§ 13 - Adgang for en taxisentral til å ilegge bøter ved brudd på vedtektene

Saksnummer: 99/17902 E AS/FBF

Dato: 01.02.2000

 

Adgang for en taxisentral til å ilegge bøter ved brudd på vedtektene

Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 9. november 1999. Samferdselsdepartementet ber om Lovavdelingens vurdering av hvorvidt drosjesentraler kan :legge bøter med grunnlag i vedtekter fastsatt med hjemmel i forskrift 10. juni 1977 nr. 8 om persontransport med motorvogn utenfor rute. Lovavdelingen har ikke fått oversendt eksempler på slike vedtekter. Vi har derfor ikke hatt anledning til å underlegge vedtektene en konkret vurdering.

Nevnte forskrift nr. 23 tredje ledd uttaler at regler om drosjesentralens organisasjon og virksomhet fastsettes i vedtekter som skal godkjennes av fylkeskommunen. Vi kan som utgangspunkt ikke se at uttrykkene «organisasjon og virksomhet» utelukker at vedtektene kan inneholde bestemmelser om ileggelse av bøter for overtredelse av vedtektene. På den annen side kan vi heller ikke se at forskriften gir særskilt hjemmel for drosjesentralene til å ilegge bøter. Hjemmelsgrunnlaget for å ilegge av bøter eller gebyr må derfor søkes i alminnelige privatrettslige regler.

Bestemmelser av denne type er kjent fra en rekke organisasjoner. Lovavdelingen har tidligere hatt til vurdering vedtektene for Norges Sildesalslag og De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening (sak 3031/76, inntatt i Matheson og Woxholth, Lovavdelingens uttalelser, Oslo 1990 på side 258). Lovavdelingen uttalte i denne saken at utgangspunktet er at slike bestemmelser er bindende for medlemmene.

Bakgrunnen for henvendelsen om gyldigheten av salgslagenes vedtektsbestemmelser om bøtestraff, var at salgslagene hadde enerett til omsetning på sine områder. Et lignende element av obligatorisk medlemskap og enerett foreligger for drosjeløyvehaverne. Drosjeløyvehaverne kan være forpliktet til å være tilsluttet en godkjent drosjesentral, jf. forskriften nr. 23 og nr. 15. Man kan således stille spørsmålet om et tvungent medlemskap i en organisasjon kan være til hinder for at medlemmene på privatrettslig grunnlag må akseptere at organisasjonen kan ilegge bøter med bindende virkning for medlemmene.

Etter Lovavdelingens mening kan ikke det forhold at det foreligger en slik form for «tvungent medlemskap» i seg selv innebære at vedtektenes bestemmelser om bøteleggelse er ugyldige. Det gjelder således både for lovbeskyttede og for faktiske monopolforetak at monopolsituasjonen ikke i seg selv utelukker anvendelse av privatrettslige regler i forhold til organisasjonens medlemmer.

Det må imidlertid være en forutsetning at bøter eller gebyr ilegges for overtredelse av vedtektene. Det kan derfor ikke være adgang til å foreta bøteleggelse når handlingen består i overtredelse av lov- eller forskriftsverk. I disse tilfellene må spørsmålet om sanksjon høre under offentlig myndighet.

Det skal videre presiseres at bøteleggelsen må ha hjemmel i vedtektene, jf. Høyesteretts dom i Rt. 1934 side 417. Bøteleggelse er således ikke en sanksjon som kan utledes av reglene om alminnelige misligholdsbeføyelser, jf. Woxholth, Foreningsrett (2. utg., Oslo 1999) side 176. Vi peker også på at det enkelte sanksjonsvedtak kan prøves av domstolene. Dette følger av de alminnelige reglene om domstolsprøving av saker av denne art. Det kan i denne forbindelse nevnes at avtaleloven § 36 kan anvendes som grunnlag for å nedsette en urimelig høy bot, jf. Woxholth, Foreningsrett (2. utg., Oslo 1999) side 176.

På bakgrunn av ovenstående, og under de nevnte forutsetninger, har Lovavdelingen kommet til at en drosjesentral i utgangspunktet kan ha adgang til å ilegge bøter eller gebyr ved overtredelse av vedtektene. Hvorvidt slike bestemmelser er gyldige i det enkelte tilfelle, vil imidlertid bl.a. avhenge av en rimelighetsvurdering, jf. avtaleloven § 36.