§ 16 - Støtte til tros- og livssynssamfunn – Grunnloven § 16 og EMK

Brevdato: 04.11.2015

Støtte til tros- og livssynssamfunn – Grunnloven § 16 og EMK

1.   Innledning

Vi viser til møte 23. oktober 2015 og senere kontakt i saken, der vi er bedt om å vurdere et forslag til en endring i lovgivningen om støtte til andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke opp mot menneskerettighetene og Grunnloven. Etter forslaget vil bevilgninger til Den norske kirke som er en følge av at tjenestebolig- og bopliktordningen for prestene er avviklet, ikke regnes med i grunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Det årlige statstilskuddet til trossamfunn beregnes etter lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna § 19 første til tredje ledd. Beregningen skjer ved at det fastsettes et årlig beregningsgrunnlag, som deles på antall medlemmer i Den norske kirke. Tallet man da får ganges med antall medlemmer i det enkelte tros- eller livssynssamfunn, og det gir den statlige støtten. For livssynssamfunn følger tilsvarende ordning av lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn § 2. I tillegg mottar tros- og livssynssamfunnene en forholdsmessig støtte fra kommunene.

Vi har fått opplyst at beregningsgrunnlaget i 2014 var kr 1 753 720 000. Det medførte at tros- og livssynssamfunn mottok samlet kr 267 000 000 fra staten. I tillegg mottok tros- og livssynssamfunnene kr 307 278 000 fra kommunene. Videre har vi fått opplyst at dette utgjør samlet et tilskudd på omtrent kr 1 000 per medlem. 

Prestenes boplikt har vært fastsatt i tjenesteordninger for prestene. I dag er det Opplysningsvesenets fond som dekker utgiftene til presteboligene (herunder vedlikehold og tilskudd til kommunene for å holde presteboliger). Nettoutgiftene som fondet har til boligene, regnes med i beregningsgrunnlaget. Det er i dag omtrent 54,3 millioner kroner.

Kulturdepartementet opphevet boplikten for prestene 1. september 2015. Konsekvensene for prestene av å oppheve boplikten er noe nærmere beskrevet i Kulturdepartementets rundskriv V-7B/2015. Som følge av denne endringen i arbeidsvilkårene for prestene og de skattemessige konsekvensene dette kan ha, har Kulturdepartementet forhandlet med prestenes tjenestemannsorganisasjoner om økonomisk kompensasjon. Den avtalen som ble resultatet av forhandlingene, er gjengitt i rundskrivet.

Alle prestene får en lønnskompensasjon fra 1. september 2015 i samsvar med avtale mellom Kulturdepartementet og tjenestemannsorganisasjonene for prestene. Budsjettvirkningen av lønnskompensasjonen er beregnet til 68,5 mill. kroner for 2016. Følgen av at bevilgningen ikke tas med i beregningsgrunnlaget, er at de øvrige tros- og livssynssamfunnene ikke får en tilsvarende forholdsmessig økning i tilskuddet. Vi nevner for fullstendighetens skyld at en ytterligere antatt virkning på 8,5 mill. kroner skyldes at arbeidsgiver fra 1. september 2015 skal betale arbeidsgiveravgift av differansen mellom husleien som skattemyndighetene har fastsatt for den enkelte bolig, og den husleie som prestene faktisk betaler, dvs. at det skal betales arbeidsgiveravgift av samme beløp som prestene fordelsbeskattes for.

Spørsmålet er om statens økning av bevilgningen til Den norske kirke, med sikte på finansiere den nevnte lønnskompensasjonsordningen, uten at denne bevilgningen fører til økning i beregningsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn eller andre særlige tiltak rettet mot disse, er i strid med internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, eventuelt Grunnloven § 16 fjerde punktum. Slik vi vurderer saken, er det spørsmålet om rettighetene til øvrige tros- eller livssynssamfunnene er krenket, som er det interessante. Noe spørsmål om krenkelse av enkeltindividers religionsfrihet kan vi ikke se oppstår, og vi går ikke nærmere inn på det. Vi nevner for ordens skyld at Grunnloven § 98 annet ledd, som setter forbud mot «usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», gjennom ordlyden er begrenset til å verne fysiske personer («Intet menneske …»).

