§ 13 - Anmodning om avklaring av visse begreper i for­skrift 21 desember 1990 nr 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring

Saksnr. 1997/11650 E TO/EHO
Dato: 11.02.1998

 

Anmodning om avklaring av visse begreper i for­skrift 21 desember 1990 nr 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring

1 Innledning

Vi viser til brev fra Statens Pensjonskasse 25 november 1997. Statens Pensjonskasse ønsker nærmere avklaring av enkelte begreper i forskrift 21 desember 1990 nr 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring .

Statens Pensjonskasse spør for det første om fra hvilket tidspunkt forsinkelsesrente for tapt inntekt skal beregnes, jf forskriften § 2-3. For det andre reises det spørsmål om tolkningen av begrepet "ervervsevne" i forskriften kapittel 3.

2 Renter på lidt inntektstap, jf forskriften § 2-3 annet ledd

Forskriften § 2-3 annet ledd gir skadelidte krav på renter etter for­sinkelsesrenteloven (lov 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling mm). Etter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd annet punktum annet alternativ løper renten fra "en måned etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppford­ring om å betale". En forutsetning for rente er imidlertid at kravet er forfalt materielt sett, jf NOU 1974: 54 Renter ved forsinket betaling mv s 80. I NOU 1994: 20 Personskadeerstatning s 65 antas det at kravet er forfalt når:

"....skadelidte har beregnet og fremmet kravet, og skadevolder har fått rimelig tid til å skaffe de opplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene at det foreligger ansvar og hvor meget som skal betales..."

I forhold til tapt inntekt antas det at renten tidligst løper fra en måned etter at påkrav er sendt med tilstrekkelig dokumentasjon for kravet og dets omfang, jf NOU 1994: 20 samme side.

Det er flere hensyn som taler for at disse generelle betraktningene kan gjøres gjeldende også ved tolkningen av forskriften § 2-3. Hvis en enkel skademelding er tilstrekkelig, bygger § 2-3 annet ledd på en forutsetning om at de fleste oppgjør kan klarlegges i løpet av én måned. Vi antar imidlertid at mange erstatningsutmålinger tar lenger tid. Det kan bero på lang saksbehandlingstid hos forsikringsselskapet, men også på manglende evne eller vilje hos skadelidte til å dokumentere kravet. Med så god avkastning som forsinkelsesrenten gir i dag, kan enkelte bli fristet til bevisst å trenere oppgjøret. Uansett årsak er det uheldig at forsinkelsesrente går inn som en regelmessig del av erstatningen.

På bakgrunn av bestemmelsens ordlyd, dens forarbeider og hensynet til etterbeviselighet har vi likevel kommet til at selve meldingen om skadetilfellet er tilstrekkelig til at forsinkelsesrente begynner å løpe.

Etter forskriften § 2-3 løper renten "tidligst fra én måned etter at meld­ing om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet". Ordlyden gir ingen holdepunkter for at kravet må dokumenteres for at renten skal løpe. Selve meldingen om skaden synes derfor å være tilstrekkelig til at kravet er forfalt.

Forskriften ble utarbeidet på bakgrunn av innstilling om standardisert erstatning for personskader voldt ved yrkesskader eller sykdom 15 oktober 1990 (innstillingen). Innstillingen er inntatt som vedlegg til NOU 1994: 20. På s 169 sier utvalget følgende om bakgrunnen for forskriften § 2-3 annet ledd:

"I praksis vil det ofte foreligge tvil og også uenighet om fra hvilket tidspunkt morarente skal løpe. Spørsmålet skal i utgangspunktet avgjøres etter reglene i morarenteloven.... I forhold til erstatningskrav må det sies å foreligge enkelte særegne spørsmål som ikke er løst i morarenteloven § 2. Et viktig siktemål med standardisering er å sikre enkle oppgjør. For at ikke tvist om rentespørsmålet skal komme inn som en kompliserende faktor, foreslår utvalget at utgangspunktet for beregning av morarente fremgår uttrykkelig av forskriften."

Ifølge innstillingen er dette "uttrykkelige" tidspunktet selve meldingen. Det gis ingen holdepunkter for at det kan stilles tilleggskrav for at noe kan anses som en melding i forskriftens forstand. Det kan likevel hevdes at det bør stilles enkelte minstekrav til meldingen, f eks at skadelidte må individualisere kravet. På den annen side kan det ikke kreves at meldingen inneholder alle opplysninger om skaden som er nødvendige for å fastsette kravets størrelse.

Hensynet bak forskriften er bl a forenklet saksbehandling, raskere erstatningsoppgjør og færre tvister. I forhold til renteberegningen er det derfor ønskelig med et tidspunkt som lett lar seg stadfeste. Hvis tidspunktet avhenger av når kravet er "ferdig dokumentert", må det fastsettes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle.

3 Begrepet "ervervsevne", jf forskriften § 3-4

I den alminnelige erstatningsretten beregnes tap i fremtidig inntekt individuelt. Tapet tilsvarer forskjellen mellom den skadelidtes inntekt før skaden og hva vedkommende ville ha tjent i fremtiden hvis skaden ikke hadde skjedd. Grunnlaget for beregningen er delvis hypotetisk.

Da forskriften om standardisert erstatning ble utarbeidet, var et av hovedhensynene å forenkle erstatningsutmålingen. Det var bl a ønskelig å unngå hypotetiske og usikre vurderinger. I innstillingen foreslås det at inntekten på skadetidspunktet legges til grunn også ved beregningen av hvilken inntekt arbeidstakeren ville hatt uten skaden. I innstillingen s 175 uttales bl a :

"Det kan riktignok innvendes at man ved å bygge erstatningsutmål­ingen på inntekten på skadetidspunktet, i motsetning til det som er tilfelle ved en ordinær utmåling, ikke knytter denne direkte til hva som ville vært skadelidtes fremtidige inntektsforhold uten skaden. Utvalget vil imidlertid peke på at en slik beregning av fremtidig inntekt vil være skjønnsmessig med en rekke usikre faktorer, og dermed lite anvendelig i forbindelse med en standardisert erstat­ningsutmåling."

Det fremheves på samme side at erstatningsnivået i forskriften til en viss grad tar hensyn til en ordinær karriereutvikling som arbeids­takeren ville hatt uten skaden, og at:

"Det foreslåtte systemet innebærer at det utover dette ikke skal foretas noen vurdering av om skadelidte senere ville ha oppnådd et høyere inntektsnivå. Det vil dermed ved erstatningsutmålingen ikke være behov for å vurdere hvorvidt skadelidte senere ville ha oppnådd høyere lønn i kraft av ansiennitet og heller ikke hvorvidt det foreligger mulighet for at han/hun ville ha gått over i en bedre lønnet stilling eller yrke."

Det er altså klart forutsatt i innstillingen at en arbeidstaker ikke får kompensert eventuelle fremtidige opprykk i lønn.

Hvilke tapsposter som omfattes av forskriften bør gjelde likt uavhengig av om arbeidstakeren forblir ufør eller etter en tid oppnår full arbeidsførhet. Hvis den som oppnår full arbeidsførhet får erstattet forsinket stigning i lønn, ville vedkommende rent faktisk stilles bedre enn de som varig taper ervervsevnen. 

Hvorvidt arbeidstakeren faktisk har fått redusert sin ervervsevne, og i hvilken grad ervervsevnen er redusert, er en skjønnspreget avgjørelse. I innstillingen s 179 uttrykkes det at trygdemyndighetenes uføregrad kan legges til grunn. Partene står imidlertid fritt til å enes om en annen uføregrad.