§ 110 - Endringer i ekspropriasjonserstatningsloven § 6 første ledd - rettslige rammer for statens håndtering av fredningsskjønn

Saksnummer: 1997/06735 E ILB

Dato: 08.10.1997

 

Endringer i ekspropriasjonserstatningsloven § 6 første ledd - rettslige rammer for statens håndtering av fredningsskjønn

Vi viser til brev i dag til samtlige departementer om endringen i lov 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom § 6 første ledd ved lov 19 juni 1997 nr 81. I tillegg til det som er pekt på i det nevnte brevet, vil Lovavdelingen bemerke med sikte på fredningsskjønn etter naturvernloven 19 juni 1970 nr 63 § 20 jf § 20 a:

1.     Som pekt på i brevet, skiller fredningssakene seg fra ekspropriasjoner, fordi det offentlige ikke skal ta ut eller bruke naturressursene i verneområdet, og fordi også bestemmelsen i Grunnloven § 110 b må tas i betraktning.

På denne bakgrunnen kan det spørres om erstatningsutmåling ved fredning står i en spesiell stilling og bare i meget begrenset grad berøres av lovendringen. Dette forutsetter at lovgivernes intensjoner kan varetas ved at staten er noe rausere i en forhandlingssituasjon enn det man ville vært i en tilsvarende situasjon før lovendringen. En slik lovforståelse, som nok i liten grad har støtte i forarbeidene, må i stor grad tuftes på reelle hensyn utledet fra Grl § 110 b. Det er ikke klart om grunnlovsbestemmelsen kan tillegges så stor vekt i denne saken, hvor stortingsflertallet var klar over problemstillingen. På den andre siden vil vekten av stortingsflertallets grunnlovsforståelse bl a avhenge av hvor omfattende vurderinger som ble gjort av forholdet til Grl § 110 b. Forarbeidene gir ikke inntrykk av grundighet på dette punktet.

2.     Dersom det legges til grunn at lovendringen også gjelder for erstatningsutmåling ved fredning, synes det å foreligge to tolkningsalternativer.

For det første kan loven nå forstås slik at den legger opp til en generell påregnelighetsvurdering også i fredningstilfellene. Denne løsningen lar seg utvilsomt forene med ordlyden i ekspropriasjonserstatningsloven § 6 første ledd annet punktum, men vil trolig bli så økonomisk kostbar at det vil gjøre det atskillig vanskeligere å verne bl a barskog. I motsetning til veganlegg, hvor kostnadene forbundet med erstatning for grunnen er små sammenlignet med totalkostnadene, vil utbetaling av erstatning utgjøre den største utgiftsposten i fredningstilfellene og således ha stor betydning for om det skal fattes vedtak om fredning og eventuelt hvor omfattende verneområdet skal være.

Det andre tolkningsalternativet som ble nevnt på møtet, og som er det alternativet Lovavdelingen i likhet med Regjeringsadvokaten anser er det mest nærliggende å legge til grunn som gjeldende rett, er å basere erstatningsutmålingen i fredningsskjønn på en konkret påregnelighetsvurdering. Avgjørende da er utnyttingsmåten som fremstår som naturlig for den eiendommen (og eieren) det gjelder - dvs hva eieren faktisk ville ha gjort dersom eiendommen ikke hadde blitt fredet. I motsetning til det førstnevnte tolkningsalternativet blir det her nødvendig å foreta krevende bevisvurderinger. I noen tilfeller vil det trolig foreligge driftsplaner, som kan legges til grunn. I andre tilfeller blir det mer usikkert hva som skal legges til grunn, men trolig vil det finnes historiske opplysninger og opplysninger om driften slik den er på vedtakstidspunktet. Driftsresultatet vil i de fleste tilfeller måtte neddiskonteres, men muligheten for å sette arbeidet bort til andre med større driftskapasitet gjør at besparelsen her neppe blir særlig stor. Formålet med lovendringen kan tilsi at staten er noe rausere enn før lovendringen når det er usikkert hvilket utfall en konkret påregnelighetsvurdering vil lede til.

3.     Om tilpasningsplikten viser vi til det som er sagt i vårt brev i dag punkt 5 og 6.