Når det gjelder konvensjonene, konsentrerer vi oss om EMK artikkel 9, samt artikkel 9 sett i sammenheng med artikkel 14. Vi går i det følgende ikke særskilt inn på FN-konvensjonen om sivile og politisk rettigheter (SP), idet vi antar at bestemmelsene i denne konvensjonen ikke fører til andre konklusjoner enn dem vi kommer til etter EMK. Vi nevner at Høyesterett i Rt. 2015 s. 193 (Steinerskolen) i premissene har bygd på at SP ikke gir vern til juridiske personer, se dommens avsnitt 38 til 40.

2.   EMK artikkel 9

EMK artikkel 9 lyder i norsk oversettelse:

«Art 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Ved vurderingen etter artikkel 9 kommer en ikke bort fra at det både kan og må tas hensyn til at Den norske kirke har hatt, og fortsatt har, et særlig forhold til staten. Dette gjelder uavhengig av hvilken betegnelse en i dag gir dette særlige forholdet.

EMD har så sent som i avvisningsavgjørelsen Ásatrúarfélagið mot Island (snr. 22897/08, avgjørelse 18.9.2012) uttalt følgende:

«27. The Court further reiterates, as held by the European Commission of Human Rights in Darby v. Sweden (23 October 1990, opinion of the Commission, § 45, Series A no. 187):

“[a] State Church system cannot in itself be considered to violate Article 9 of the Convention. In fact, such a system exists in several Contracting States and existed there already when the Convention was drafted and when they became parties to it. However, a State Church system must, in order to satisfy the requirements of Article 9, include specific safeguards for the individual’s freedom of religion. In particular, no one may be forced to enter, or be prohibited from leaving, a State Church.”

The Court has not, in its subsequent case-law, questioned this principle.”

Selv om forholdet mellom staten og Den norske kirke er endret den senere tid, i første rekke gjennom endringene i Grunnloven 21. mai 2012, består det fortsatt, både etter Grunnloven og lovgivningen, et særlig forhold mellom staten og Den norske kirke. Dette er blant annet kommet til uttrykk i Grunnloven § 16 annet og tredje punktum, som lyder:

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov.»

Avgjørelsen i saken Ásatrúarfélagið mot Island er av særlig interesse når det gjelder den nærmere vurderingen i saken her. Saken gjaldt finansieringen av statskirken. Alle trossamfunnene – statskirken og andre – fikk tilskudd per medlem, på bakgrunn av en generell ordning, ved at staten krevde inn en avgift fra medlemmene i de ulike samfunnene. Den innkrevde avgiften gikk til de respektive trossamfunnene. Utenom denne ordningen fikk statskirken i tillegg enkelte særlige bevilgninger, blant annet tilskudd over statsbudsjettet til to særlige fond. Summen av tilskuddene via de to fondene utgjorde 29,8 % av det statskirken fikk i avgiftsinntekter på grunnlag av den generelle ordningen. Det første fondet var «Church Affairs Fund», som skulle støtte det årlige kirkemøtet, prestemøter, bispegården og kirkens familierådgivning. Det andre fondet, “Parish Equalisation Fund”, skulle bl.a. bidra til å jevne ut forholdet mellom ulike kirkesogn og legge til rette for etableringen av nye sogn, særlig i nye urbane strøk.

EMD kom for det første til at det ikke var i strid med EMK artikkel 9 at klagerne ikke fikk ekstra tilskudd på bakgrunn av bevilgningene til statskirken. Domstolen viste til den beskyttelse religionsfriheten hadde i lov og grunnlov på Island, til at den islandske staten aktivt støtter religiøse organisasjoner ved å samle inn avgiften fra deres medlemmer, og til at representanter for religiøse organisasjoner hadde mulighet til å utføre seremonier som var sammenlignbare med de statskirken holdt. På denne bakgrunn kunne ikke domstolen se at staten hadde brutt sine negative eller positive forpliktelser etter EMK art. 9. Domstolen uttalte blant annet (avsnitt 31):

«The freedom to manifest one’s religion or beliefs under this Article does not confer on the applicant association or its members an entitlement to secure additional funding from the State budget.»

