§ 14-1 - Meieriselskapsloven § 3 - forholdet til aksjeloven kapittel 14

Saksnummer: 1998/02168 E TO

Dato: 05.03.1998

 

Meieriselskapsloven § 3 - forholdet til aksjeloven kapittel 14

Vi viser til brev 23 februar 1998, hvor det bes om Lovavdelingens kommentarer til en betenkning av professor dr juris Geir Woxholth om meieriselskapsloven § 3 første ledd (lov 25 juni 1936 nr 4) og henvisningen der til aksjeloven kapittel 14.

Meieriselskapsloven § 3 første ledd bestemmer at reglene i aksjeloven kapittel 14 om fusjon gjelder for sammenslutning av selskaper som nevnt i meieriselskapsloven § 1. I betenkningen hevdes det at henvisningen til aksjeloven kapittel 14 ikke omfatter bestemmelsen i § 14-1a første punktum annet alternativ, som innebærer at et eventuelt kontantvederlag ikke kan utgjøre mer enn 20 prosent av det samlede fusjonsvederlaget. (I betenkningen er bestemmelsen referert til som § 14-1 bokstav a.) Konklusjonen i betenkningen er dermed at aksjelovens regel om at fusjonsvederlaget først og fremst skal bestå av aksjer i det overtakende selskapet, ikke gjelder ved sammenslutninger etter meieriselskapsloven § 3. Vi er ikke enig i konklusjonen.

1. I betenkningen legges det betydelig vekt på at man ved vedtakelsen av meieriselskapsloven ikke hadde til hensikt å etablere en ordning som satte grenser for kontantvederlagets størrelse. Som begrunnelse er det vist til at aksjeloven 1910, som meieriselskapsloven opprinnelig viste til, ikke satte grenser for dette.

Rettskildemessig kan det etter vårt syn ikke legges avgjørende vekt på et slikt hensyn. Utgangspunktet for vurderingen er ordlyden i § 3, som ikke gir noen holdepunkter for den forståelsen som er lagt til grunn i betenk­ningen. Uansett hva henvisningen til fusjonsreglene i aksjeloven 1910 omfattet ved vedtakelsen av meieriselskapsloven, er det på det rene at § 3 nå viser til gjeldende aksjelov kapittel 14. Det har derfor klart formod­ningen mot seg at man ved tolkningen av § 3 likevel skal legge til grunn innholdet av fusjonsreglene i aksjeloven av 1910.

2. Vi slutter oss heller ikke uten videre til den forståelsen av aksjeloven 1910 som legges til grunn i betenkningen. For det første var reglene om sammenslutning av selskaper i aksjeloven 1910 av et ganske annet innhold enn slik vi kjenner fusjonsreglene i nåværende aksjelov. Reglene var plassert i kapitlet om oppløsning, og de baserte seg ikke på et tilsvarende kontinuitetsprinsipp som nåværende aksjelov, hvor tanken om at det overtakende selskapet må ses som en fortsettelse av det eller de overdragende selskapene, er en avgjørende premiss for utformingen av reglene. Skulle man fulgt resonnementet i betenkningen, burde man derfor også reise spørsmål om kontinuitetsprinsippets anvendelse på sammenslutninger etter meieriselskapsloven § 3, noe som igjen ville gjøre henvisningen til aksjeloven kapittel 14 nokså meningsløs.

Når det uttales i betenkningen at aksjeloven 1910 ikke stilte krav til hva fusjonsvederlaget kunne gå ut på, siktes det etter det vi forstår til § 83 i den nevnte loven. Denne paragrafen omhandlet beslutninger om å overdra et aksjeselskaps formue i sin helhet, og den gikk ikke ut på noe særlig annet enn å gi øvrige regler i oppløsningskapitlet tilsvarende anvendelse. Samtidig hadde man en bestemmelse i § 84 som ga enkelte særregler for overdragelse av et aksjeselskaps formue som helhet til et annet aksjeselskap mot vederlag i aksjer i dette.

Hvordan § 83 var å forstå, er høyst uklart. Augdahl uttaler i boken "Aksjeselskapet" (Oslo 1946) s 546 at § 83 "er vel den rareste bestemmelsen i hele loven - og det vil ikke si så ganske lite". På s 549 konkluderer han med at bestemmelsen til tross for sin ordlyd bare refererer seg til tilfeller som er omfattet av § 84. Synspunktet synes å ha fått tilslutning i forarbeid­ene til aksjeloven 1957, jf Ot prp nr 4 (1957) s 121.

På grunn av den knappe tiden vi har hatt til rådighet, har vi ikke hatt mulighet til å foreta noen grundig vurdering av hvilken konsekvens den nevnte tolkningen av aksjeloven 1910 § 83 får for tolkningen av meieri­selskapslovens daværende henvisning til §§ 83 og 84. Men vi vil likevel gi uttrykk for at den forståelsen av aksjeloven 1910 som betenkningen bygger på, ikke virker opplagt; ordlyden i § 84 taler i hvert fall for den motsatte løsningen.

Det avgjørende må imidlertid uansett være at reglene om sammenslutning av selskaper i aksjeloven av 1910 og fusjonsreglene i nåværende aksjelov ikke er sammenlignbare. Ved henvisningen i meieriselskapsloven § 3 første ledd har de betydelige endringene i aksjelovens fusjonsregler også fått betydning for innholdet av sammenslutningsreglene for meieriselskaper. Ut fra hensynet til sammenheng i regelverket virker det derfor ikke holdbart å tillegge en enkeltbestemmelse i aksjeloven 1910 avgjørende betydning for tolkningen av meieriselskapslovens generelle henvisning til gjeldende aksjelov.

3.      I betenkningen hevdes det videre at de begrensninger som gjelder for retten til avviklingsandel i samvirkelag, også taler for at aksjelovens regel om kontantvederlagets størrelse ikke får anvendelse på slike sammensluninger. Etter vårt syn trekker imidlertid dette hensynet heller i motsatt retning. Dersom det for samvirkelag ikke stilles krav til størrelsen av kontantvederlaget, vil jo det nettopp ha som konsekvens at man gir medlemmene tilgang til selskapsformuen.