§ 17-2 - Tilbakekreving av barnetrygd og kontantstøtte

2004/00743 EP HCH/HSA
Dato: 15.01.2004

Tolkningsuttalelse – tilbakekreving av barnetrygd og kontantstøtte

Innledning

Vi viser til Barne- og familiedepartementets brev 4. juli 2003 hvor det er reist spørsmål om trekk i barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse. Vi beklager at det har tatt så lang tid å besvare henvendelsen.

1. Nærmere om problemstillingen

Lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre § 11 og lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd § 13 gir regler om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling av ytelser etter de to lovene. Et beløp som blir krevd tilbake etter disse bestemmelsene, kan enten dekkes ved trekk i fremtidige ytelser eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette følger av begge bestemmelsers siste ledd.

Bestemmelsene er utarbeidet etter mønster av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 22-15 om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling. I forarbeidene til kontantstøtteloven heter det at "feilutbetalingssaker skal behandles på samme måte som slike saker behandles etter barnetrygdloven og folketrygdloven", jf. Ot.prp. nr. 56 (1997-98) punkt 4.4. I forarbeidene til barnetrygdloven heter det at feilutbetalingsbestemmelsen er utarbeidet "i tråd med tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven og kontantstøtteloven", jf. Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) punkt 11.5.

Folketrygdloven § 22-14 om foreldelse har imidlertid ingen parallell i kontantstøtteloven og barnetrygdloven. Paragraf 22-14 slår fast at lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer "gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne paragrafen". I femte ledd første punktum er det fastsatt at foreldelsen avbrytes ved trekk etter § 22-15 tredje ledd. Dersom slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte, jf. annet punktum.

Spørsmålet er om også trekk i fremtidig barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelsen.

2. Avbrudd av foreldelse

For at foreldelse skal avbrytes i disse tilfellene, må man enten anse folketrygdloven § 22-14 for å gjelde tilsvarende også for kontantstøtte og barnetrygd, eller påvise at foreldelsesloven kommer til anvendelse på disse tilfellene.

Et tilbakebetalingskrav foreldes i utgangspunktet etter tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Fristen for foreldelse begynner å løpe fra det tidspunktet feilutbetalingen ble foretatt. Foreldelsesloven § 17 nr. 1 slår fast at foreldelsen avbrytes ved begjæring om tvangsfullbyrdelse (utlegg eller dekning), forutsatt at kreditor har tvangsgrunnlag for kravet sitt. Hvis en offentlig myndighet kan inndrive egne krav ved selv å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen når myndigheten innen fristen berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk til den trekkpliktige, jf. § 17 nr. 2.

Den sistnevnte bestemmelsen ble endret ved lov 26. juni 1992 nr. 86, som slo sammen tidligere § 17 nr. 2 og 3, uten at man med dette tilsiktet noen realitetsendring, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990-91) punkt 132. Tidligere § 17 nr. 3 lød slik: "For krav som med hjemmel i lov kan inndrives ved trekk i lønn eller andre ytelser, avbrytes foreldelse når pålegg om trekk er gitt den trekkpliktige".

Slik vi leser bestemmelsen i foreldelsesloven § 17 nr. 2, må det sondres mellom inndriving ved tvangsfullbyrdelse som følger reglene for utleggsforretning, og dekning som oppnås ved motregning. Ordlyden i foreldelsesloven § 17 nr. 2 omfatter bare inndriving etter reglene for utleggsforretning, og på samme måte leser vi bestemmelsen slik den var utformet før lovendringen i 1992, se i den sammenheng Ot.prp. nr. 38 (1977-78) Om lov om forelding av fordringer s. 71.

Dekning ved trekk i fremtidig kontantstøtte eller fremtidig barnetrygd gjennomføres etter det vi forstår som motregning, og ikke som en utleggsforretning. Vi viser her til formuleringen ”kan enten dekkes ved trekk i fremtidig kontantstøtte eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven” i kontantstøtteloven § 11 tredje ledd første punktum og den tilsvarende formuleringen i barnetrygdloven § 13 tredje ledd første punktum.

At det må skilles mellom inndriving ved utleggstrekk og dekning ved motregning, er det også gitt uttrykk for i forarbeidene til folketrygdloven. Vi viser bl.a. til NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov s. 698. I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover uttales det på s. 29: ”Trygdeetatens hjemmel til trekk i trygdeytelser etter tilbakekrevingsreglene i folketrygdloven kan neppe regnes som tvangsfullbyrdelse i forhold til fl. § 17.”

Vi antar etter dette at reglene om avbrudd av foreldelse i foreldelsesloven § 17 nr. 2 ikke kommer til anvendelse ved trekk i fremtidige ytelser etter kontantstøtteloven og barnetrygdloven.

Et spørsmål er da om folketrygdlovens regler om avbrudd av foreldelse i § 22-14 femte ledd kan anvendes analogisk i forhold til kontantstøtteloven og barnetrygdloven. Vi har imidlertid vanskelig for å se at det er tilstrekkelige rettskildemessige holdepunkter for en slik tolkning. Uttalelsene i forarbeidene til kontantstøtteloven og barnetrygdloven om å bruke folketrygdlovens regler som mønster, gjelder etter det vi kan se bare folketrygdloven § 22-15. § 22-14 og spørsmålet om foreldelse er ikke nevnt. At gode grunner kunne tale for at lovgiverne også hadde tatt inn regler tilsvarende denne bestemmelsen, kan ikke være avgjørende for tolkningen.

3. Etter vårt syn bør spørsmålet om avbrudd av foreldelse ved trekk i fremtidige ytelser etter de to lovene uansett avklares gjennom en lovendring.

4. Barne- og familiedepartementet reiser avslutningsvis spørsmål om avbrudd av foreldelse etter den gamle barnetrygdloven (lov 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd). Vi er enig i at henvisningen til folketrygdloven i lovens § 14 tredje ledd ikke kan tolkes slik at den også omfatter folketrygdlovens regler om avbrudd av foreldelse i § 22-14 femte ledd. Vi tar imidlertid forbehold om at vi på dette punktet ikke har gått grundig gjennom forarbeidene med tanke på eventuelle uttalelser som kunne støtte en annen konklusjon.