Videre mente EMD at det var «questionable» om artikkel 14 kom til anvendelse, men tok ikke stilling til spørsmålet, da den mente forskjellsbehandlingen uansett var saklig begrunnet og proporsjonal. Domstolen la til grunn at statskirken hadde en rekke oppgaver og plikter som de øvrige livs- og trossamfunnene ikke hadde. Videre viste domstolen til at de ansatte i statskirken hadde særlige rettigheter og plikter overfor allmennheten i kraft av å være statsansatte. Dette var i seg selv nok til å begrunne at statskirken fikk mer tilskudd enn klagerens kirke.

Domstolen gikk ikke inn på en vurdering av om de ekstra tilskuddene statskirken fikk, ble brukt til oppfyllelse av disse særlige oppgavene, rettighetene eller pliktene. Domstolen gikk heller ikke inn på klagernes anførsel om at de hadde tilsvarende behov som kirken for støtte fra de to fondene, blant annet for å kunne ha aktivitet eller stifte menigheter i utkantstrøk.

Basert på EMDs tilnærming i den islandske saken (avsnitt 29 til 30) har vi vanskelig for å se at det foreliggende forslaget innebærer noe «inngrep» i retten til religionsfrihet etter artikkel 9. Sett i lys av EMDs tilnærming i avsnitt 31 har vi videre vanskelig for å se at det i vårt tilfelle ligger noen positive plikter på staten som innebærer at andre tros- eller livssynssamfunn må gis støtte som følge av den økte bevilgningen til Den norske kirke.

Vi tilføyer at vi ikke kan se at EMDs tilnærming i saken Magyar Keresztény Mennonita Egyház and Others mot Ungarn (snr. 70945/11 m.fl., dom 18.4.2014), som Norges Kristne Råd viste til i sin høringsuttalelse 24. september 2015, endrer dette. Selv om det to steder (avsnitt 100 og 113) vises til den islandske saken, er det grunn til å understreke at saken mot Ungarn ikke dreide seg om de særlige spørsmål som oppstår ved statskirker eller lignende.

Etter dette kan vi ikke se at lovforslaget som er skissert, er i strid med EMK artikkel 9.

3.   EMK artikkel 9, jf. artikkel 14

Spørsmålet er videre om den foreslåtte ordningen vil føre til resultater som er i strid med EMK art. 9 sett i sammenheng med artikkel 14. EMK artikkel 14 lyder i norsk oversettelse:

«Art 14. Forbud mot diskriminering

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Av bestemmelsens ordlyd og praksis følger det at flere vilkår må være oppfylt for å konstatere brudd på artikkel 14.

Det første vilkåret (inngangsvilkåret) er at forskjellsbehandlingen må gjelde utøvelse av rettigheter eller og friheter som er omhandlet i konvensjonen. I E.B. mot Frankrike 22. januar 2008 har EMDs storkammer presisert dette vilkåret på følgende måte (avsnitt 47 og 48):

«47. The application of Article 14 does not necessarily presuppose the violation of one of the substantive rights protected by the Convention. It is necessary but it is also sufficient for the facts of the case to fall «within the ambit» of one or more of the Articles of the Convention [...].

48. The prohibition of discrimination enshrined in Article 14 thus extends beyond the enjoyment of the rights and freedoms which the Convention and the Protocols thereto require each State to guarantee. It applies also to those additional rights, falling within the general scope of any Convention Article, for which the State has voluntarily decided to provide. This principle is well entrenched in the Court’s case-law [...].»

Det er ikke noe krav om at det foreligger et brudd på en av konvensjonsrettighetene. Det er tilstrekkelig at saksforholdet faller innenfor «området» til en rettighet. Det betyr blant annet at dersom statene innfører ytterligere rettigheter som faller innenfor «the general scope of» en av konvensjonsrettighetene, kreves det at rettigheten gjennomføres på en ikke-diskriminerende måte. Spørsmålet er dermed om økonomisk tilskudd til Den norske kirke som følge av at bopliktordningen for prestene avvikles, er en slik «additional right, falling within the general scope of [EMK art. 9]».

