hos den tidligere eieren var og hvor klart det fremstår at tidligere eier ikke lenger er knyttet til driften. I den grad kommunene ønsker å inndra bevilling på grunn av forhold av økonomisk art, bør det også tas hensyn til om den ny eieren kan rette opp forholdet. Vi er enige i synspunktet til Byrådsavdelingen for næring og kultur i at manglende opplysninger fra tidligere eier om at skjenkebevillingen er utøvet på en måte som gir grunnlag for inndragning, vil måtte anses som et forhold mellom vedkommende og ny eier.