§ 2 - Spørsmål om arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven

Brevdato: 03.05.2017

Spørsmål om arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven

Vi viser til e-post 8. desember 2016 vedrørende yrkesskadeforsikringsordningen. I e‑posten ber Domstoladministrasjonen om Lovavdelingens syn på om en kommunalt ansatt er omfattet av yrkesskadeforsikringsordningen når han eller hun gjør tjeneste som meddommer. Videre spørres det om forsikringsdekningen i så fall også gjelder under reise til og fra retten. Det andre spørsmålet blir bare aktuelt hvis det første spørsmålet besvares bekreftende, og vi drøfter derfor først om yrkesskadeforsikringsloven omfatter meddommere. 

1          For at meddommere skal være omfattet av yrkesskadeforsikringsordningen, må de kunne anses som «arbeidstakere» i lovens forstand, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 1. Arbeidstakerbegrepet er definert i § 2 bokstav b, som lyder:

«I loven menes med

[…]

b) arbeidstaker: enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l.»

Det foreligger ikke høyesterettspraksis som tar direkte stilling til om meddommere skal regnes som arbeidstakere etter denne bestemmelsen, og dette er heller ikke drøftet i forarbeidene. Spørsmålet må derfor først og fremst løses på grunnlag av ordlyden, lovens system og hensynene bak yrkesskadeforsikringsordningen. Et generelt utgangspunkt på grunnlag av rettspraksis kan likevel være at arbeidstakerbegrepet må gis en vid tolking. Dette er lagt til grunn i flere høyesterettsdommer om arbeidsmiljøloven og ferieloven, som riktignok på enkelte punkter bygger på et snevrere arbeidstakerbegrep enn yrkesskadeforsikringsloven. Vi viser særlig til uttalelsene i Rt. 1984 s. 1044 på side 1048.

Etter ordlyden i § 2 bokstav b kreves det at vedkommende «gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste». Virksomhet som fagdommer er klart nok omfattet av alternativet «arbeid», og meddommere utfører mange av de samme oppgavene som fagdommere. Dette kan tilsi at også meddommeroppgaven faller inn under begrepet «arbeid». Forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 til lov om yrkesskadeforsikring punkt I femte ledd bokstavene b og c kan forstås slik at det ikke stilles strenge krav til arbeidets varighet og omfang når det er staten som er arbeidsgiver. I disse bestemmelsene slås det fast at loven ikke gjelder for enkeltstående arbeidsoppdrag eller arbeid av begrenset omfang for privatpersoner.

Uansett er det mye som taler for at meddommeroppgaven kan anses som et «verv» i lovens forstand. Et verv er etter vanlig språkbruk en stilling eller en oppgave som man utpekes eller velges til, og som ofte er ulønnet eller gir krav på bare en beskjeden godtgjørelse. Det sistnevnte skal gjerne sikre at økonomiske fordeler ikke er den hovedsakelige motivasjonen for den som utpekes, slik at oppgaven kan utføres med den nødvendige uavhengigheten. Meddommere velges av kommunestyret hvert fjerde år, jf. domstolloven § 66, de trekkes til den enkelte saken, jf. domstolloven § 85, og de får i grove trekk ikke betalt mer enn det de ville ha tjent i sitt daglige arbeid, se rettsgebyrforskriften kapittel 1. Vi antar derfor at det her dreier seg om et typisk verv. Forskrift til yrkesskadeforsikringsloven punkt I femte ledd bokstav a sammenholdt med bokstavene b og c synes dessuten å bygge på en forutsetning om at det ikke kan stilles strenge krav til varighet og omfang for at det skal være tale om et verv i lovens forstand. Dette kan utledes av at det eneste relevante forholdet etter bokstav a – som fastslår at loven ikke gjelder for visse verv for privatpersoner og private organisasjoner – er om vervet er lønnet eller ikke.

Selv om meddommeroppgaven isolert sett bør kunne regnes som «arbeid» eller «verv» etter yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b, krever bestemmelsen i tillegg at arbeidet eller vervet utføres «i arbeidsgiverens tjeneste». Det tilsvarende kriteriet i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 3 er særlig ment å avgrense mot selvstendige oppdragstakere, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965–1966) side 79, og det fremgår av forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at arbeidstakerbegrepet der skal forstås på samme måte som skadeserstatningslovens begrep, se Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 48–49. Når grensen mot selvstendige oppdragstakere skal trekkes, foretas det gjerne en helhetsvurdering med utgangspunkt i momenter som har vært fremhevet i rettspraksis og relevante lovforarbeider. I forarbeidene til arbeidsmiljøloven er det gitt en oversikt over disse momentene som bør være av interesse selv om arbeidsmiljøloven bygger på et snevrere arbeidstakerbegrep enn yrkesskadeforsikringsloven, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) side 73.  

Et moment i retning av at man står overfor et arbeidstakerforhold, er at arbeidstakeren har plikt til å utføre arbeidet personlig. Dette er klart nok tilfellet for meddommere. Et annet moment er om arbeidet skal utføres under en arbeidsgivers ledelse og kontroll. Meddommere kan ikke instrueres i utøvelsen av sin dømmende virksomhet, men de er i alle fall underlagt en viss instruksjonsmyndighet med hensyn til når og hvordan vervet skal utføres, noe som taler for at de er arbeidstakere. Det er også et moment i denne retningen at staten stiller til rådighet arbeidsrom og andre hjelpemidler som er nødvendige for å utøve meddommeroppgaven.

