§ 13-1: Kravet om at kommunedirektøren skal være ansatt

Om kommunedirektøren kan lønnes etter faktura fra eget selskap, uten å få feriepenger eller pensjon.

Brevdato: 7. mars 2023

Svar på spørsmål – kravet om at kommunestyret ansetter kommunedirektøren

Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) viser til e-post 17. januar 2023 fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark. Dere spør om hva som ligger i kravet i kommuneloven § 13-1 første ledd om at kommunestyret «ansetter selv en kommunedirektør» (vår kursivering).

Bakgrunnen for spørsmålet er at Måsøy kommune har ansatt en midlertidig kommunedirektør. Kommunedirektøren skal arbeide som ordinær arbeidstaker, med minimum arbeidstid på 37,5 timer per uke. Vedtaket fra kommunestyret slår videre fast at den midlertidige kommunedirektøren ikke skal få utbetalt pensjonsgivende lønn eller få krav på feriepenger. I vedtaket står blant annet følgende:

Det utbetales ikke pensjonsgivende lønn, men honorar etter faktura fra Leif Vidar Olsen, org nr. (selskap under stiftelse). Honoraret tilsvarer per måned en brutto månedslønn som kommunedirektøren i Måsøy kommune har i dag. Det betyr at i denne perioden beregnes ikke feriepenger eller pensjon.

KDD tar ikke stilling til den konkrete saken, men kan gi generell veiledning om hvordan kommuneloven skal forstås. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har gitt innspill til hvordan arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet skal forstås.

Kravet om ansettelse i kommuneloven §13-1

Spørsmålet er hva som ligger i kravet i kommuneloven § 13-1 første ledd om at kommunestyret «ansetter» kommunedirektøren. Ordet ansetter knytter seg i snever forstand bare til selve inngåelsen av arbeidsforholdet, men forutsetter at det inngås et arbeidsforhold hvor kommunedirektøren er ansatt som arbeidstaker.

I tråd med tidligere praksis (sak 97/985) legger departementet til grunn at kravet om at kommunedirektøren skal ansettes og være arbeidstaker, betyr at det ikke er adgang til å la et konsulentfirma ved en særlig utpekt medarbeider fungere som kommunedirektør i en kommune. Departementet viste i tolkningsuttalelsen til at en slik ordning vil kunne medføre fare for uklare ansvarslinjer, uklart arbeidsgiveransvar, mulige lojalitetskonflikter og at det vil innebære at et privat rettssubjekt utøver offentlig myndighet. Tolkningssaken knyttet seg til kommuneloven (1992) § 22, men denne er fremdeles relevant for forståelsen av kommuneloven (2018) § 13-1 første ledd.

Selv om dette er utgangspunktet, kan det oppstå «gråsoner» mellom hva som er en selvstendig oppdragstaker og en arbeidstaker. Det er arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd som definerer hvem som er arbeidstaker. Hvorvidt det foreligger et arbeidstaker- eller oppdragstakerforhold, avgjøres etter en helhetsvurdering av momenter som er utviklet gjennom forarbeider og rettspraksis. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) kapittel 6.1.1 oppsummerer hvilke momenter som er relevante, men ikke uttømmende, i en samlet helhetsvurdering. Blant momentene som kan tale for at det foreligger et arbeidstakerforhold, er at det gis vederlag i en eller annen form for lønn. Dersom det ikke utbetales lønn, men utbetaling skal skje via faktura, kan dette isolert sett tale i retning av at det er snakk om et oppdragstakerforhold.

Om man klassifiseres som arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker har stor betydning for hvilke regler som gjelder og hvilke rettigheter og plikter man har. Departementet viser til at en konsekvens av å være arbeidstaker er at den ansatte gis vern gjennom arbeidsmiljøloven og andre lover. Arbeidstakere har for eksempel rett til ferie og feriepenger etter ferieloven og tjenestepensjon fra arbeidsgiver. Dette er rettigheter som er ufravikelige og som man ikke kan avtale seg bort fra. Dersom det ikke beregnes feriepenger eller pensjon, taler dette retning av at det er et oppdragstakerforhold.

Et viktig hensyn bak reglene er at personer ikke skal presses inn i oppdragskontrakter, med tap av vern og rettigheter, dersom det i realiteten foreligger et ansettelsesforhold. Departementet mener dette er et tungtveiende hensyn som må tillegges stor vekt. Kommunen bør ikke kunne organisere arbeidsforholdet på en slik måte at grunnleggende krav til et ansettelsesforhold, slik som retten arbeidstakere har til feriepenger og pensjon, ikke overholdes. Vår vurdering er derfor at det å avtale en lønnsordning som innebærer at en kommunedirektør ikke får krav på pensjon, feriepenger eller andre ufravikelige rettigheter arbeidstakere har som ansatte, ikke vil være i samsvar med § 13-1 første ledd og kravet om at kommunestyret skal ansette en kommunedirektør.

Med hilsen

Siri Halvorsen (e.f.)
avdelingsdirektør

Siri Sand Kaastad
seniorrådgiver