§ 12-7 nr. 3 - Reguleringsbestemmelser om støy i bygg- og anleggsfasen

Departementet viser til brev fra dere 19. september 2023 samt våre brev 13. oktober 2023 og 15. januar 2024. Departementet beklager lang saksbehandlingstid.

På bakgrunn av henvendelsen fra dere har departementet hatt drøftelser med Klima- og miljødepartementet.

Bestemmelsen i plan- og bygningsloven (pbl.) § 12-7 nr. 3 gjør det mulig å fastlegge miljøkvalitetsmål og stille forurensningsmessige krav til virksomhet i forbindelse med reguleringsplan. Det forutsettes at kommunen har hjemmel til dette i forhold til andre regler om forurensning, særlig forurensningsloven.

Kommunal- og distriktsdepartementet ser at det kan være hensiktsmessig å innta bestemmelser om støy i anleggsfasen ved vedtagelse av en reguleringsplan. På denne måten vil planmyndigheten kunne regulere miljøvirkningene for nærområdet i forbindelse med utbyggingen/gjennomføringen av arealplanen, og dermed sikre at viktige miljøhensyn blir ivaretatt.

Kommunal- og distriksdepartementet mener at det avgjørende i spørsmålet om hvorvidt det kan vedtas reguleringsplanbestemmelser om støy i anleggsfasen, er om det finnes hjemmel for å regulere slik støy i forurensningsregelverket.

I forarbeidene til plan- og bygningsloven og forurensningsloven presiseres det at det bare kan stilles krav til forurensende virksomhet med hjemmel i pbl. § 12-7 nr. 3 så langt dette er i samsvar med forurensningsloven, og etter avklaring med forurensningsmyndighetene.

Samtidig forutsettes det at adgangen til å stille forurensningsmessige krav skal avklares nærmere i forskrift. Det vises bl.a. til Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) side 233: «Adgangen til å stille forurensningsmessige krav forutsettes nærmere avklart i forskrifter, jf. merknadene til omtalen av forurensningsloven kap. 5.9.4.6.» 

Slike forskrifter er ikke gitt.

Det vises også til planlovutvalgets forslag om å gi hjemmel i forurensningsloven for å gi nærmere regler om samordning med plan- og bygningsloven, se NOU 2003:14 kapittel 7.18.4. Forslaget til endring av forurensningsloven ble imidlertid ikke fremmet for Stortinget, og forurensningsloven har per i dag ingen hjemmel for å kunne gi forskrifter om samordningen med plan- og bygningsloven.

Klima- og miljødepartementet mener at det, hensett til dagens praktisering av regelverket, foreligger gode grunner for ikke å tolke uttalelsen om avklaring i forskrift, som et absolutt krav, men heller anse dette som et uttrykk for et prinsipp om at saksbehandlingen etter plan- og bygningsloven må samordnes med forurensningsmyndigheten.

Etter plan- og bygningsloven av 1985 var det adgang til å regulere forurensning, herunder støy, i arealplaner, uten at dette måtte avklares med forurensningsmyndigheten i forskrift. Departementet mener derfor at det ikke er holdepunkter for at lovgiver i 2008 ønsket å innskrenke planmyndighetens kompetanse til å regulere forurensning, sammenholdt med rettstilstanden etter 1985-loven. At det bør være tilstrekkelig at forholdet mellom lovene avklares på annen måte enn i forskrift, er også langt på vei i samsvar med planlovutvalgets generelle uttalelser om forholdet til forurensningsloven, om at "kompetansefordelingen må klarlegges gjennom forskrifter og instrukser", jf. NOU 2003:14 kapittel 7.18.3.1.

Formålet med en samordning er dels å unngå dobbeltbehandling av forurensningsspørsmål etter de to lovene, og dels å sikre at det er mindre forurensningsspørsmål av lokal karakter som reguleres i reguleringsplaner, i tråd med intensjonen bak hjemmelen i pbl. § 12-7 nr. 3. Dette formålet bør, etter Klima- og miljødepartementets syn, kunne oppnås gjennom avklaring med forurensningsmyndigheten i retningslinjer, rundskriv mv.

Klima- og miljødepartementets retningslinje T-1442/21 om støy i arealplanlegging sier at kommunene bør vurdere å stille krav til støy fra bygge- og anleggsvirksomhet i reguleringsplaner. Retningslinjene bygger på tidligere retningslinjer tilbake til 2005, fra før gjeldende plan- og bygningslov.

Klima- og miljødepartementet, som overordnet forurensningsmyndighet, mener at retningslinjene på tilstrekkelig måte avklarer forholdet mellom plan- og bygningsloven og forurensningsloven når det gjelder regulering av støy fra midlertidig anleggsvirksomhet. Dette er også i stor grad lagt til grunn i forvaltningspraksis.

Når forurensningsmyndigheten selv mener at støyretningslinjene gir kommunene nødvendig og tilstrekkelig hjemmel for å kunne vedta reguleringsplanbestemmelser om støy i bygg- og anleggsfasen, legger Kommunal- og distriktsdepartementet til grunn at den nødvendige koplingen mellom pbl. § 12-7 nr. 3 og forurensningsregleverket må anses å foreligge.