I avvisningsavgjørelsen Ásatrúarfélagið mot Island avsnitt 34 fant EMD det tvilsomt («questionable») om inngangsvilkåret i artikkel 14 var oppfylt. Domstolen viste til drøftelsen i avsnitt 30 til 32, som konkluderte med at «there is no apperance of a breach of the applicant association and its members’ right to practise their religion». Som nevnt i punkt 2 foran viste EMD bl.a. til den beskyttelse religionsfriheten hadde i lov og grunnlov, til at den islandske staten aktivt beskytter medlemmene av religiøse organisasjoners rett til å utøve sin religion gjennom ordningen med innkreving av avgiftene, og til at representanter for religiøse organisasjoner hadde mulighet til å utføre religiøs virksomhet (seremonier mv.) som var sammenlignbare med dem statskirken holdt.

Sett i lys av den likheten som eksisterer mellom saksforholdene, er det også i vår sak grunn til å stille spørsmål om inngangsvilkåret er oppfylt. I likhet med EMD finner vi det ikke nødvendig å ta stilling til om dette vilkåret er oppfylt.

For at det skal bli spørsmål om brudd på artikkel 14 må forskjellbehandlingen for det andre skje på ett av de grunnlagene som er regnet opp i bestemmelsen. «Religion» er ett av de oppregnede grunnlagene.

Det tredje vilkåret for å konstatere brudd på artikkel 14 er at det må foreligge en forskjellsbehandling av personer i analoge eller sammenligbare situasjoner («analogous, or relevantly similar, situations»). For det fjerde må en eventuell forskjellsbehandling, for at den skal utgjøre diskriminering i strid med artikkel 14, jf. artikkel 9, forfølge et ulovlig formål eller være uten objektiv eller rimelig grunn. Se f.eks. Carson mfl. mot Storbritannia snr. 42184/05, storkammerdom 16. mars 2010) avsnitt 61:

«Moreover, in order for an issue to arise under Article 14 there must be a difference in the treatment of persons in analogous, or relevantly similar, situations … . Such a difference of treatment is discriminatory if it has no objective and reasonable justification; in other words, if it does not pursue a legitimate aim or if there is not a reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised.»

Spørsmålet er så om de øvrige tros- og livssynssamfunnene, med sikte på det foreliggende lovforslaget, befinner seg i en analog eller sammenlignbar situasjon med Den norske kirke. På bakgrunn av EMDs tilnærming i Ásatrúarfélagið mot Island har vi vanskelig for å se at det for de øvrige trossamfunnene vil kunne oppstå en analog eller sammenlignbar situasjon.

Vi peker for det første på at Den norske kirke fortsatt har en særlig tilknytning til staten, og at dette som utgangspunkt er forenlig med konvensjonen.

Vi viser også til at ordningen med lønnskompensasjon til prestene, som er bakgrunn for det økte bevilgningen til Den norske kirke, må ses i sammenheng med at staten fortsatt er prestenes arbeidsgiver. Kompensasjonsordningen er et resultat av forhandlinger mellom departementet og tjenestemannsorganisasjonene. Ordningen bærer etter vårt syn mer preg av å innebære en økonomisk kompensasjon til arbeidstakerne som resultat av endrede arbeidsvilkår enn å være et tiltak med sikte på å styrke den religiøse aktiviteten i Den norske kirke. Dette gjelder selv om det ikke prinsipielt kan utelukkes at ordningen kan ha betydning for Den norske kirkes mulighet til å kunne utøve sin religiøse virksomhet. Vi viser til at EMD i avgjørelsen Ásatrúarfélagið mot Island aksepterte særlige bevilgninger over statsbudsjettet til den islandske statskirken. Det gjaldt selv om deler av bevilgningen skulle brukes med det formål å legge til rette for etablering av nye sogn. Ingen andre trossamfunn har ansatte som står i et lignende forhold til staten. Etter vårt syn blir det da av mindre betydning at andre trossamfunn har eller har hatt ordninger med boplikt for sine ansatte.

Vi tilføyer for ordens skyld at de skattemessige konsekvensene av at prestene i Den norske kirke inntil 1. september 2015 hadde en ordning med boplikt og tjenestebolig, var basert på generelle regler om beskatning. Se i den forbindelse uttalelsene i The Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints mot Storbritannia, (snr. 7552/09, dom 4. mars 2014) avsnitt 29. Staten har altså ikke gjennom den generelle lovgivningen i denne sammenhengen gitt spesielle privilegier til Den norske kirke eller de ansatte der.  

Etter dette kan vi ikke se at de øvrige tros- og livssynssamfunnene befinner seg i en analog eller sammenlignbar situasjon med Den norske kirke.

