§ 12 - Spørsmål om forholdet mellom tvisteloven § 31-1 og forbrukertvistloven § 12

Saknr. 200807621 ES EWI
Dato: 04.02.2009

Spørsmål om forholdet mellom tvisteloven § 31-1 og forbrukertvistloven § 12

Det vises til brev 26. november 2008 hvor Forbrukertvistutvalget reiser spørsmål om forholdet mellom forbrukertvistloven § 12 og tvisteloven § 31-1 og hvem som skal behandle en begjæring om gjenåpning av avgjørelse av Forbrukertvistutvalget etter at ny tvistelov trådte i kraft. Forbrukertvistutvalget stiller spørsmål om begjæring om gjenåpning nå skal settes fram for og behandles av tingretten og ikke av utvalget selv som før ny tvistelov.

I forbindelse med vedtakelsen av ny tvistelov var det nødvendig å gjøre endringer i øvrige lovgivning for å tilpasse denne til endringer som følger av tvisteloven. De fleste endringene er utløst av ny begrepsbruk og struktur. Endringene ble gjort i lov 26. januar 2007 nr. 3 om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover). Det vises til forarbeidene i Ot.prp. nr. 74 (2005 – 2006).

Endringene i forbrukertvistloven § 12 er en følge av endret begrepsbruk fra ”gjenopptakelse” i tvistemålsloven til ”gjenåpning” i tvisteloven. I tillegg ble henvisningen til tvistemålslovens regler om gjenopptakelse erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i tvisteloven om gjenåpning, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005 – 2006) side 81 jf. side 33 – 34. Det var ikke meningen å gjøre realitetsendringer.

Det følger av forbrukertvistloven § 12 at reglene i tvisteloven kapittel 31 gjelder tilsvarende i den utstrekning de passer. I forarbeidene til forbrukertvistloven § 12 (før tvisteloven) omtales formuleringen slik, Ot.prp. nr. 55 (1976 – 1977) side 30:

”Som utvalget peker på, vil noen av tvistemålslovens grunnlag for gjenopptagelse ikke være relevante for Markedsrådets behandling pga den forenklete saksbehandling i rådet. Videre må selvsagt bestemmelsene i tvistemålsloven leses med de nødvendige endringer, slik som at ”dommer” i § 407 nå betyr medlem av Markedsrådet, at begjæringen fremsettes for Markedsrådet (§ 109 [skal være § 409]) osv. Dette er gitt uttrykk for i lovteksten ved forbeholdet at reglene om gjenopptakelse gjelder ”i den utstrekning de passer”.

På samme måte må anvendelsen av tvisteloven kapittel 31 tilpasses behandlingen av begjæringer om gjenåpning av avgjørelser av Forbrukertvistutvalget. I tvisteloven § 31-1 er det gjort visse endringer i forhold til tvistemålsloven § 409 for så vidt gjelder hvilken domstol en begjæring om gjenåpning skal settes fram for. Begjæring om gjenåpning av avgjørelser av forliksrådet skal, som tidligere, settes fram for tingretten. I tredje ledd er det imidlertid bestemt at begjæring om gjenåpning av avgjørelser av tingretten og lagmannsretten skal settes fram for sideordnet domstol. Etter tvistemålsloven § 409 skulle den settes fram for den domstol som hadde truffet avgjørelsen. Begrunnelsen for endringen er hensynet til partenes og allmennhetens tillit til at avgjørelsen tas etter en uhildet vurdering.

Vi kan ikke se at endringene som følger av tvisteloven § 31-1 skal medføre noen endring når det gjelder hvem som skal behandle begjæring om gjenåpning av avgjørelser av Forbrukertvistutvalget. Tvisteloven § 31-1 tredje ledd om sideordnet domstol passer ikke for Forbrukertvistutvalget som ikke har noe tilsvarende sideordnet organ. Det har ikke vært meningen å gjøre noen realitetsendringer i forbrukertvistloven § 12, og det er derfor ingen grunn til å anvende § 31-1 annet ledd om gjenåpning av forliksrådets avgjørelser tilsvarende. Også før lovendringen var det tingretten som behandlet begjæring om gjenåpning av forliksrådets avgjørelser, uten at det fikk betydning for gjenopptakelse av Forbrukertvistutvalgets saker. Dette til tross for at forliksrådet og Forbrukertvistutvalget må kunne anses å være på samme tvisteløsningsnivå i sakskjeden, jf. tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav e om at avgjørelser av Forbrukertvistutvalget bringes direkte inn for tingretten uten forliksrådsbehandling. Partenes og allmennhetens tillit til avgjørelsesinstansen er et viktig hensyn, men vi mener det i denne sammenhengen ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for at tingretten skal bruke ressurser på å behandle begjæringer om gjenåpning av Forbrukertvistutvalgets avgjørelser. Det er heller ingen andre sterke reelle hensyn som taler for en slik løsning.