§ 17 - Kravets størrelse i forhold til inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3

Saksnr. 201005448 EP KSI
Dato: 21.12.2010

Kravets størrelse i forhold til inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3

Vi viser til e-post 14. april 2010 fra Norske Inkassobyråers Forening, der Lovavdelingen bes om å uttale seg om beregningsgrunnlaget for inkassosalær i de tilfeller der skyldneren har innfridd kravet helt eller delvis etter forfall, men hvor det gjenstår et restbeløp ved oversendelse av kravet til inkassator, for eksempel renter og omkostninger.

Inkassoloven § 17 angir utgangspunktet for skyldnerens erstatningsplikt. Skyldneren har en plikt til å erstatte fordringshaverens nødvendige kostnader ved utenrettslig inndriving. Bestemmelsen må imidlertid suppleres med inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3 som setter en øvre grense for den erstatningsplikt som eventuelt følger av inkassoloven § 17. Inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3 inneholder maksimalsatser som varierer etter kravets størrelse. Spørsmålet som reiser seg, er dermed hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved vurderingen av kravets størrelse, noe som vil kunne få betydning for hvilket trinn i tabellen som kommer til anvendelse. Inkassoforskriften § 2-2 annet ledd, jf. § 2-3 tredje ledd, definerer hva som menes med ”krav”. Bestemmelsen lyder:

”Med krav menes hovedkrav med tillegg av renter påløpt før forfall, men uten tillegg av renter påløpt etter forfall og inndrivingskostnader.”

I foredraget til inkassoforskriften, jf. rundskriv G-106/89 side 83, uttales det følgende om forståelsen av denne bestemmelsen:

”Etter § 2-2 annet ledd første punktum jf. § 2-3 tredje ledd er det hovedkravets størrelse tillagt eventuelle renter påløpt før forfall, som er avgjørende for hvilket trinn i tabellen som kommer til anvendelse. Renter påløpt etter forfall, enten det er morarente etter morarentelovens satser, avtalt morarente eller annen avtalt rente som fortsatt løper, regnes ikke med ved beregningen. Undertiden anvendes den betraktningsmåte at hovedkravet øker etter hvert som påløpte renter legges til (”kapitalisering av renter”). I forhold til maksimalsatsene skal en se bort fra slik økning av hovedstolen som finner sted etter forfall. Det er hovedkravets størrelse på forfalls-tidspunktet som er avgjørende. Inndrivingskostnader medregnes heller ikke ved anvendelsen av tabellen. Dersom skyldneren oppfyller ”kravet” ved forfall, men inndriving er nødvendig for morarenter 1)  og kostnader, er det morarentene og kostnadene som tilsammen utgjør kravet i forhold til første ledd ved beregningen av skyldnerens maksimale erstatningsansvar for kostnadene ved inndrivingen av morarenter og kostnader. Det kan imidlertid selvsagt ikke først kreves erstatning for kostnader ved inndriving av hovedkravet innenfor en maksimalsats beregnet etter hovedkravets størrelse, og deretter erstatning for kostnader ved inndriving av morarrenter og kostnader innenfor en maksimalsats beregnet utfra disse postenes størrelse.”

Maksimalsatsene i inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3 gjelder uavhengig av om fordrings-haveren engasjerer en inkassator til å drive inn kravet. Undertiden omtales satsene som en øvre grense for salæret til inkassatoren. Det er ikke riktig. Satsene angir bare et maksimum for skyldnerens erstatningsansvar overfor fordringshaveren for dennes utgifter ved å engasjere en inkassator til å drive inn kravet samt eventuelle andre uten-rettslige inndrivingskostnader på fordringshaverens hånd. Det er derfor vanskelig å innfortolke i §§ 2-2 og 2-3 at det i tilfeller der fordringshaveren engasjerer en inkassator, skal legges til grunn et senere tidspunkt for vurderingen av kravets størrelse enn i andre tilfeller. Det ville stride mot forskriftens ordlyd og oppbyggingen av systemet. Dessuten ville en slik forståelse sammenholdt med beregningsmåten fastsatt i forskriften medføre at kravets størrelse i forhold til maksimalsatsene ble 0 kr uavhengig av hvor høye forsinkelsesrenter og hvilke utenrettslige inndrivingskostnader som hadde påløpt før inkassatoren ble engasjert.

Skyldneren er imidlertid som nevnt bare ansvarlig for fordringshaverens ”nødvendige kostnader” ved utenrettslig inndriving, jf. inkassoloven § 17 første ledd. I tilfeller der kravets størrelse er redusert etter forfall men før en inkassator gis i oppdrag å drive det inn, vil det neppe være nødvendig for fordringshaveren å forplikte seg til at inkassatoren skal ha et salær beregnet etter kravets opprinnelige størrelse. I praksis fører denne betraktningsmåten til noenlunde samme resultater som en innfortolkning i forskriften § 2-2 av at en i tilfeller der fordringshaveren engasjerer en inkassator, skal legge til grunn at kravets størrelse på det tidspunkt inkassatoren engasjeres.

For fordringshaverens egne kostnader vil imidlertid de to betraktningsmåtene føre til forskjellig resultat. Et eksempel illustrerer:

Et krav på 60 000 kr misligholdes. Fordringshaveren sender en purring og et inkassovarsel og får derved krav på 120 kr i gebyrmessig erstatning. To måneder etter forfall betaler skyldneren 56 000 kr. Det har da påløpt 900 kr i forsinkelsesrenter. Fordingshaveren engasjerer en inkassator til å drive inn de utestående 5 020 kr.
a) Legges til grunn kravets størrelse ved det tidspunkt inkassator engasjeres, dvs. 4 000 kr, blir maksimalsatsen etter inkassoforskriften § 2-2 for skyldnerens ansvar 600 kr.
b) Legges kravets størrelse ved forfall til grunn, blir maksimalsatsen 2 400 kr. Forutsetter vi at inkassatorer vanligvis krever 600 kr i salær for å drive inn krav på 5 020 kr, er det ikke nødvendig for fordringshaveren å avtale et høyere salær. De utenrettslige inndrivings-kostnadene som skyldneren er ansvarlig for, er da 600 kr for fordringshaverens salær til inkassatoren og 120 kr i gebyrmessig erstatning for purringen og inkassovarslet, til sammen 720 kr.

1) Fotnote: Vi tillater oss å peke på at fremstillingen herfra og videre er noe forvirrende når det forutsetningsvis antas at det kan påløpe morarenter før forfall. Antakelig siktes det til vanlig kredittrente påløpt før forfall samt til fakturagebyrer og andre former for omkostninger som kan påløpe før forfall. I tilfeller der skyldneren betaler hovedstolen ved forfall, men ikke påløpte kredittrenter og andre omkostninger, er det klart at det er summen av disse postene slik de foreligger på forfallstidspunktet, som utgjør ”kravet” i forhold til maksimalsatsene.