Selv om en skulle anta at vilkåret om en analog eller sammenlignbar situasjon var oppfylt, vil ikke kravet om at at forskjellsbehandlingen må forfølge et ulovlig formål eller være uten objektiv eller rimelig grunn, være oppfylt. Vi viser til argumentene foran.

Vi kan etter dette ikke se at forslaget vil være i strid med EMK artikkel 9 sett i sammenheng med artikkel 14.

4.   Grunnloven § 16 fjerde punktum

Spørsmålet er så om det vil være i strid med Grunnloven § 16 å unnta bevilgningen fra beregningsgrunnlaget. Paragrafen fikk i hovedsak sin någjeldende ordlyd etter et endringsvedtak 21. mai 2012 (justeringer som følge av språkreformen i 2014 er uten betydning i denne sammenheng):

«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Spørsmålet er hva det betyr at «[a]lle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Formuleringen har sitt umiddelbare opphav i den politiske avtalen 10. april 2008 (kirkeforliket). 11. april 2008 fremmet Kultur- og kirkedepartementet St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke, hvor innholdet i den politiske avtalen var innarbeidet (selve avtalen ble siden gjengitt i Innst. S. nr. 287 (2007–2008) på s. 13).

På bakgrunn av et punkt i avtalen om at «nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig», ble Lovavdelingen ved brev 28. mai 2008 fra Kultur- og kirkedepartementet bedt om å «vurdere grunnlovsforslagene i avtalen i forhold til Norges menneskerettslige forpliktelser og foreta en lovteknisk gjennomgang av forslagene». Ved svarbrev 30. mai 2008 (snr. 2008/1375) uttalte Lovavdelingen følgende om den skisserte ordlyden:

«Det må antas at grunnlovsbestemmelsen mer er en understrekning av «statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» enn en rettighetsbestemmelse som tros- og livssynssamfunn og enkeltindivider kan påberope overfor domstolene. Ordlyden stenger imidlertid ikke for en fremtidig utvikling i tolkningen av bestemmelsen i den retning. Ønsker man å redusere muligheten for det, bør man velge en mindre direkte formulering.»

Lovavdelingens brev inngikk i grunnlaget for Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008). Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité valgte å bygge videre på den formuleringen av Grunnloven § 16 som fremgikk av den politiske avtalen, se Innst. S. 287 (2007–2008) s. 13–14.

Det ble deretter fremmet forslag om endring i Grunnloven i samsvar med Innst. S. nr. 287 (2007–2008), se Dokument 12: 10 (2007–2008). Grunnlovsforslaget ble behandlet av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i  Innst. 233 S (2011–2012) og vedtatt 21. mai 2012.

I de to sistnevnte dokumentene – Dokument 12: 10 (2007–2008) og Innst. 233 S (2011–2012) – finnes det ikke uttalelser som i seg selv kaster særlig lys over forståelsen av Grunnloven § 16 fjerde punktum. En samlet kontroll- og konstitusjonskomité viser imidlertid i Innst. 233 S (2011–2012) s. 5 til at grunnlovsforslaget «er en oppfølgning av Innst. S. nr. 287 (2007–2008), som enstemmig følger opp den politiske avtalen som ble inngått 10. april 2008». Innst. S. nr. 287 (2007–2008), med St.meld. nr. 17 (2007–2008) som grunnlagsdokument, kan dermed bidra til å kaste lys over forståelsen av Grunnloven § 16, inkludert kravet om at alle tros- og livssynssamfunn «skal understøttes på lik linje».

Det dokumentet som mest direkte uttaler noe om forståelsen av grunnlovsforslaget, er St.meld. nr. 17 (2007–2008). Kapittel 6 i stortingsmeldingen har overskriften «Nærmere om endringer i Grunnloven». I stortingsmeldingen på s. 73–74 heter det følgende om forståelsen av den foreslåtte grunnlovsbestemmelsen:

«Den nye § 16 skal inneholde en bestemmelse om at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje med Den norske kirke. Dette vil tydeliggjøre statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. En slik bestemmelse skal verken innebære nye plikter for staten eller nye rettigheter for tros- og livssynssamfunnene eller individene. Den er å forstå som en referanse til de gjeldende finansieringsordningene, men kan ikke rimeligvis forstås slik at meningen er å etablere noe grunnlovsbeskyttet rettskrav på at disse ordningene i framtiden skal være som i dag.