Et moment som kanskje trekker i motsatt retning, er at meddommeroppgaven ikke har det omfanget og den varigheten som gjerne forbindes med tradisjonelle arbeidstakerforhold.

Uavhengig av hvilket resultat momentene over måtte lede til isolert sett, antar vi at kriteriet «i arbeidsgiverens tjeneste» må ses i sammenheng med opplistingen i yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b av grupper som skal regnes som arbeidstakere i lovens forstand. Her nevnes for det første «ombudsmann i offentlig virksomhet». Hvorvidt meddommere faller innenfor yrkesskadeforsikringslovens ombudsmannsbegrep, er verken drøftet i forarbeidene eller juridisk teori, men etter vårt syn tilsier vanlig språkbruk at meddommere bør være omfattet. Vi viser til at domstolloven § 75 forutsetter at meddommere er ombudsmenn, når den fastsetter følgende: «De fritak for å overta ombud som er gitt i andre lover, gjelder ikke for vervet som lagrettemedlem eller meddommer.» I merknaden til § 75 i Bøhn, Domstolloven: Kommentarutgave (digital versjon på kommentarutgaver.no) uttales det at «[m]ed ombud menes offentlige verv man er forpliktet til å påta seg med mindre det foreligger særskilt fritaksgrunn». Vi viser dessuten til vedlegg 7 punkt 3.2 i NOU 2001: 3 Velgere, valgordning, valgte, hvor det heter:

«Det er ikke bare personer som er pliktige til å ta imot valg til ordinære folkevalgte organer som regnes som ombudsmenn. Også personer som har plikt til å bekle andre offentlige verv omfattes. Dette gjelder i første rekker personer som innehar visse funksjoner innenfor domstolsvesenet – meddommere, lagrettemedlemmer, medlemmer av forliksrådet, skjønnsmenn og rettsvitner.»

For det andre nevner yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b «andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige». Det er mye som taler for at meddommere i alle fall er omfattet av dette alternativet. Meddommere som blir valgt, er i utgangspunktet pliktige til å motta valget og til å møte i de enkelte sakene som de blir trukket ut til, jf. forutsetningsvis domstolloven §§ 74 og 90. Oppsummert gir ordlyden altså flere holdepunkter for at meddommere skal anses som arbeidstakere i lovens forstand.

Denne tolkningen har etter vårt syn støtte også i formålsbetraktninger og reelle hensyn. Det som eventuelt kunne tenkes å begrunne at meddommere skal behandles annerledes enn fagdommere i denne sammenhengen, måtte være at meddommernes arbeidsinnsats er forholdsvis sporadisk og tilfeldig. Disse trekkene ved meddommeroppgaven er imidlertid tilsiktede; de anses å ha en egenverdi for rettssystemet. Til enhver tid er det en rekke personer som er borte fra sitt vanlige arbeid for å gjøre tjeneste som meddommer, og risikoen for at disse kommer til skade i tjenesten, er relativt sett antakelig verken spesielt høyere eller lavere enn for fagdommere. Samtidig er meddommerne like nødvendige som fagdommerne for domstolenes virksomhet slik prosessordningen er utformet i dag. Det kan derfor fremstå som lite rimelig hvis for eksempel en hendelse i rettssalen rammer alle dommerne som er til stede, men bare fagdommerne får kompensasjon etter yrkesskadeforsikringsloven. Meddommervervets sporadiske art gjør det dessuten upraktisk at den enkelte meddommeren selv forsikrer seg mot den risikoen vervet måtte innebære. Sett i sammenheng taler disse hensynene for at meddommere bør være omfattet av yrkesskadeforsikringsloven.

Avslutningsvis nevner vi at dette tolkningsresultatet ser ut til å være i samsvar med Trygderettens praksis om det tilsvarende spørsmålet etter folketrygdloven kapittel 13 om yrkesskadedekning. I en kjennelse fra Trygderetten 5. september 2003 (TRR-2003-1500) ble et lagrettemedlem ansett som omfattet av arbeidstakerbegrepet i folketrygdloven § 13-6, jf. § 1-8, og i en kjennelse 14. september 1988 (ankesak nr. 85/01284) ble resultatet det samme for et skjønnsmedlem. Det synes å være anerkjent at Trygderettens praksis vedrørende folketrygdloven kan ha en viss vekt ved tolkningen av sammenlignbare bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven, se Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 89.

Lovavdelingen er etter dette tilbøyelig til å anta at meddommere er arbeidstakere i relasjon til yrkesskadeforsikringsloven § 2 bokstav b. På bakgrunn av måten spørsmålet er formulert på i Domstoladministrasjonens e-post, presiserer vi at vi anser det for å være uten betydning om vedkommende til daglig er kommunalt ansatt eller ikke.

2          Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forsikringsdekningen gjelder under reise til og fra retten, antar vi at dette ikke stiller seg prinsipielt annerledes for meddommere enn for andre arbeidstakere. Svaret avhenger altså av om meddommeren ble påført den aktuelle skaden eller sykdommen «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», jf. yrkesskadeforsikringsloven § 10. Omfanget av yrkesskadedekningen under reise til og fra arbeid må langt på vei anses avklart gjennom to høyesterettsdommer om de likelydende vilkårene i folketrygdloven § 13-6 andre ledd, se Rt. 2000 s. 220 og Rt. 2000 s. 1028. Vi nøyer oss med å vise til disse dommene.