§§ 11 og 34 - Søknad om rett til mineralleting i Finnmark – utsettelse av klagebehandling

Saksnummer: 1996/7375 E RM

Dato: 21.06.1996

 

Søknad om rett til mineralleting i Finnmark – utsettelse av klagebehandling

(1)    Vi viser til samtale 20 juni 1996 mellom byråsjef Henrik Valeur og fung lovrådgiver Reidar Myhre. Lovavdelingen er bedt om å vurdere hvorvidt forvaltningsrettslige regler er til hinder for at Landbruksdepartementet kan utsette behandlingen av en klage som er reist mot Statskog SFs innvilgelse av søknad om rett til leting etter diamanter i Finnmark. Vi har forstått det slik at en eventuell utsettelse av klagebehandlingen bare anses aktuell i forhold til tillatelsen til leting i kommunene Karasjok og Kautokeino, og at utsettelsen i så fall er ment å vare inntil Samerettsutvalgets innstilling foreligger, jf Skogavdelingens notat 20 juni 1996 s 2 til Landbruksdepartementets politiske ledelse.

På grunn av den knappe tidsfristen presiserer vi at vi ikke har hatt anledning til å gå grundig inn på spørsmålene som er reist.

(2)    Etter gjeldende rett synes det noe uklart i hvilken grad det må kreves særskilt hjemmel for at et forvaltningsorgan kan utsette behandlingen av en sak. Forvaltningsloven har ingen regler om slik utsettelse. Loven knesetter tvert om som prinsipp at alle saker skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold, jf § 11 a første ledd. En utsettelse av saksbehandlingen harmonerer dårlig med dette prinsippet.

Klageinstansens kompetanse er definert nærmere i forvaltningsloven § 34 siste ledd. Klageinstansen kan her enten "treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling". Beslutningsformen utsettelse av saks­behandlingen er ikke nevnt her.

Lovgivningen gir i noen tilfeller særskilt hjemmel for at et forvalt­ningsorgan kan utsette den videre behandlingen av en sak (se f eks vassdragsloven § 125 nr 8). Selv uten slik hjemmel må det et stykke på vei godtas at et forvaltningsorgan inntil videre kan stanse behand­lingen av en sak. Det har vært hevdet at dette bl a må gjelde hvor avgjørelsen av saken utstår i påvente av nærmere opplysninger eller utredninger om den konkrete søknaden og dens virkninger. Problemet tilspisser seg hvor de nærmere opplysningene er av mer generell karakter og løsrevet fra den bestemte saken, sml Inge Lorange Backer: Naturvern og naturinngrep (Oslo 1986) s 718. (Fremstillingen er imidlertid fra tiden før fvl § 11 a ble endret så den også omfatter forberedelsen av en sak.)

Samerettsutvalgets utredning vil omhandle spørsmål tilknyttet retten til naturressurser i Finnmark generelt og ikke bare i forhold til retten til utvinning av mineraler, eller mer presist: leting etter diamanter. Vi har forstått det slik at Landbruksdepartementets standpunkt i klage­saken ikke vil være knyttet direkte opp mot bestemte fakta­opplysninger eller vurderinger som utvalget forventes å presentere i sin innstilling.

Tidsaspektet må tillegges betydelig vekt. Så vidt vi kjenner til, forven­tes Samerettsutvalgets innstilling fremlagt omkring årsskiftet 1996/97. Vi anser det imidlertid tvilsomt om fremleggelsen av innstillingen alene vil gi Landbruksdepartementet et bedre grunnlag enn det har i dag for å ta stilling til klagen. Den endelige avklaring av spørsmålene om retten til land- og vannressursene i Finnmark vil neppe skje bare gjennom Samerettsutvalgets utredning. Spørsmålene er politisk kontroversielle, og en definitiv avklaring vil nok forutsette hørings­behandling og fremlegging for Stortinget. Erfaringsmessig vil en slik prosess ta flere år.

(3)            Landbruksdepartementet vil etter vårt syn ikke ha adgang til å utsette klagebehandlingen til de nevnte spørsmålene er blitt definitivt avklart som beskrevet ovenfor. Hvorvidt denne løsningen skal forankres i regelen om at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold (jf forvaltningsloven § 11 a) eller i uskrevne prinsipper om god forvaltningsskikk, kan være en smakssak. Poenget må uansett være at en slik utsettelse av klagebehandlingen med rette kan utsette Landbruksdepartementet for kritikk, f eks fra Sivilombudsmannen.

Med mindre man virkelig tar sikte på å behandle klagen umiddelbart etter at Samerettsutvalgets innstilling foreligger, vil Lovavdelingen sterkt tilrå at Landbruksdepartementet treffer en avgjørelse i klagesaken allerede nå. Dersom man ønsker å bevare muligheten til å vurdere søknader om diamantleting i lys av Samerettsutvalgets utredning og eventuelt behandlingen av denne, er det rettslig sett ikke noe i veien for å avslå de foreliggende søknader med den begrunnelse at slike tillatelser ikke bør gis før spørsmålene har vært vurdert i en bredere og mer prinsipiell sammenheng som Samerettsutvalgets utredning gir foranledning til.