På det sistnevnte punktet må grunnlovsbestemmelsen suppleres med den politiske avtalen av 10. april 2008, som i punkt 4 sier at dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres.

Også et flertall i Gjønnesutvalget har foreslått at Grunnloven får en ny bestemmelse som skal markere statens tros- og livssynspolitiske ansvar. Noen høringsinstanser gir også uttrykk for usikkerhet om hvilke konsekvenser endringer i statskirkeordningen kan få for det prinsipielle grunnlaget for statens tros- og livssynspolitikk. Som departementet har redegjort for i punkt 2.3.2, kan departementet ikke se at de skisserte anbefalingene om endringer i Grunnloven §§ 2, 4 og 16 vil føre til at statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk faller bort. Denne politikken hviler på at staten anerkjenner tro og livssyn som et fellesgode i samfunnet. Likevel oppfatter departementet det som hensiktsmessig at statens ansvar for å «understøtte» alle tros- og livssynssamfunn kommer til uttrykk i en ny § 16.»

Det ligger i grunnlovsbestemmelsen, lest i lys av forarbeidene, at staten har et «ansvar» for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Hva dette rettslig sett nærmere innebærer, kan være uklart. «Understøttelse» kan skje gjennom tildeling av materielle goder, herunder økonomisk støtte, men det kan også skje på andre måter. Det ligger nær å si at grunnlovsbestemmelsen, lest i lys av forarbeidene, bygger på en forutsetning om at staten ikke helt kan la være å bidra materielt, herunder i form av tilskudd, til de ulike tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. På dette punktet kan Grunnloven § 16 sies å bygge på en annen tilnærming enn EMK artikkel 9.

Slik vi ser det, fører ordlyden i § 16 fjerde punktum og forarbeidene videre til at staten i sin finansiering av ulike tros- og livssynssamfunn har plikt til å oppfylle visse grunnleggende krav til likebehandling av de ulike samfunnene. Dette kravet til likebehandling gjelder også for spørsmålet om tilskudd til ulike tros- og livssynssamfunn. Verken ordlyden i Grunnloven § 16 fjerde punktum eller forarbeidene sier noe mer konkret om hva som ligger i et slikt krav til likebehandling. Etter vårt syn følger det neppe mer av bestemmelsen enn at staten har et ansvar for ikke å diskriminere ulike tros- og livssynssamfunn. Dette må etter vårt syn blant annet innebære at forskjellsbehandling som forfølger lovlige formål og som har en objektiv og rimelig begrunnelse, normalt vil være forenlig med grunnlovsbestemmelsen. Bestemmelsen må dessuten ses i lys av de øvrige bestemmelsene som finnes i § 16 første til tredje punktum: dels et generelt utgangspunkt om religionsfrihet for alle, dels en anerkjennelse av at Den norske kirke fortsatt har en særlig stilling. På dette punktet har vi med andre ord vanskelig for å se at Grunnloven § 16 fjerde punktum, på det området den gjelder, bygger på en grunnleggende annen tilnærming enn det som følger av de internasjonale konvensjonene. Vi viser særlig til drøftelsen foran av EMK artikkel 9, samt artikkel 9 og artikkel 14 sett i sammenheng. Vår konklusjon er at den foreslåtte ordningen ikke kommer i strid med Grunnloven § 16 fjerde ledd.

Vi nevner avslutningsvis at Grunnloven § 16 fjerde punktum er formulert som et «ansvar» for å understøtte tros- og livssynssamfunn på lik linje. Et spørsmål for seg er hvor langt bestemmelsen gir grunnlag for rettigheter som kan håndheves av det enkelte tros- og livssynssamfunn. Slik saken ligger an, finner vi det ikke nødvendig å si noe nærmere om det. Vi nevner for ordens skyld også at det ikke er nødvendig å ta opp spørsmålet om forholdet mellom Grunnloven § 16 fjerde punktum og den formåls- og forholdsmessighetsbegrensningen Høyesterett i enkelte saker har innfortolket ved anvendelsen av rettighetsbestemmelser i Grunnloven, se for eksempel Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60.