§ 2 - Spørsmål om ekspropriasjon etter oreigningsloven § 2 nr. 46

Saksnr. 200100978 EP ATO/MHG
Dato: 06.03.2001

 

Spørsmål om ekspropriasjon etter oreigningsloven § 2 nr. 46

Vi viser til Miljøverndepartementets brev 24. januar 2001 med spørsmål om oreignings-loven § 2 første ledd nr. 46 gir hjemmel til å ekspropriere to bygninger som ikke er fredet i medhold av kulturminneloven, men som er regulert til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven § 25 første ledd nr. 6.

Oreigningsloven § 2 første ledd nr. 46 jf. § 1 gir adgang til ekspropriasjon av grunn eller bygninger til eller for ”kulturminnetiltak”.

Bestemmelsen ble vedtatt sammen med kulturminneloven. Uttrykket ”kulturminnetiltak” er generelt og synes ut fra den vide definisjonen av ”kulturminner” i kulturminneloven § 2, etter ordlyden å omfatte også tilfeller hvor bygningene ikke er fredet i medhold av kulturminneloven.

I forarbeidene til kulturminneloven fremholdes det at formålet med bestemmelsen var å gi en generell hjemmel til å ”ekspropriere alle kulturminner og områder som er fredet i medhold av loven samt grunn til eventuell adkomst til disse”, jf. Ot. prp. nr. 7 (1977-78) side 23. 

Kulturminneloven avløste bygningsfredningsloven (lov 3. desember 1920 nr. 2) og forminneloven (lov 29. juni 1951 nr. 3). Ekspropriasjonshjemmelen i bygnings-fredningsloven § 7 annet ledd omfattet bare bygninger og områder som var fredet i medhold av loven §§ 1- 2 a. Forminneloven § 4 tredje ledd ga adgang til å ekspropriere bygning eller anlegg som skjemmet fredete forminner. Bygningsfredningsloven eller forminneloven hjemlet ikke ekspropriasjon i andre tilfeller enn disse.

Adgangen til å ekspropriere grunn til adkomst til fredete kulturminner som følger av oreigningsloven § 2 første ledd nr. 46, jf. sitatet fra Ot. prp. nr. 7 (1977-78) side 23 ovenfor og Ot. prp. nr. 7 (1977-78) side 54-55, hvor Forminnelovkomitéens kommentarer til forslag til ny ekspropriasjonshjemmel i oreigningsloven er inntatt, innebar således en bestemt utvidelse av ekspropriasjonsadgangen i forhold til den tidligere lovgivningen på området. Hvis en tok sikte på å utvide ekspropriasjons-adgangen ytterligere, slik at bestemmelsen også skulle omfatte områder eller bygninger som hverken var fredet eller hadde betydning for fredete områder eller bygninger, ville det vært naturlig å omtale dette nærmere i forarbeidene, slik at spørsmålet hadde fått tilbørlig lovgivningspolitisk oppmerksomhet. Forarbeidenes taushet taler derfor for at ekspropriasjonsadgangen ikke bør anses utvidet på andre punkter enn for ekspropriasjon av grunn til adkomst til kulturminner.

I tilfeller hvor bygninger eller områder er regulert til spesialområde bevaring i medhold av plan- og bygningsloven § 25 første ledd nr. 6, gir plan- og bygningsloven § 35 nr. 1 adgang til å foreta ekspropriasjon til gjennomføring av vedkommende reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Vi antar at det i slike tilfeller generelt ikke vil være behov eller grunnlag for å tolke oreigningsloven § 2 første ledd nr. 46 slik at den gir adgang til ekspropriasjon i tilfeller som ikke omfattes av ekspropriasjonshjemmelen i plan- og bygningsloven § 35 nr. 1. Vi understreker at vi med dette ikke har uttalt oss om hvorvidt plan- og bygningsloven § 35 nr. 1 gir adgang til ekspropriasjon i det konkrete tilfellet som har foranlediget henvendelsen fra Miljøverndepartementet.

Avslutningsvis peker vi på at ekspropriasjonshjemmelen i oreigningsloven § 2 første nr. 46 vil ha et klarere avgrenset virkefelt hvis bestemmelsen ikke tolkes slik at den omfatter alt som faller inn under definisjonen av kulturminner etter kulturminneloven § 2, men i stedet slik at den bare omfatter bygninger og områder som er fredet i medhold av kulturminneloven, grunn til adkomst til disse, og bygninger og anlegg som virker sjenerende på slike områder og bygninger.

Etter dette antar vi at oreigningsloven § 2 første ledd nr. 46 ikke hjemler adgang til å ekspropriere bygninger som ikke er fredet i medhold av kulturminneloven og som heller ikke virker sjenerende på fredete kulturminner.